Redigerer Burgundere (avsnitt)

== Tidlig historie ==
=== Stammeopprinnelse ===
Burgundernes tradisjon med opprinnelse i Skandinavia blir til en viss grad støttet i stedsnavn og [[arkeologi]]ske bevis<ref>Stjerna</ref> og det er mange forskere som finner dette sannsynlig.<ref>Musset, side 62</ref> Muligens ettersom Skandinavia lå hinsides og bortenfor horisonten for de tidligste [[Romerriket|romerske]] kildene, nevner den romerske historieskriveren [[Tacitus]] bare en skandinavisk stamme, suionene/sveaere (= [[Svitjod]]), går det ikke fram hvor burgunderne kom fra, og de første romerske referansene plasserer dem øst for [[Rhinen]].<ref>inter alia, Ammianus Marcellinus, XVIII, 2, 15</ref> I de tidligste romerske kildene er de kun betraktet som ganske enkelt enda en østgermansk stamme.

En gang rundt år [[300]] e.Kr. synes det som om befolkningen på Bornholm i stor grad drar fra øya. De fleste gravfelt opphører i bruk og de som fortsatt var i bruk hadde få begravninger.<ref>Stjerna, in Nerman 1925:176</ref>

I året [[369]] listet keiser [[Valentinian I]] deres støtte i hans krig mot en annen [[Germanere|germansk]] stamme, [[alamannerne]].<ref>Ammianus, XXVIII, 5, 8-15</ref> På denne tiden bodde burgunderne muligens i området langs elva [[Wisła]] i dagens [[Polen]], i henhold til [[Jordanes]], en historiker som skrev om [[Gotere|goterne]] på [[500-tallet]]. En tid etter deres deltagelse i krigen mot alamannerne ble burgunderne slått i et slag med [[Fastida]], konge av [[gepidene]], en østgermansk og gotisk stamme, og de ble knust og bortimot utryddet.

Omtrent fire tiår senere opptrer burgunderne på nytt. På grunn av at den romerske generalen [[Stilicho]] trakk tilbake sine tropper for å slåss mot [[Alarik I]] og [[Vestgotere|vestgoterne]] i årene [[406]]-[[408]], krysset de nordlige stammene over Rhinen og kom inn Romerriket. Denne perioden kalles derfor for [[folkevandringstiden]] på grunn av de store folkeforflytningene. Blant de stammene som bevegde seg var [[alanerne]], [[vandaler]], [[svebere]], og muligens også burgunderne. De sistnevnte forflyttet seg østover og slo seg ned i [[Rhinen]]dalen.

Det synes som det til tider var en fredelig sameksistens mellom [[Hunere|hunerne]] og burgunderne. Det var en tradisjon blant hunerne at kvinnene fikk deres hodeskaller kunstig langstrukket ved å binde opp skallen fra de var spedbarn. Man har funnet noen germanske graver med ornamenter tilsvarende hunerne, men også med kvinnehoder som har blitt behandlet i henhold til hunernes tradisjoner.<ref>Werner, 1953</ref>

=== Kristendom ===
Et sted i øst hadde burgunderne blitt [[Kristendom|kristnet]] av den [[Arianisme|arianske]] formen av kristendommen, noe som igjen skulle føre til konflikter med burgunderne og det [[katolisisme|katolske]] vestromerriket. Splittelsen ble øyensynlig leget en gang rundt år [[500]], skjønt en av de siste burgunderkongene, [[Gundobad]], opprettholdt et nært personlig vennskap med [[Avitus av Vienne|Avitus]], den katolske biskop av [[Vienne (Isère)|Vienne]]. Dessuten, Gundobads sønn og etterfølger, [[Sigismund av Burgund]], var selv katolikk, og det er bevis at mange burgunderne hadde konvertert på denne tiden, blant annet mange av kvinnene i den kongelige familien.

=== Tidlig forhold til romere ===
Til å begynne med synes det som om burgunderne hadde et konfliktfylt forhold til romerne. Mange burgunderne som andre germanske stammer ble rekruttert som soldater av Romerriket for å forsvare rikets grenser mot andre stammer, men de herjet selv grenseområdene og utvidet sin innflytelse og maktområder når det var mulig.