Redigerer Botanikk (avsnitt)

== Botanikkens historie ==
I oldtiden beskrev inderne en rekke trær og planter, og deres egenskaper. I [[India]] foretok det 4&nbsp;000 år gamle diktverket [[Rig Veda]] en inndeling av planter i [[urt]]er, [[trær]] og [[busk]]er, og tenkeren [[Parashara]] delte plantene dessuten inn i ''Ekamatrka'' (enfrøbladinger) og ''Dvimatrka'' (tofrøbladinger). Det tusen år yngre [[Atharvaveda]] deler plantene inn i åtte klasser utfra ytre karaktertrekk, og dette gruppeantallet holdt seg lenge i indisk tenkning. Etterhvert klarte man å «treffe» på en del av våre dagers anerkjente plantegrupper som følger synlig (ytre) morfologi, ved at man opererte med [[Fabaceae]] (erteblomster), [[Rutaceae]] (sitrusfrukter), [[Brassicaceae]] (korsblomster), [[Cucurbitaceae]] (gresskar), [[Apocynaceae]] (gravmyrtblomster) og [[Asteraceae]] (kurvblomster).<ref>[http://www.infinityfoundation.com/mandala/t_es/t_es_tiwar_botany_frameset.htm Infinity Foundation] – Lalit Tiwari, «Ancient Indian Botany and Taxonomy», 24. juni 2003.</ref> [[Lotusrot|Lotusblomsten]] ble siden et hellig symbol i [[buddhisme]]n.

I [[Kina]] ble den urtebaserte [[farmasi]]en utviklet skriftlig i [[De stridende staters tid]] fra om lag 440 f.Kr. til 221 f.Kr. Den meget kjente [[medisin]]ske læreskriften [[Huangdi Neijing]] fra [[Han-dynastiet]] (samtidig med [[Romerriket]]) dannet basis for systematisk naturmedisin i Kina i mer enn 2&nbsp;000 år. En meget viktig eksperimentell farmasøyt var [[Zhang Zhongjing]] ([[150]]–[[219]]), som dannet skole innen [[Tradisjonell kinesisk medisin|kinesisk medisin]] fram til våre dager. Etter høymiddelalderen var derimot kinesisk botanikk og naturvitenskap generelt langt mindre nyskapende og eksperimentell.

=== Klassisk botanikk ===
I [[Europa]] regnes grekeren [[Theophrastus]] (371–286 f.Kr.) som botanikkens grunnlegger, med  500 plantearter, beskrevet i 10-bindsverket ''Historia Plantarum''.<ref>[http://www.abocamuseum.it/uk/bibliothecaantiqua/Book_View.asp?Id_Book=161&Display=E Aboca Museum] {{Wayback|url=http://www.abocamuseum.it/uk/bibliothecaantiqua/Book_View.asp?Id_Book=161&Display=E |date=20070928001242 }} – «Book Information».</ref><ref>[http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01b.htm Universität Hambirg] {{Wayback|url=http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01b.htm |date=20091015132825 }} – «Botany under Roman Reign», 31. juli 2003.</ref> Theophrastus' egen lærer [[Aristoteles]] var også en habil biolog og studerte planter inngående, og begge to skilte mellom hann- og hunnplanter. Et gjennombrudd kom med [[Dioskorides|Pedanius Dioskorides]], som i år [[60]] skrev ''De Materia Medica'', med omtale av 1&nbsp;000 medisiner, hvorav 600 fra beskrevne planter.<ref name="Botany">[http://science.jrank.org/pages/995/Botany-History-botany.html Vita Ritchman] – «Botany – History Of Botany», jrank.org.</ref> [[Romerriket|Romerne]] kjente om lag 1&nbsp;300–1&nbsp;400 plantearter.<ref>[http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01.htm Universität Hamburg]  {{Wayback|url=http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01.htm |date=20100107100740 }} – «Botany: The History of a Science», 31. juli 2003.</ref> Først med utviklignen av [[mikroskop]]et på [[1600-tallet]] utviklet europeisk botanikk vesentlige nyvinninger utover hans standardverk. 
 
