Redigerer Bokmål (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Wergeland_daguerreotype.jpg|thumb|Henrik Wergeland var blant de første som drog det danske skriftspråket i norsk retning.]]
[[Fil:Portrett_av_Peter_Andreas_Munch,_ca_1860.jpg|thumb|Peter Andreas Munch (og senere Johan Storm) var sterkt imot fornorsking av det danske skriftspråket. Han likte Ivar Aasens landsmålsprosjekt, men kunne ikke tenke seg å skifte ut det danske skriftspråket.]]
[[Fil:Portrett av Bjørnstjerne Bjørnson, ca 1903 - no-nb digifoto 20150129 00041 bldsa BB0803.jpg|thumb|Bjørnstjerne Bjørnson lot seg beundre av landsmålsprosjektet, men vendte seg senere mot målsrørsla på grunn av målet om å kvitte seg helt med det dansk-norske bokmålet som offisielt skriftspråk.]]
[[Fil:Knut Hamsun.jpeg|thumb|[[Knut Hamsun]] mottok Nobelprisen i litteratur i [[1920]] for [[Markens Grøde]] skrevet på den nye målformen. I artikkelen [[Sproget i Fare]] (1918) argumenterte han for at det norske skriftspråket skulle vende tilbake til dansk og utvikle seg derfra på egen hånd.]]

===Opprinnelsen til dansk-norsk talespråk===

I [[Danmark-Norge|unionen med Danmark]] var det [[Mellomnorsk|gamle norske språket]] ikke offisielt godkjent{{tr}} og fra 1600-tallet av var det rådende skriftspråket i Norge [[Dansk språk|dansk]]. Blant overklassen i landet utviklet det seg et muntlig «høytidsspråk» med det danske skriftspråket som rettesnor.{{tr}} En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene, og senere i konfirmasjonsundervisningen og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisningen skulle gis på «Børnenes eget Talesprog».<ref name="Lundeby 1966"/> Å tale slik ble ifølge Jonas Ramus' ordliste fra Ringerike i 1698 kalt å ''knote'', med «hand har lært at knote» som eksempel. ''Klokkerdansk'' er også brukt om dette talespråket.<ref name="Hoel 1996">{{Kilde bok
| forfatter=Oddmund Løkensgard Hoel
| redaktør=
| utgivelsesår=1996
| artikkel=
| tittel=Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=Noregs Forskingsråd
| side=
| isbn=82-12-00695-6
| id=
| kommentar=
| url=http://www.krundalen.no/blogg/?page_id=101
}}</ref>, mens et vanligere begrep er ''dannet dagligtale'' - hvilket hentyder at det ikke var et språk for allmuen på den tiden.

Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklingen begynte trolig på 1600-tallet, men så sent som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkalte [[dannet dagligtale|dannede dagligtale]]. Dagligtalen vant i siste halvdel av 1800-tallet frem på bekostning av høytidsspråket, men til gjengjeld tok dagligtalen opp i seg stadig mer av høytidsspråket. Den dannede dagligtalen var således på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet.<ref name="Hoel 1996"/> Det har blitt anslått at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette økte til 5 % i 1900.<ref name="Venås 1998"/>

Dansk-norsken kan kalles et [[koinéspråk]], dvs. en blanding av gjensidig forståelige dialekter, men ''transplantert'' inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det. For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jevnvektsystem, bare én vokal i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk av [[retrofleks]]er og [[tykk l]], og i noen grad bløte konsonanter.<ref name="Hoel 1996"/>

En viktig strid om den dannede dagligtalen sto i teatrene rundt midten av 1800-tallet. Da Norges første offentlige teater, [[Christiania Theater]], åpnet dørene i 1827, forsøkte man seg med norske skuespillere, men det ble kritisert for å ha hentet skuespillere fra «de mindre dannede Samfundslag». Fra 1828 begynte man å ansette danske skuespillere, og disse rådde grunnen i de neste tiårene. Kravet om norske skuespillere stilnet ikke, men førte heller ikke frem. Det førte til den store teaterstriden i 1856 der [[Bjørnstjerne Bjørnson]] og [[Aasmund Olavsson Vinje]] sto i bresjen for 600 pipere. Det endelige oppgjøret med den danske teatertradisjonen kom i 1865, da Bjørnson ble ansatt som teatersjef. Gjennomslaget disse årene må regnes som det avgjørende vendepunktet i synet på den dannede dagligtalen, selv om høytidsspråket fremdeles ble regnet som finere i visse kretser.<ref name="Hoel 1996"/> Høytidsspråket forsvant etter hvert sammen med det danske skriftspråket i Norge.

