Redigerer Blancmangé (avsnitt)

==Historikk==
Blancmangéens opprinnelse er ikke helt klarlagt, men historikere anser at den var et resultat av arabisk innflytelse i og introduksjonen av ris og mandel i Europa i [[tidlig middelalder]].<ref>Ossa (2007), s. 71.</ref> Det finnes imidlertid ingen belegg for noen lignende arabisk rett fra den perioden selv om retten ''mahallabīyah'' ligner blancmangé. Den fantes rundt om i middelalderens Europa under en rekke lokale navn, for eksempel fra 1200-tallets Danmark som ''hwit moos'', anglo-normanniske ''blanc desirree'' (hvit syrisk [rett]) eller nederlandsk ''calijs'' (fra latinsk ''colare'' = [sile, filtrere). Den eldste kjente oppskriften kommer fra en dansk oppskriftsamling sammenstilt av [[Henrik Harpestræng]] (død 1244) som er datert til noe som går tilbake til i det minste tidlig 1200-tall.<ref>Hieatt, Constance B. (1995) ''Food in the Middle Ages'', "Sorting Through the Titles of Medieval Dishes: What Is, or Is Not, a 'Blanc Manger'" s. 25-43.</ref>

Den middelalderske blancmangé, eller '''hvitrett''' som den også ble kalt, var en rett som hørte til overklassens kjøkken og var vanlig rundt om i Europa frem til tidigmoderne tid. Den finnes i et utall variasjoner i reseptsamlinger fra hele Europa og nevnes i verker som [[Geoffrey Chaucer]]s ''[[Canterbury Tales]]''.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/manchester/8108213.stm]</ref> Grunnresepten inneholdt melk og finfordelt kylling (oftest [[kapun]]), smakssatt med [[rosenvann]] og blandet med rismel som ble tillaget til en slett stuing. På fastedager ble det benyttet mandelmelk eller fisk som erstatning for melk og [[Fugler|fugl]]. Den kunne også inneholde krydder som [[safran]] eller [[kanel]] og kyllingen kunne varieres med annen fugl som [[vaktel]] eller [[fasan]]. Krydder ble flittig brukt i middelalderreseptene ettersom de der gav prestisje og luksus til en rett. 

Ved festlige anledninger kunne hvitretten lives opp ved å farge den: safran for en rødaktig gylden tone; urter for grønt; [[sandeltre]] for rødbrunt. I Frankrike på 1300-tallet var såkalt ''partifarging'', kontrastering med to sterke farger, populært i klesmoten, og dette inspirerte til å dekorere mat likeledes. Farging av hvitrett i to farger på samme fat er beskrevet av [[Guillaume Tirel]] (også kalt Taillevent), forfatteren av de senere opplag av middelalderkokeboken ''[[Le Viandier]]''. Hvitretter i sterke farger var tidlig en av de vanligste former av [[entremet]], en mellomrett ment like mye som underholdning som for sin smak. På 1600-tallet ble hvitretten utviklet til en [[pudding]] på fløte og egg uten kjøtt, og senere med gelatin for å gi form. På 1800-tallet inngikk ofte [[arrowroot]] eller [[maismel]] og ble til den moderne blancmangéen.