Redigerer Bindalstromma (avsnitt)

== Fra Vefsn til Folkemuseet ==
[[Fil:Bindalstromma_Saemien_sijte_2022_2.jpg|thumb|Bindalstromma ble tilbakeført til [[Saemien Sijte]] gjennom [[Bååstede]]programmet i 2022.]]
'''Nils Jonsen Vesterfjell''' (1795–1869) var en holden reineier, med en stor etterslekt.<ref name="JJ00">Jernsletten (2000)</ref><ref>Mikkel Berg-Nordlie og Sigrid Skålnes. ''Gåatome-laanta jïh juhtemegeajnoeh = Distriktsgrenseendringer i reindrifta på 1990‐tallet i Nordland og Nord‐Trøndelag''. Norsk institutt for by- og regionforskning, 2012. (NIBR-rapport; 2012:10) ISBN 978-82-7071-932-7 ([http://www.nibr.no/filer/2012-10.pdf pdf])</ref><ref>[http://www.roysofting.com/Slekt/getperson.php?personID=I62846&tree=Roy Nils (Njaarke-Næjla) Jonsson Vesterfjella], Røy Søftings slektssider</ref><ref name="KJ87">Jacobsen (1987)</ref> Han hadde tilhold i fjellområdene sørvest i [[Vefsn]], på norsk kjent som Vesterfjellene, på samisk som Njaarke, derav hans samiske navn '''Njaarke-Næjla'''. Dåvnes (Dunfjellet) vest for [[Majavatnet]] var hans vanligste sommerbeiteområde. Om vinteren holdt han reinflokken på kysten i [[Bindal]]en eller ved [[Velfjorden]]. Noen vintre, hvis forholdene krevde det, dro han nordover på Helgeland, eller østover forbi svenskegrensa.<ref name="JJ00"/> Kirkebokinnførsler viser at de var i [[Alstahaug kirke|Alstahaug]] vårvinteren 1821, i [[Åsele]] i februar 1837 og sør på [[Namsskogan]] våren 1849.<ref name="KJ87"/>
[[Fil:Nils Mattias Vesterfjell.jpg|miniatyr|left|Nils Mathias Vesterfjell og kona Serine.{{byline|Hartvig Skage, ca 1910}}]]
Njaarke-Næjla giftet seg i 1818 med Marit Sarisdatter (ca. 1785–1844), enke etter Jon Nilson. Hun hadde tre døtre, og sammen med Næjla fikk hun seks barn. Etter Marits død giftet han seg med Elen Eliasdatter Steinfjellet (1823–1911), og fikk sju barn med henne.<ref name="KJ87"/><ref>Ifølge familietradisjon skal Næjla ha vært gift ''tre'' ganger, først med ''Moie'' fra Røyrviktraktene. Hun skal ha druknet i Jordbruelva i Grane. Kjell Jacobsen drøfter dette i artikkelen «Njaarke-Næjla og 'Rik-Jo-Perso', rettelser og tillegg» (1989), og mener at det kan ha vært snakk om en forlovelse, i og med at Næjla omtales som ungkar ved vielsen i 1818.</ref>

I sin levetid ble Næjla vitne til at bønder fra bygder nær og fjern flyttet inn i hans beiteområder, og slo seg til som [[Bureising|bureisere]] og nybyggere, først i 1836, siden i 1850-årene og igjen i 1860-årene.<ref name="JJ00"/><ref name="KJ87"/> 

Det var sannsynligvis Nils' bestefar som laget tromma.<ref name="JJ00"/> Etter Njaarke-Næjlas død gikk tromma i arv til sønnen «Gammel-Nils» (1825–1908), og etter ham gikk den videre til en yngre sønn av Njaarke-Næjla, Nils Mathias Nilsen Vesterfjell (1857–1936). Nils Mathias vokste opp hos halvbroren Gammel-Nils, og overtok tromma etter ham. Nils Mathias bodde i Bindal, og ble den siste private eieren; i 1925 solgte han, etter mye press<ref name="JJ00"/><ref name="IB"/>, tromma til Paul Egede Nissen, som var konservator ved [[Etnografisk Museum]] i Oslo.<ref name="LP10"/><ref name="UNIMUS">[http://www.unimus.no/etnografi/khm/samling/moreinfo.php?mnr=EM30331 30331. Runebomme] {{Wayback|url=http://www.unimus.no/etnografi/khm/samling/moreinfo.php?mnr=EM30331 |date=20141006072145 }}; katalogpost hos Etnografisk Museum</ref> Nils Mathias fortalte da at tromma var laget av hans oldefar, og at den ikke hadde vært i bruk de siste 20 årene. De siste årene hadde tromma blitt oppbevart i «en klippehule i Granbostadfjeldet, overfor grænden [[Åbygda|Aabygda]] i Bindalen».<ref name="LP10"/> Da tromma kom til museet, var skinnet i god tilstand, mens treramma var i dårlig forfatning.<ref name="UNIMUS"/>

Tromma var ved Etnografisk Museum fram til 1957/1958. Deretter ble den overført til [[Norsk Folkemuseum]], sammen med resten av den samiske samlingen. Hensikten med overføringen var at samisk kultur og historie skulle presenteres på like fot med den øvrige befolkningen i Norge, ikke blant eksotiske folkeslag på Etnografisk Museum.<ref name="LP10"/> Siden 1990 har tromma vært en del av Folkemuseets samiske basisutstilling.<ref name="LP10"/><ref>[http://digitaltmuseum.no/things/tromme-runebomme/NF/NFSA.1673 Runebomme fra Bindal] {{Wayback|url=http://digitaltmuseum.no/things/tromme-runebomme/NF/NFSA.1673 |date=20141006154546 }} hos Norsk folkemuseum; digitaltmuseum.no</ref> I folkemuseet er tromma presentert sammen med visere fra Jåmafjell i Røyrvik, kjøpt fra Sofie Jomafjeld. Sofie (1883–1958) bodde i Tinn i Telemark, dit familien flyttet for å arbeide som reingjetere for et norsk tamreinlag, men både hun og gjenstandene kom fra Indre Namdalen.<ref>[http://digitaltmuseum.no/things/tromme-runebomme-viser-til/NF/NFSA.1319 Visere til runebomme] {{Wayback|url=http://digitaltmuseum.no/things/tromme-runebomme-viser-til/NF/NFSA.1319 |date=20141006144718 }} hos Norsk folkemuseum; digitaltmuseum.no</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Adolf Steen | utgivelsesår = 1960 | tittel = To runebommer | utgivelsessted = Kristiansand S | forlag = [S.n.] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012072508029 | side = }}</ref> 

Bindalstromma er ei ''rammetromme'', utført ved [[sveiping]] av et helt, smalt og tynt trestykke til en oval. Runebommer er kjent i fire ulike typer: spontrommer eller rammetrommer, skåltrommer laget av [[rirkule]]r, ringtrommer skåret ut av et helt stykke ved, og vinkelrammetrommer.<ref name="OLA">Ola Sæther. «Runebomma fra Bjørsvik, Nordfold i Steigen». I: ''Nordland fylkesmuseums årbok'' 1982–83</ref>  Rammetrommer og skåltrommer er mest utbredt i det materialet som er kjent og dokumentert.<ref>[[Ernst Manker]] nevner 41 spontrommer, to vinkelrammetrommer, én ringtromme og 27 skåltrommer i sin ''Die lappische Zaubertrommel'' (1938–50), i tillegg til fragmenter.</ref> I det sørsamiske området er rammetrommene vanligst.<ref name="LIHBO"/>