===Skriftspråkets opprinnelse===

Norske diktere hadde siden midten av 1700-tallet benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, men det var først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk ble klart uttrykt. Det begynte med [[Henrik Wergeland]], som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Dette møtte sterk motstand fra konservative kretser. Striden utspilte seg først og fremst i [[Det Norske Studentersamfund]], der [[Johan Sebastian Welhaven]] og [[Peter Andreas Munch]] var Wergelands fremste motstandere.<ref name="Hoel 1996"/>

Mens Wergeland begrenset seg til en [[leksikografi|leksikalsk]] fornorsking, tok først [[Ludvig Kristensen Daa]] og senere særlig [[Knud Knudsen]] til orde for [[ortofoni|ortofone]] eller ''lydrette'' rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Etter Knudsens initiativ ble noen av de ortofone rettskrivingsprinsippene vedtatt av kirkedepartementet i 1862. Det gjaldt avskaffelsen av stum ''e'' (faae → faa), doble vokaler (Meel → Mel, Miil → Mil, Huus → Hus), ''c'', ''ch'' og ''q'' for /k/ (Control → Kontrol, Charakteer → Karakter, qvalm → kvalm), og ''ph'' for /f/ (Philosoph → Filosof). Disse forslagene var også fremmet i Danmark, så vedtaket var ikke et sterkt tegn på norsk språklig uavhengighet.<ref name="Hoel 1996"/>

Et mer kontroversielt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål. Han kom frem til prinsippet om å basere skriftspråket på ''den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund'', med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Igjen var P.A. Munch en sentral motstandsmann. Han var motstander av enhver ''planlagt'' språkreform, og han mente at språkreformatorenes forsøk på «systematisk at ''foregribe'' og ''fremskynde'' Sprogmodifikationen er en Urimelighed, der strider mod al historisk Erfaring og mod enhver Sprogudviklings Natur og Vesen».<ref name="Hoel 1996"/>

Under [[språkmøtet i Stockholm]] var Knud Knudsen en sentral person. Blant møtets vedtak var å avskaffe store forbokstaver i substantiv og å innføre bokstaven ''å'' for ''aa''. Ingen vedtak var offisielle, men fikk likevel stor betydning, og flere er senere blitt gjeldende.<ref name="Bogsprog">{{Kilde www
 |url=http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2005/Spraaknytt_4_2005/Bogsprog/
 |tittel=«Det almindelige Bogsprog» i 1905 – dansk eller norsk?
 |besøksdato= 2013-04-21
 |forfatter=Kjell Ivar Vannebo
 |utgivelsesdato=
 |dato=2005
 |format=
 |verk=
 |utgiver=Språkrådet
 |sider=
 |språk=
 |arkiv_url=
 |arkivdato=
 |sitat=
}}</ref>

I 1885 godkjente Kirkedepartementet sjuende utgave av [[Jacob Jonathan Aars]]’ ''Retskrivningsregler til Skolebrug'' til skolebruk. Denne medførte at substantiv (ikke egennavn) fikk liten forbokstav i skolen, men de var fortsatt brukt i avisspråk og litteraturen ellers.<ref name="Bogsprog" />

