Redigerer BornholmerFærgen (avsnitt)

==Rederiets historie==
Etter at man fra 1857 hadde beseilet Rønne-København med den dårlig egnede [[hjuldamper]] ''Mercur'' (med kjælenavnet ''Varpelars'' fordi den ofte skulle "varpes" inn i havnen liksom seilskip i stille vær), ble en gruppe av Bornholms fremtredende menn enige om at det måtte etableres et rederi med et egnet dampskip til å betjene ruten, etterhvert som borgere og forretningsdrivende ble mer og mer avhengige av kontakt til resten af Danmark. Derfor rykket man i ''Bornholms Avis'' den [[14. november]] [[1865]] inn et opprop for å skaffe startkapital (aksjer) på 60&nbsp;000 riksdaler. Skipet skulle seile 60 turer i løpet av 9 måneder og legges opp om vinteren.

Den [[14. februar]] [[1866]] avholdt man konstituerende generalforsamling på Rønne rådhus, og heretter la selskapet inn ordre på et skip hos [[Burmeister og Wain]]. [[1. november]] samme år var skipet klart, og jomfruturen til Bornholm den 3. november forløp uten problemer tross kraftig storm.

Ved århundreskiftet hadde rederiet fire skip som betjente ruten, og med det antall og den med våre dagers øyne begrensede fraktmengde kunne det også om sommeren bli et skip til overs til lystturer til Sverige, [[Christiansø]], [[Stockholm]], [[Oslo]] eller sågar [[London]], hvilket ifølge kildene dog kun er skjedd en enkelt gang.

Til tross for de fire skip og den – dengang – sterkt økende passasjertrafikk, var det ikke flere personer med om gangen, enn til at passasjerlisten ble trykket i avisen.

I 1881, og i enda større grad i 1888, var det problemer om vinteren, hvor skipene lå stille i mange uker, og når de endelig seilet, skjedde det fra iskant til iskant, hvorfra man trakk redningsbåtene over isen inn til land hvor man hentet de mest livsnødvendige forsyninger samt kull til kjelene. Blant annet satte skipet ''Heimdal'' seg fast i isen ved Ystad den 16. mars 1888, og ingen fra Bornholm visste hvor det ble av skipet før det plutselig dukket opp utenfor Rønne den 2. april. Det hadde ikke vært andre seilende i nærheten, som kunne bringe meldinger til øyboerne.

I starten av 1900-tallet steg gods- og passasjermengdene så mye, at kullfyrte dampskip ikke lenger kunne tilfredsstille behovet. Rederiet holdt tritt med den generelle utvikling, både med dieseldrevne skip, radar, radio og meget annen mekanikk og teknikk, og de nyere dieseldrevne skip ble bygget med skrog som minnet om isbryternes, så de bedre kunne beseile farvannet om vinteren.