Redigerer British Airways Flight 9 (avsnitt)

== Hendelsen ==

Kort etter 13:40 UTC (20:40 Jakartatid) over [[Det indiske hav]], sør av [[Java (øy)|Java]] merket flybesetningen en effekt på vinduene tilsvarende [[Sankt Elms ild]]. Selv om flyets [[Radar|værradar]] viste klart vær, slo besetningen på motoravisingen og signallys for ''fest setebeltene''. Etterhvert merket en røyklukt i passasjerkabinen og det ble først antatt å være sigarettrøyk. Etterhvert ble røyken tykkere og luktet [[svovel]]. Passasjerer satt på vindusplass la merket til at motorene avga et uvanlig lys med en [[stroboskop]]effekt.

Om lag 13:42 UTC begynte motor nummer fire å svikte og stoppet kort etter. Flygerne gjennomførte umiddelbart rutinen for nedstenging av motor, stoppet tilførsel av drivstoff og klargjorde de interne brannslukkerne. Knapt et minutt etter, klokken 13:43 UTC stoppet motor nummer to. Sekunder etter stoppet også motor nummer én og tre, noe som fikk [[flymaskinist]]en til å utbryte: «Jeg kan ikke tro det – alle fire motorer har sviktet!».

Uten motorkraft har en 747-200 en [[glidetall]] på om lag 15:1. Fra sin høyde på 36&nbsp;000&nbsp;fot (11&nbsp;000&nbsp;m) kunne flyet dermed holde seg i luften i ca. 23 minutter og rekke ca. 91 nautiske mil (169 kilometer). Klokken 13:44 UTC meldte førstestyrmann Roger Greaves en [[Nødsignal|nødsituasjon]] til den lokale [[lufttrafikktjeneste]]n idet han rapporterte at alle fire motorene hadde stoppet. Jakarta area control misforsto imidlertid meldingen og trodde at bare motor nummer 4 hadde stoppet. Det var kun etter at et nærliggende fly fra [[Garuda Indonesia]] formidlet meldingen at den ble korrekt oppfattet. På tross av at besetningen aktiverte flyets [[nødpeilesender]], klarte ikke flykontrolltjenesten å lokalisere flyet på sine radarskjermer.

På grunn av de høye fjellene på sørkysten av Java var flyet avhengig av å ha en høyde på minst 11&nbsp;500&nbsp;fot (3&nbsp;500&nbsp;m) for å komme trygt inn over kysten. Besetningen bestemte at dersom flyet ikke klarte å holde høyden når det var nede i 11&nbsp;980&nbsp;fot (3&nbsp;650&nbsp;m), ville de snu og sette kurs utover for å lande i Det indiske hav. Besetningen begynte rutinene for omstart av motorene, på tross av at flyet var godt over 27&nbsp;900&nbsp;fot (8&nbsp;500&nbsp;m) som var maksimum høyde for dette og motorene startet heller ikke. På tross av tidspresset ga flyets kaptein, Eric Moody en melding til passasjerene som har blitt klassisk:

{{sitat|Mine damer og herrer, dette er kapteinen: Vi har et mindre problem. Alle våre fire motorer har stoppet. Vi gjør vårt ytterste for å få dem under kontroll. Jeg regner med at dere ikke er alt for oppjaget.}}

Trykket i kabinen falt og oksygenmaskene ble utløst. I [[førerkabin]]en fungerte imidlertid ikke førstestyrmann Roger Greves maske og kaptein Moody bestemte seg for å gå ned med en gjennomsynk på 1&nbsp;800 meter per minutt til en lavere høyde hvor det var nok oksygen i luften utenfor til å puste tilnærmet normalt.

Ved 13&nbsp;000&nbsp;fot (4&nbsp;100&nbsp;m) nærmet de seg høyden hvor de måtte snu og glidefly ut over havet for å forsøke en nødlanding på sjøen. Selv om det var prosedyrer for en slik hendelse, var det ingen som hadde forsøkt det før med en Boeing 747 – og ingen har heller gjort det siden. Besetningen fortsatte forsøkene på å restarte motorene, og klokken 13:56 UTC startet motor nummer 4 og kaptein Moody kunne flate ut. Kort etter startet motor nummer tre, noe som tillot flyet å stige sakte. Kort etter startet også motor nummer én og to. Besetningen ba deretter flykontrolltjenesten om klarering til 14&nbsp;800&nbsp;fot (4&nbsp;500&nbsp;m) for å passere de høye fjellene. Idet flyet nærmet seg klarert høyde kom Sankt Elms ilden på vinduene tilbake, kaptein Moody reduserte motorkraften, men motor nummer to sviktet på ny og måtte stenges av. Besetningen tok deretter flyet ned til 11&nbsp;800&nbsp;fot (3&nbsp;600&nbsp;m).

Idet flyet nærmet seg flyplassen ved Jakarta fant besetningen at det var vanskelig å se gjennom vinduene og de måtte gjøre innflyvningen basert på instrumentene, selv om flykontrolltjenesten meldte om god sikt. Besetningen bestemte seg for å bruke [[Instrument Landing System|instrumentlandingssystemet (ILS)]], men glidebaneanvisningen fungerte ikke og de kunne derfor bare benytte kursanvisningen mens førstestyrmann overvåket flyplassens avstandsmåler ([[Distance measuring equipment|DME]]). Han ropte ut hvor høyt de skulle være ved passering av de enkelte DME-punktene langs innflygningen og skapte slik en virtuell glidebane de kunne følge. Det var, ifølge kaptein Moody, «litt som å lete seg frem opp i baken på en grevling». Selv om lysene på rullebanen kunne skimtes gjennom en smal stripe i flyets vinduer, virket det som landingslysene på flyet ikke fungerte. Etter å ha landet fant besetningen ut at det var så dårlig sikt gjennom frontrutene at de ikke kunne takse flyet inn til terminalen, de måtte derfor vente på rullebanen til de ble hentet og trukket inn av en traktor.