I verket ''Hvem skal vinne?'' fra 1886 foreslo Knudsen tolv punkter med aktuelle endringer:
# Innføring av harde konsonanter: ''kage'' → ''kake''
# Fjerne stum ''d'' etter ''l'' og ''n'' dersom den ikke var der historisk: ''finde'' → ''finne'' (av norrønt ''finna''), men derimot ''holde'' (av norrønt ''halda'')
# Fjerne stum ''d'' og ''t'' før ''s'': ''bedsk'' → ''besk''
# Fjerne ''j'' før ''e'', ''æ'' og ''ø'': ''køre'' for ''kjøre''
# Endringer i fortid av verb av typen ''nå'': ''nåede'' → ''nådde''
# Endringer i fortid av verb av typen ''spre'': ''spredte'' → ''spredde''
# Skifte ut ''v'' med ''g'', sette inn ''g'' der den var falt bort og ta bort ''g'' i ord dersom den historisk ikke hadde vært der: ''Have'' → ''Hage'', ''due'' → ''duge'', ''valg'' → ''val''
# Forkorte ord i tråd med uttalen: ''have'' → ''ha'', ''Fader'' → ''Far''
# Norske skrivemåter: ''Mælk'' → ''Mjølk'', ''nøgen'' → ''naken''
# Norsk flertallsbøying i han- og intetkjønn: ''Heste'' → ''Hester'', ''Huse'' → ''Hus''
# Fjerning av stum ''t'': ''Huset'' → ''Huse'', ''funnet'' → ''funne''
# Minke mengden av ord med tyske forstavinger og endinger som ''an-'', ''be-'', ''-het'' og ''-else''

Han førte også opp tre til, som var mer langsiktige:
#<li value="13">Innføring av diftongene ''au'', ''ei'' (som ''ej'') og ''øy'' (som ''øj'')</li>
# Innføring av ''a'' i bøyingsendinger: ''Bakker'' → ''Bakkar'', ''kaster'' → ''kastar'', ''kastede''/''kastet'' → ''kasta''
# Et eget hunkjønn

Flere av Knudsens forslag er blitt vedtatt senere, han får derfor iblant tittelen ''bokmålets far''.

I 1907, etter 15 års planlegging, kom den første språkreformen som hadde som mål å fornorske det danske skriftspråket, og den bygde i stor grad på Knudsens ideer. [[Johan Storm]] stod som en sterk autoritet innen språkvitenskapen, og uten motstanden hans kunne reformen ha kommet både tidligere og gått lenger.<ref>''Liner i nyare norsk språkhistorie'' av Vikør, Lars S., Egenproduksjon, Bergen, 1990</ref> Flere av endringene var allerede tatt i bruk før det offisielle vedtaket, blant annet var både harde konsonanter og norsk flertallsbøying innført i en del ord i Nordahl Rolfsens ''Læsebog for Folkeskolen''.<ref name="Bogsprog" />

===Navnet bokmål===

Ordet ''bókamál'' ble i gammelnorsk brukt om latin og kirkespråk. Fra 1850-tallet ble ''bogmaal'' og ''bogsprog'' brukt som benevnelse på skriftspråk generelt i motsetning talespråk og dialekter, men også om dansk skriftspråk i motsetning til det som etterhvert ble til nynorsk.<ref name="Gundersen 1990">{{Kilde bok
| forfatter=Dag Gundersen
| redaktør=
| utgivelsesår=1990
| artikkel=bokmål
| tittel=Store norske leksikon
| bind=2
| utgave=
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=
| side=
| isbn=82-573-0453-0
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref> I innstillingen til Landsskoleloven av 1889 inneholdt § 73 setningen: «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal, [...]»<ref name="KUD1891" /> Denne setningen ble imidlertid fjernet under Stortingets behandling av loven, og man endte opp med: «Undervisningen skal foregaa i det norske Sprog.»<ref name="Landsskoleloven1889" /> I forbindelse med endringer i lærerskoleloven i 1929 falt forslagene om å endre navnet til ''[[riksmål]]'' eller ''dansk-norsk'' med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i [[Lagtinget]]. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.<ref name="Lundeby 1966">{{Kilde artikkel
 |forfatter=Einar Lundeby 
 |utgivelsesår=1966 
 |tittel=Stortinget og språksaken 
 |publikasjon=Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964 
 |bind= 
 |nummer= 
 |side= 
 |url=http://www.språkrådet.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken 
 |isbn= 
 |issn= 
 |kommentar= 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110724185931/http://www.xn--sprkrdet-c0ac.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken/ 
 |arkivdato=2011-07-24 
}}</ref>

