Redigerer Brolegning (avsnitt)

== Brolegningshistorie ==
Brostein kan tilbakedateres til [[Mesopotamia]] rundt 5000 f.Kr., men det var [[romerne]] som virkelig gjorde bruk av brolegning i det enorme nettverket av veier de bygget på kryss og tvers av [[Romerriket]] - på det meste, i år [[117]], godt over 400&nbsp;000 km.<ref>[https://stonefarmliving.com/antique-cobblestones-origins-with-the-roman-empire/ ''Antique cobblestone origins with the Roman empire]</ref> De anla bygater og viktige landeveier med fast brolegning av stein på et utgravet veitrau oppfylt med flere lag av stein og mørtel (se snittegning). Oppbygningen kunne variere etter lokal [[topografi]] og materialtilgang. I den utgravde veibanen ble det fylt [[grus]], [[pukk]] eller større steiner, eventuelt jevnet ut med sand. Deretter ble det lagt et lag med stampet.<ref>[http://www.aipss.it/documents/P2.pdf ''The engineering of ancient Roman roads'' (pdf)]</ref> Hvis veien trengte en mer slitesterk kjørebane, ble den brolagt med flate stein lagt i [[sement]] – ''pavimentum''. I gater av høy standard brukte romerne [[betong]] med tilslag av stein i flere lag, nederst grov stein, øverst finere grus eller knust tegl. Til slutt ble selve kjørebanen (''dorsum'') brolagt med lokal stein, hugget i polygonal eller rektangulær form. Som materiale ble ofte brukt [[basalt]], men også andre egnede lokale steinarter.

Ofte ble renner hugget i brolegningen for å holde vognhjul på stø kurs, nesten som et tog på skinner.<ref>[https://www.worldhistory.org/article/758/roman-roads/ Mark Cartwright: «Roman roads», ''World history encyclopedia'' 17. september 2014]</ref> Ved å blande [[kalkstein]] med ulike typer grus fremstilte romerne ''caementum'' - «sement». De oppdaget også ''[[pozzolana]]'', en naturlig [[vulkan]]sk [[tufa]] oppkalt etter funnstedet Puteoli ved [[Napoli]]. Brostein av denne tufaen ga en brolegning av høy kvalitet.<ref>[https://www.sedhc.es/biblioteca/actas/CIHC1_073_Deluka%20A.pdf] ''Roman roads in [[Kroatia|Croatia]]'' (pdf)</ref> Men på slutten av 1580-tallet fikk [[Sixtus V|pave Sixtus 5.]] brolagt plassen foran [[Peterskirken]] fordi han ikke var fornøyd med de gamle brosteinene. Rundt 1750 tok [[Klemens VIII|pave Klemens 8.]] initiativ til en utstrakt brolegning av Romas gater. Lokalt ble brosteinene kalt ''sampietrini'' («små [[apostelen Peter|St. Peter]]»). <ref>[https://engineeringrome.org/modern-roman-roads/ ''Modern Roman roads]</ref> 

Etter romersk tid ble faste dekker sjelden brukt; veier og gater fikk oftest dekker av grus, sand eller jord, eller i beste fall en brolegning av naturlig [[kampestein]] («kuppelstein», strandstein eller [[morene]]stein). I [[middelalderen]] ble det i Nord-Europa lagt «bro» av trestokker eller planker på særlig sølete gater og veier, f.eks. på veistrekninger i [[myr]]lendt terreng, eller over [[drenering]]sgrøfter i bygater. I større byer ble tradisjonen for steinbrolegning opprettholdt, særlig i romersk kontrollerte områder. Byer i [[Italia]] kan oppvise mange gater med gammel brolegning av huggen stein i relativt stort format, ofte lagt i [[geometri]]sk mønster. I Nord-Europa ble det fram til 1700-tallet mest brukt kampestein. Senere ble brolegning med «huggen stein» vanligere, oftest i relativt store formater av varierende lengde og bredde. På 1800-tallet ble kravene til brolegningens kvalitet skjerpet, og kommunalteknikken ble profesjonalisert. Huggen brostein av mer regelmessig prismatisk format ble innført, helst med ensartet høyde for å lette leggingen, og etter hvert også i standard bredde. Slik «storgatestein» kunne legges i [[forband]] i skifteganger på tvers av kjørebanen, eller diagonalt i «fiskebeinsmønster». Før 1850 var fundamentet som regel nokså usolid, gjerne bare et mer eller mindre tykt sandlag på et planert underlag, i beste fall med et bunnskikt av større stein eller grus. Brosteinene ble satt i stand med «knase-fuger» og banket ned til riktig nivå med hammer og til slutt med en «broleggerjomfru». Til slutt ble fugene etterfylt med løs sand. Noen steder ble det brukt underlag og fugefylling med [[mørtel]]. I regioner med dårlig tilgang på naturstein kom brolegning med [[teglstein]] tidlig i bruk.

Brolegning med storgatestein var nærmest enerådende i [[vesten]]s [[storby]]er fra 1850 til inn på 1900-tallet, men ble i [[Paris]] (fra 1854) og [[London]] (fra 1869) til en viss grad skiftet ut med gatedekker av [[asfalt]] for å unngå [[støyforurensning|støy]] fra [[hestesko]] og jernbeslåtte vogn[[hjul]]. Støyfrie alternativer var [[makadamisering]] og trebrolegning, men begge disse gatedekkene hadde dårlig slitestyrke og trengte stadig vedlikehold. Etter at [[biltrafikk]] fordrev [[hest]]ene fra gater og veier, ble brolegning etter hvert erstattet med asfalt, eller brukt som underlag for asfalt. Brolegning med storgatestein ble stadig dyrere på grunn av dyrere [[arbeidskraft]], og som erstatning utviklet den [[Preussen|prøyssiske]] ''Baurat'' («byggerådmann»] F. Gravenhorst i 1885 en billigere versjon med «smågatestein» eller «[[chaussé]]brolegning» til bruk på de lange strekningene med tyske [[landevei]]er eller [[chaussé]]er.<ref>[https://runeberg.org/salmonsen/2/4/0081.html «Brolægning»,] ''[[Salmonsens konversationsleksikon]]''</ref> 

Smågatestein (tysk ''Kleinpflaster'') ble hugget med kubisk format og nominell dimensjon 10x10x10 cm, i praksis med avvik på ± 1 cm på hver side. Disse ble lagt i et buemønster på langsgående felter med bredde fra 1 til 1,8 meter, svarende til broleggerens rekkevidde. Mot fortauskantene ble det lagt halve buer, slik at steinene møtte rennesteinen i rett vinkel så tilpasning ble unødvendig. En fordel ved buemønsteret var at steiner med avvik fra normalformatet var fullt brukbare. Stein med korte sidekanter ble brukt nær grenselinjen mellom feltene der buene møttes, mens større stein ble brukt i toppen av hver bue. En ytterligere fordel var at ''Kleinpflaster'' kunne legges direkte på gamle dekker av makadamisering med et minimum av forarbeid. Det trengtes bare å høvle ned og avrette det øverste gruslaget og påføre et tynt lag sand før broleggerne slapp til.