Redigerer Bondeopprøret i England (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Fil:Jean Froissart, Chroniques, 154v, 12148 btv1b8438605hf336, crop.jpg|thumb|300px|Fransk framstilling i Jean Froissarts ''Krøniker'' fra 1470 av kong Rikard II som møter opprørerne.]]
Årsaken til opprøret var dels innføringen av en [[koppskatt]] på en skilling for hver voksen innbygger, en skatt som først ble innkrevd i [[1377]] for å finansiere den stadig mer kostbare og lite vellykte krigen i [[Frankrike]]. Kong [[Rikard II av England|Rikard II]] gjorde dette for å fortsette sin bestefar [[Edvard III av England|Edvard IIIs]] verk under [[hundreårskrigen]].<ref name="Tombs_119"> Tombs (2015), s. 119</ref>

I tillegg til koppskatten kom at bøndene hadde dårligere kår enn på lenge, fordi lønninger i mange år hadde vært låst og fordi de som [[livegenskap|livegne]]er ikke hadde lov til å søke arbeid andre steder og dermed oppnå gunstigere forhold. Etter [[svartedauden]] var det mangel på arbeidskraft, og bøndene så at de kunne kreve høyere lønn dersom restriksjonene på lønnsøkninger ble opphevet. Koppskatten ble så dråpen som fikk begeret til å renne over. Det første utbruddet var i Brentford mot innsamling av koppskatten, og det andre tidlige utbruddet var i [[Kent]] hvor det var et særlig raseri over at adelen og regjeringen ikke forhindret de mest destruktive angrep i århundrer fra franskmennene.<ref name="Tombs_119"/> 

I juni [[1381]] marsjerte en stor gruppe bønder, men også enkelte fra andre samfunnsklasser, fra de østlige [[grevskap]]ene i England mot [[London]]. Den fremste av deres ledere var [[Wat Tyler|Walter «Wat» Tyler]], som ledet en gruppe fra [[Kent]]. Da de [[12. juni]] kom til [[Blackheath]], holdt den opprørske [[prest]]en [[John Ball]] en preken som oppildnet folkemengden, og dagen etter gikk de over [[London Bridge]] inn i hovedstaden. Samtidig hadde en annen leder, [[Jack Straw]], kommet fra [[Essex]]; han hadde ledet sin gruppe inn i London ved [[Stepney]]. Sporadisk drepte de kongelige myndighetspersoner og «forrædere». Vold mot verdslige herrer var meget sjelden, og folk var i sjokk over volden og bruddet på samfunnsordningen som skjedde.<ref name="Tombs_119"/> Andre mål var advokater og deres dokumenter, medvirkende i å holde nede lønningene, samle inn skatter; [[Flandern|flamske]] handelsmenn, og geistlige godseiere, som var sta opprettholdere av føydale privilegier.<ref name="Tombs_119"/> 

[[14. juni]] møtte kongen lederne for opprøret, og da han spurte dem om hvorfor de hadde tatt til våpen svarte de at det var å redde ham og drepe forrædere mot kongen og kongeriket.»<ref name="Tombs_119"/>  Det var et ekko fra [[det gode parlamentet]] i 1376 hvor medlemmene satte seg som mål å rydde opp med korrupte ledere og krevde nye rådgivere for kongen. Opprørerne viste en politisk bevissthet ved at de overrakte en liste med en rekke krav. Blant disse var at enkelte spesielt upopulære ministre måtte avskjediges, og en dødsliste over «forrædere», rikskansleren, erkebiskop [[Simon Sudbury]] av Canterbury, den kongelige skatteministeren, admiral [[Robert Hales]], og ikke minst den upopulære [[John av Gaunt]]. Og [[føydalsystem]]et måtte avskaffes. Mens møtet pågikk stormet en gruppe opprørere [[Tower of London]] og henrettet [[erkebiskop]] Simon Sudbury, som var [[rikskansler i Storbritannia|rikskansler]], og ''[[Lord Treasurer]]'' (tilsvarende finansminister). De ødela også [[Savoy Palace]], som tilhørte [[John av Gaunt]], kongens onkel. Upopulære bygninger som fengsler og religiøse hus ble ødelagt. Advokater og flamske handelsmenn ble jaktet på og massakrert. Kongen på sin side gikk med på enkelte av reformene, som en rettferdig leie til jordeierne og avskaffelsen av systemet med leilendinger, men som trakk tilbake innrømmelsene da opprøret ble slått ned.

Opprørerne og kongen skulle møtes igjen [[15. juni]] på [[Smithfield (London)|Smithfield]], for videre forhandlinger. Opprørerne var ledet av Wat Tyler, «den mest berømte ukjente i historien», i henhold til historikeren Robert Tombs.<ref name="Tombs_120"> Tombs (2015), s. 120</ref> Dette møtet fikk en dramatisk og forvirrende avslutning. Da Tyler møtte kongen og hans følge ble Tyler stukket ned av Londons borgermester, [[William Walworth]], og døde. Opprøret falt dermed sammen. De fleste av lederne ble fanget og henrettet, inkludert presten John Ball. Kongens ettergivelse ble så trukket tilbake, og koppskatten ble på nytt innkrevet.<ref name="Tombs_120"/>

Det hadde også funnet sted voldsomme angrep andre steder i det østlige England. De som hadde tatt del i dette søkte raskt å distansere seg fra opprøret når de så hva som skjedde med lederne. I november forsøkte regjeringen å roe ned stemningen og ga generell benådning til de som hadde deltatt og for de som hadde brukt vold mot dem.<ref name="Tombs_120"/>

Det var første gang at folkelige og sosiale tanker ble nedskrevet. England hadde en uvanlig høy grad av lese- og skrivekyndighet. Politiske budskap ble spredt på engelsk ved rim, prekener, plakater, løpesedler, profetier, men i ettertid å forstå den folkelige tenkning er ikke lett med tanke på de fragmentariske bevis, motstridende fortellinger og det gåtefulle budskapet til den mest kjente av opprørslederne i form av den bannlyste presten John Ball som spredte sitt budskap i en blanding av ordspråk, profetier og merkelige prekener: ''«When Adam dalf and Eve span, Wo was thanne a gentilman?»''<ref name="Tombs_121"> Tombs (2015), s. 121</ref>

I det korte løp tapte opprørerne. Hva de hadde blitt lovt ble trukket tilbake, men opprøret forsvant ikke fra landets hukommelse, verken av de som styrte eller de som ble styrt. Minnet om 1381 inspirerte håp og skapte frykt; det var andre opprør i [[1450]], [[1471]] og [[1497]], som direkte fulgte i fotsporene til Wat Tyler ved å marsjere til London for å møte kongen. Da [[den franske revolusjonen]] brøt løs, trakk demokrater som [[Thomas Paine]] fram minnet om Wat Tyler og Ball som ur-revolusjonære. Ortodokse marxister har alltid vært mistenksomme overfor bønder, men viktorianske sosialister som [[William Morris]] beundret dem.<ref name="Tombs_121"> Tombs (2015), s. 121</ref>