I perioden 1907 til 1929 var det offisielle navnet på rettskrivningen ''riksmål'', selv om dette navnet ikke fantes i noen lovtekst. Det var [[Bjørnstjerne Bjørnson]] som gjorde dette navnet kjent. Dette skjedde i en tale han holdt 23. oktober 1899, egentlig til inntekt for omkring 140 fiskere som omkom i [[Titran-ulykken]] ti dager tidligere. I denne talen gikk han til angrep på det framvoksende landsmålet. Tre dager senere foreslo [[Håkon Løken]], Venstre-politiker og redaktør i ''Dagsposten'', å organisere riksmålsfolket, noe Bjørnson ikke hadde nevnt i talen sin. Flere riksmålsfolk tok tak i tanken og grunnla Norsk Rigsmaalsforening 28. november, med Hjalmar Falk som formann.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.krundalen.no/blogg/wp-content/uploads/2007/04/2005-mons-innlegg-kort-versjon.pdf
 |tittel=Bakgrunnen for riksmålsaksjonen hausten 1899
 |besøksdato=2013-04-21
 |forfatter=Oddmund Løkensgård Hoel
 |utgivelsesdato=
 |dato=2015-11-24
 |format=
 |verk=
 |utgiver=Krundalen.no
 |sider=
 |språk=
 |arkiv_url=
 |arkivdato=
 |sitat=
}}</ref><ref name="Språkstrid">{{Kilde www
 |url=http://www.nb.no/bjornson/Bjornson/Samfunnet/Spraakstrid-og-Riksmaalforbundet
 |tittel=Språkstrid og Riksmålsforbundet
 |besøksdato=2013-04-21
 |forfatter=Tor Guttu
 |utgivelsesdato=
 |dato=2010-03-29
 |format=
 |verk=
 |utgiver=Nasjonalbiblioteket (nb.no)
 |sider=
 |språk=
 |arkiv_url=
 |arkivdato=
 |sitat=
}}</ref> Det var også Løken som opprinnelig lanserte navnet ''rigsmaal'' (i ''Dagsposten'' 10. juli 1899).

[[Riksmålsforbundet]] har i 2017 tatt til orde for at bokmål skal få navnet ''norsk'' eller igjen den gamle betegnelsen ''riksmål'', hvilket har avstedkommet protester fra [[Målsaken|nynorskhold]].

=== Rettskrivningen av 1907 ===

{{Utdypende artikkel|Rettskrivningen av 1907}}
Med rettskrivingsendringene i 1907, innført ved [[kongelig resolusjon]]<ref name="Lundeby 1966" />, fikk bokmålet harde konsonanter, dobbeltkonsonanter, fornorska flertallsbøying av substantiv og fortid på ''-et'' for tidligere ''-ede''. I ''dannet dagligtale'', som Knudsen i første omgang ville rette seg etter, var slik bøying allerede vanlig. Endringene var ikke helt konsekvente, slik at det fortsatt skulle hete ''saglig'', enda ''sag'' hadde blitt til ''sak''. Flere riksmålsfolk var motstandere av endringene. Blant dem var Bjørnstjerne Bjørnson, som grunnla [[Riksmålsforbundet|Riksmålsforeningen]] samme år (fra 1909 kalt Riksmålsforbundet).<ref name="Språkstrid" /> [[Aftenposten]] innførte endringene først i 1923, og endte med det bruken av det danske skriftspråket i Norge.

=== Rettskrivningen av 1917 ===
{{Utdypende artikkel|Rettskrivinga av 1917}}
Rettskrivingsendringene i 1917 gikk lenger enn dem i 1907, og innførte flere av Knud Knudsens forslag. Endringene medførte blant annet flere harde konsonanter, valgfritt ''-a'' i fortid for ''-et'' (''kasta'' tillatt for ''kastet''), innføring av diftonger i visse ord, fjerning av «uhistorisk» ''d'', endring av ''v'' til ''g'' i visse ord (''skog'' for ''skov'') og hunkjønn (''e(i) lita jente''). Pronomenet ''jeg'' kunne skrives ''je'' og ''hun'' kunne skrives ''hu''. Reformen innførte også bokstaven ''[[Å (bokstav)|å]]'' for ''aa''. I tråd med ønsket om å samle bokmål (da kalt ''riksmål'') og nynorsk (da kalt ''landsmål'') til [[samnorsk]] kom det inn flere landsmålsord og -former ved sida av de tradisjonelle, danske. Noen ord fikk også fornorska skrivemåte (''dusj'' for ''douche''). Reformen møtte motstand fra konservativt hold, og førte til opprettinga av [[Riksmålsvernet]] i 1919.