[[Arabia|Arabisk]] botanikk regnes fra kurderen [[Ad-Dinawari]] (828–896), som beskrev 637 planter, deres vekst, blomstring og fruktutvikling i verket ''Kitâb al-nabât'' (= «Book of Plants»). I [[Andalucía]] skrev [[Ibn al-Baitar]] (–1248) om 1&nbsp;400 planter for farmasøytiske formål, hvorav han selv oppdaget 300 arter. Biblioteket i arabernes spanske hovedstad [[Córdoba (Spania)|Córdoba]] hadde 660&nbsp;000 bøker i [[775]] og europeiske munker valfartet til denne kunnskapskilden, men mye systematisk forvirring ved at sentraleuropeerne ikke forstod at floraen ved Middelhavet og i Nord-Europa var helt ulik.<ref>[http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01c.htm Universität Hamburg] {{Wayback|url=http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01c.htm |date=20100108132142 }} – «Decline of Botany – the Dark Ages». 31. juli 2003.</ref> Den tyske lærde [[Hildegard von Bingen]] (1099–1179) forstod dette bedre, og fokuserte sitt botaniske studium på lokale arter som hun ga [[tysk]]e navn. En virkelig vitenskapelig botanikk kom derimot først med Hildegards landsmann [[Albertus Magnus]] (1139–1280), som beskrev Europas flora på en måte som skapte skole for vestlig botanikk i århundrer. Med [[Marco Polo]] fikk europeerne sitt første kjennskap til [[bambus]], [[nellik]], [[ingefær]], [[bomull]], [[sukkerrør]], [[indigo]], [[rabarbra]], [[kamfer]], [[pepper]] og [[muskatnøtt]].

[[Renessansen]] brakte oppdagelsesreiser som raskt økte kjennskapen til nye arter, men det ble gjort relativt få vitenskapelige fremskritt av den analytiske planteforståelsen. På denne tiden ble systematikk en viktig trend innen all naturvitenskap, og botaniske (og zoologiske) samlinger kom på moten i Europa. [[Arboret|Botaniske hager]] ble anlagt fra [[1544]] i [[Padova]], [[1545]] i [[Pisa]] og [[1567]] i [[Bologna]]. Italieneren [[Luca Ghini]] (1490–1556) i Pisa presset og tørket planter i verdens kanskje første [[herbarium]].

Listen nedenfor angir hvor mange arter som var sikkert kjent og beskrevet på ulike tidspunkt, og viser de store systematiske framskritt som ble gjort i renessansen:

* [[280 f.Kr.]]: [[Theophrastus]] (Gr.) – 500 arter
* [[60]]: [[Dioskorides]] (Gr.) – 600 arter
* [[1240]]: [[Ibn al-Baitar]] (Ar.) – 1&nbsp;400 arter
* [[1532]]: [[Otto Brunfels]] (Ty.) – 800 arter
* [[1551]]: [[Adam Lonicer]] (Ty.) – 879 arter
* [[1552]]: [[Hieronymus Bock]] (Ty.) – 240 arter
* [[1552]]: [[Rembert Dodoens]] (Fr.) – 884 arter
* [[1586]]: [[Jacques Daléchamps]] (Fr.) – > 3&nbsp;000 arter
* [[1623]]: [[Caspar Bauhin]] (Ch.) – > 6&nbsp;000 arter
* [[1758]]: [[Carl von Linné]] (Sv.) – 7&nbsp;700 arter

