Redigerer Bioøkonomi (avsnitt)

== Handlingsplan for bioøkonomi ==
Bioøkonomien har ikke noen omforent internasjonal definisjon, men brukes på litt forskjellige måter i ulike miljøer, men [[EU-kommisjonen]] har vedtatt en strategi om ''Innovasjon for bærekraftig vekst: En bioøkonomi for Europa'' som ble ledsaget av et arbeidsdokument,<ref>[http://europalov.no/politikkdokument/eu-strategi-for-innovasjon-og-biookonomi/id-5337 «EU-strategi for innovasjon og bioøkonomi»], Europalov.</ref> og som inkluderte en utførlig handlingsplan for bioøkonomien. I strategien defineres bioøkonomi som «produksjon av fornybare biologiske ressurser og omdanning av disse ressursene og avfallsstrømmene til verdiskapende produkter, for eksempel mat, fôr, bio-baserte produkter og bioenergi».<ref name="nilu">[https://www.nilu.no/Nyhetsarkiv/tabid/74/NewsId/874/Hvordan-gar-det-med-den-europeiske-biokonomien.aspx «Hvordan går det med den europeiske bioøkonomien?»] {{Wayback|url=https://www.nilu.no/Nyhetsarkiv/tabid/74/NewsId/874/Hvordan-gar-det-med-den-europeiske-biokonomien.aspx |date=20171213201950 }}, ''NILU'' 27. november 2017</ref> En annen definisjon EU benytter sier at «bioøkonomi omfatter de delene av økonomien som benytter fornybare biologiske ressurser fra land og sjø til å produsere mat, biomaterialer, bioenergi og bioprodukter».<ref name="nilu"/>

EU inkluderer konvensjonelt [[landbruk]] i større grad enn [[OECD]]. Utgangspunktet for begrepet er «bioøkonomi» som motsats til «petroleumsøkonomi». Uansett nyanseforskjeller er kjernen i bioøkonomien et skifte fra fossile hydrokarboner til bærekraftig produksjon og foredling av fornybare karbohydrater. Fornybare karbohydrater omfatter ethvert biologisk materiale som et produkt i seg selv eller som et råstoff.
 
I en bioøkonomi vil primærnæringenes betydning øke betydelig ved at råvaren blir utgangspunkt for langt flere produkter enn i dag. Utviklingen drives av to hovedtrender, dels fremveksten av ny muliggjørende teknologi og dels et markesdrevet behov for å erstatte fossilt karbon med fornybare råvarer. Sentralt i bioøkonomien er derfor integrasjon av tradisjonelle produkter fra jordbruk, skogbruk og havbruk med parallell raffinering til et bredt spekter av ingredienser, helseprodukter, tekstiler, kjemikalier, komposittmaterialer og energi. 

Fornybare råvarer, totalutnyttelse og livsløpsanalyse er tre hovedelementer i et mer bærekraftig bioøkonomisk samfunn. 

Bedrifter innen jordbruk, skogbruk og marin sektor trenger mer robust lønnsomhet. Helhetlig og bærekraftig utnyttelse av råvaren vil øke verdiskapingen av eksisterende bedrifter og skape grunnlag for nye. Bioøkonomien er en viktig brikke for å få til dette.
Det er et viktig mål å stimulere utnyttelse av råvaren nærmest mulig produksjonsstedet og bioøkonomien åpner derfor for nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser i distriktene.

Totalutnyttelse forutsetter en omstilling av primærproduksjonen knyttet til faktorer som råvarens egenskaper, kvalitet, volum og sesongvariasjoner. Fremveksten av bioøkonomien vil derfor innebære en endring av etablerte verdikjeder gjennom nye typer råvarer, innhøstingsmetoder, bearbeiding og oppbevaring. Helhetlig raffinering vil endre næringsstrukturen gjennom nye samarbeidsformer og leverandør-kundeforhold.

Norge har gode forutsetninger for å bli en ledende nasjon innen avansert raffinering av fornybare råvarer med utgangspunkt i en eksisterende kunnskapsbase i [[bioteknologi]] og internasjonalt ledende industribedrifter innen sentrale områder som trevirke, marine oljer og marint restråstoff.