=== Rettskrivningen av 1938 ===
{{Utdypende artikkel|Rettskrivningen av 1938}}
Samnorsktanken hadde støtte fra alle de demokratiske partiene, med unntak av [[Høyre]].<ref name="NS">{{Kilde www
 |url=http://samnorsk.no/artikler/a2005/lars-s-vikoer-ns-og-spraakpolitikken-hoegnorsk-ideologi-og-bokmaalsk-praksis/
 |tittel=NS og språkpolitikken: høgnorsk ideologi og bokmålsk praksis
 |besøksdato=2013-04-21
 |forfatter=Lars S. Vikør
 |utgivelsesdato=
 |dato=2005
 |format=
 |verk=
 |utgiver=Landslaget for språklig samling
 |sider=
 |språk=
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20130421150457/http://samnorsk.no/artikler/a2005/lars-s-vikoer-ns-og-spraakpolitikken-hoegnorsk-ideologi-og-bokmaalsk-praksis/
 |arkivdato=2013-04-21
 |sitat=
 |url-status=død
 }}</ref> 1938-reformen videreførte denne ideen, men skilte seg samtidig fra 1917-reformen ved at flere av de nye formene var obligatoriske. Noen ord som ennå ikke hadde fått hard konsonant fikk det i 1938 og flere ord fikk diftonger. En del ord fikk obligatorisk hunkjønnsbøying, og noen fikk obligatoriske fornorskinger (deriblant ''bru'' for ''bro'', ''fram'' for ''frem'' og ''sju'' for ''syv''). [[Kløyvd infinitiv]] kom inn som tillatt sideform til gjennomført [[infinitiv]] på ''-e''.

At flere av endringene var obligatoriske vekte så mye motstand hos riksmålsbevegelsen, som fortsatte å bruke Bjørnsons navn på målformen, skilte [[riksmål]] ut som en egen, privat målform. I dag refererer ordet ''riksmål'' først og fremst til denne. 1938-reformen gav nynorsken en oppsving, og nynorskandelen økte med mer enn 50 prosent på få år. I 1944 nådde nynorsken et toppunkt, og andelen førsteklassinger som hadde bokmål som hovedmål lå på omkring to tredjedeler av befolkningen.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.aasentunet.no/prod_images/doc_2138.pdf
 |tittel=Nynorskelevar i 1. klasse 1920-2004
 |besøksdato=2013-04-21
 |forfatter=Ottar Grepstad
 |utgivelsesdato=14.09.2005
 |dato=2005
 |format=
 |verk=
 |utgiver=aasentunet.no
 |sider=
 |språk=
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20071030182348/http://www.aasentunet.no/prod_images/doc_2138.pdf
 |arkivdato=2007-10-30
 |sitat=
 |url-status=død
 }}</ref>

=== Rettskrivingen av 1941 ===
{{Utdypende artikkel|Rettskrivingen av 1941}}
Under den tyske okkupasjonen av Norge ville [[Gulbrand Lunde]] sette et nasjonalsosialistisk preg på norsk rettskriving. Arbeidet endte i 1941-reformen, folkelig omtalt som «nazireformen». Riksmålsforbundet og NS-styret gikk sammen om å annulere 1938-reformen, og det uttalte målet med 1941-reformen var å få slutt på «det kohtske knot» fra 1938 og det mislykka prosjektet der målet var å få til en samlenormal med arbeiderpreg. Reformen gikk i stor grad i konservativ retning, men visse bånd skulle knyttes tilbake til norrønt. Det medførte stryking av hunkjønns- og verbformer på ''-a''. Det skulle derimot hete ''heim'', ''veg'' og ''no'', som skulle skifte ut både det «danske» ''nu'' og det «uskjønne» ''nå''. Det oppstod uenighet mellom dem som ville ha tysk og dem som ville ha nordisk preg på språket, noe som endte i uklare regler.<ref name="NS" />

Media tok i bruk 1941-reformen, men den slo ikke gjennom i skolen. En gikk tilbake til 1938-reformen etter krigen. Motstanden mot 1938-reformen avtok ikke, og i 1951 arrangerte riksmålsbevegelsen [[Foreldreaksjonen mot samnorsk]].