Renessansens overveiende tyske botanikere var tydelig inspirert av Dioskorides, men skrev på både latin og tysk. Tidens ideal var å utgi [[Flora (botanikk)|floraer]], og gi artene navn. Sveitseren Caspar Bauhin brukte [[nomenklatur (biologi)|binominær nomenklatur]] med ett navn for slekten fulgt av ett for arten, selv om svensken Carl von Linné fikk ettertidens ære for denne måten å klassifisere arter. En annen viktig oppdager var sveitseren [[Conrad Gessner]] (1516–1565), som brukte plantenes blomst og frukt til å oppdage slektskap, og observerte [[plantegeografi]]en i [[Alpene]] ved å kartlegge floraen i ulike høydesoner.<ref>[http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01d.htm Universität Hamburg] {{Wayback|url=http://www.biologie.uni-hamburg.de/b-online/e01/01d.htm |date=20090901081444 }} – «Botany Online, Renaissance», 31. juli 2003.</ref>

=== Moderne botanikk ===
Med oppdagelsen av [[mikroskop]]et dreiet fokus mer over på fysiologiske og biokjemiske studier av plantene. [[Johannes van Helmont]] målte vannopptaket i [[trær]] på [[1640-tallet]], mens briten  [[Stephen Hales]] studerte plantenes fysiologi, masse, trykk, næringsopptak og respirasjon med verket ''Vegetable Staticks'' fra [[1727]]. Etter potetkrisen i [[Irland]] på [[1840-tallet]] fikk studiet av plantesykdommer og plantenes [[metabolisme]] ny fart, med nyvinninger av blant andre [[Joseph Priestley]].<ref name="Botany" />

Den vitenskapelige tilnærmingen til gruppering, identifikasjon og navngivning av arter kalles [[taksonomi]], og den store autoritet på dette feltet ble [[Sverige|svensken]] [[Carl von Linné]]. Han levde på [[1700-tallet]], en periode da nye kolonier brakte en stor mengde helt nye arter til Europa og utforsking i tidens universiteter. Linné foreleste ved [[Uppsala universitet]] fra [[1730]], og regnes ofte som [[taksonomi]]ens far med verket ''Systema Naturae'' fra [[1735]] med 4&nbsp;400 dyrearter og 7&nbsp;700 plantearter. Han delte plantene i kongedømmer, 25 klasser, ordener, slekter og arter. Gruppen ''[[Sporeplanter|Cryptogamia]]'' inkluderte alle landplanter som hadde skjulte reproduksjonsorganer, det vil si alle sporeplanter ([[alger]], [[sopp]], [[moser]], [[levermoser]] og [[bregner]]).<ref>Carl von Linné, ''Species Plantarum'', 1753.</ref>

Den sveitsisk-franske botanikeren [[Augustin Pyramus de Candolle]] (1778–1841) satte [[Charles Darwin|Darwin]] på sporet av evolusjonen, selv om han aldri helt kom ut av det blindsporet som mentoren [[Jean-Baptiste de Lamarck]] skapte med sitt [[Jean-Baptiste Lamarck|utviklingssyn]]. Men Candolle hadde større betydning som botaniker enn som generell evolusjonsteoretiker, og maktet å formulere en alternativ klassifikasjon i opposisjon til Linné. Ideen om naturlig utvalg stammer fra hans konsept ''Nature's War'', om planterarters innbyrdes konkurranse, og Candolle la grunnlag for den naturlige systematikk – [[fylogeni]]en.

På [[1900-tallet]] gjennomgikk systematikken rivende utvikling, og grupperingen av arter i grupper basert på antatt slektskap gjennomgikk rask utviklign og store revisjoner. Ofte var de botaniske «systemer» énmannsverk, det siste er [[Cronquist-systemet]] fra [[1981]], av den amerikanske forskeren [[Arthur J. Cronquist]] (1919–1992). Med [[genetikk]]en og overveiende bruk av [[DNA]]-studier har systematikken blitt mer komplisert og eksakt, og utforskes i dag i et forskerfellesskap hvor amerikanske, britiske og svenske universiteter står sentralt, kalt [[Angiosperm Phylogeny Group]]. Med [[APG IV-systemet]] (2016) har botanikken presentert sin foreløpig siste systematiske helhetsgruppering av blomsterplantene.