=== Læreboknormalen av 1959 ===
{{Utdypende artikkel|Læreboknormalen av 1959}}
Etter at det hadde blitt mange likestilte former etter 1938 var målet i 1959 å skrumpe inn valgfriheten, enten ved å gjøre hovedformer til sideformer, eller ved å ta ord helt ut av offisiell rettskriving. Mengden ord med obligatorisk diftong eller a-ending gikk ned, mens de mest norske formene ellers fikk bli hovedformer. I tillegg til å være en «opprydningsreform», betydde reformen også noen endringer. Noen ord fikk ''v-'' for ''hv-'', deriblant utgikk ''hverken'' til fordel for ''verken'', og ''viss'' kom inn ved sida av ''hvis''. Sideformen ''hu'' gikk dessuten ut til fordel for ''ho''. I det offentliggjorte framlegget til rettskriving stod blant annet ''skyti'' som tillatt sideform til ''skutt'' og andre [[perfektum]]sformer på ''-i'' etter [[oslodialekt]]en. Disse formene var ikke med i det endelige framlegget.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.sprakradet.no/Toppmeny/Om-oss/Historikk1/Norsk_spraaknemnd/Arbeidet_med_laereboknormalen/
 |tittel=Arbeidet med læreboknormalen av 1959
 |besøksdato=2013-04-21
 |forfatter=Norsk språknemnd
 |utgivelsesdato=
 |dato=
 |år=
 |måned=
 |format=
 |verk=
 |utgiver=Språkrådet
 |sider=
 |språk=
 |arkiv_url=
 |arkivdato=
 |sitat=
}}</ref>

=== Rettskrivingen av 1981 ===
{{Utdypende artikkel|Rettskrivingen av 1981}}
Språkstriden hadde ført til så mye uenighet at [[Vogt-komiteen]] var blitt oppnevnt i 1964 for å vurdere språksituasjonen i Norge. Komiteen førte blant annet til utskiftning av [[Norsk språknemnd]] med [[Norsk språkråd]], der også riksmålsbevegelsen lot seg representere. 1981-reformen medførte at en del eldre former igjen fikk status som likestilte former, deriblant ''frem'', ''bro'' og ''syd'' ved sida av ''fram'', ''bru'' og ''sør''. Alle hunkjønnsord kunne dessuten få ''-en'', i noen tilfeller som sideform.

Myndighetene gikk offisielt bort ifra samnorskpolitikken i 2002, men bruddet kom ''de facto'' med 1981-reformen.

=== Rettskrivningen av 2005 ===
{{Utdypende artikkel|Rettskrivningen av 2005}}
2005-reformen er den hittil siste reformen i bokmål. Den førte først og fremst til oppheving av systemet med hoved- og sideformer, og at rettskrivningen ble lagt nærmere [[riksmål]]. Lite brukte former fra [[samnorsk]] er utelatt, mens mye brukte former fra riksmål ble tatt inn. Eksempler er former som ''raud'', ''fekk'', ''flaum'', ''ho'' og kløyvd infinitiv er tatt ut, mens ''hverken'' og ''syv'' igjen er tillatt (derimot ikke ''tyve'', ''tredve'' og ''nu'', hvilket fremdeles skiller bokmål fra riksmål). Substantiv på ''-ning'' kan bøyes som hunkjønnsord, alle hunkjønnsord har valgfritt ''-a''/''-en'' og de aller fleste verb med ''-a'' eller ''-et'' i fortid har nå likestilte endinger. Noen unntak er gjort, slik at det kan hete ''bygd'' eller ''bygget'' og ''røykt'' eller ''røyka'', men ikke ''bygga'' og ''røyket''. En del sterke verb har også fått ny bøying i fortid. Der det før het ''braut'' eller ''brøt'' heter det nå ''brøyt'' eller ''brøt''.