Redigerer Bevarte trehus i Norge fra middelalderen (avsnitt)

==Bakgrunn==
{{utdypende|Lafteverk}}
===Opphav til lafteteknikken===
Laftehus finnes i Alpene, i de østeuropeiske fjellområdene, russiske skogsområder og i Norden. Dette tilsvarer omtrent barskogenes utbredelse. Den gang barskog dekket større deler av Sentral-Europa var trolig lafting vanligere, men det finnes få arkeologiske spor. De er påvist spor av laftebygg fra rundt eller før år 0. I Øst-Europa var lafting vanlig fra omkring år 500. I Skandinavia ble laftebygg vanlig i løpet av [[vikingtiden]] og i Norge er trebygg lite kjent fra eldre tid der stein og jord har vært det vesentlige byggematerialet slik det er påvist langs kysten. Laftede bygg kan ha eksistert i det indre av landet og i skogsområdene før vikingtiden, men det finnes nesten ingen arkeologiske spor. Laftede hus etterlater få arkeologiske spor.<ref name="Christie1974" /> I Norge er ingen laftehus kjent før på 1000-tallet.<ref name="Hauglid" />{{rp|36}} [[Bryggen i Bergen]] ble fra siste del av 1100-tallet bygget ut med steinfylte bolverkskar i laftet tømmer.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Solberg, Per | utgivelsesår = 1983 | tittel = Vågen: Bergen havn 1070-1800 : [utstillingkatalog] : Bryggens museum | isbn = 8290289111 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Museet | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102108044 | side = }}</ref>

I Norge og Norden ble [[Langhus (bygning)|langhusenes]] tak holdt oppe av stolper inne i rommet, mens veggene kunne bestå av stein eller torv. [[Roar Hauglid]] skriver at i Mellom-Europa gikk byggeskikken over til mur eller utmurt [[bindingsverk]], mens i det nordlige Skandinavia og store deler av Øst-Europa begynte man i stedet for de store hallhusene (med alt under ett tak) å lage flere mindre hus i liggende tømmer sammenbundet i hjørnene. Med denne konstruksjonen støtter veggene hverandre og blir i stand til å bære taket uten stolper. Laftebygg ble vanlig på Den skandinaviske halvøy, i Finland, store deler av Russland, Baltikum, Belarus, Polen og sørover langs Karpatene. I Alpene og fjellstrøk i Nord-Spania har lafting også vært vanlig.  Laftede gravkammer er funnet i Europa og i [[Altai]] i det vestlige [[Sibir]] det siste med til dels avansert laftteknikk.<ref name="Hauglid">{{ Kilde bok | forfatter = Hauglid, Roar  | utgivelsesår = 1980 | tittel = Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie | isbn = 8209018507 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Dreyers forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014071005042 | side = }}</ref>{{rp|side=1-36}}

I Finland, de baltiske landene og Russland har spor etter laftebygg fra før år 1000. I Latvia er laftebygg kjent fra vikingtid og tidligere. [[Egils saga]] forteller om reise i år 925 til Kurland der de besøkte et av hus laget av  mektige stokker og med en overetasje med soverom. I Russland, Belarus og Ukraina er trolig lafteteknikken svært gammel og kjent fra 400-500 år e.Kr..<ref name="Hauglid" />{{rp|side=39-44}} Den eldste delen av [[Danevirke]] er det avdekket lafteverk av godt håndverk, laftekassene i eik fra før år 800 var fylt med sand som støttekonstruksjon.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=58}} 

Hauglid konkluderer med at laftebygg er eldre i slaviske områder enn i Skandinavia. I perioden 800-1000 var lafting nærmeste enerådende i Russland og delvis i Polen, mens reisverk dominerte i Vest-Europa.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=59-62}}  Tysk ''Stube'', norsk ''stue'' og slavisk ''izba'' var opprinnelig navnet på rommet med ildsted, da izbaen ble utvidet med flere rom gikk ''izba'' over til navn på hele bygget.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=66-72}}

Det er uklart om laftebyggene har et rent slavisk opphav eller om de ble utviklet ved tysk innflytelse da russiske stammer vandret fra de skogfattige steppene og nordover til skogsområdene.<ref name="Hauglid" />{{rp|side=96}}

===Teknikk===
I middelalderen ble tømmermannen som tilpasset stokkene i hjørner og på langs kalt tresmed (''tresmiðr'') eller kanskje bare smed (''smiðr'') slik det fremgår blant annet av rettsdokumenter fra Bergen (1280) og runeinnskrift i Nigard Rauland (1325).<ref name=":2" />{{rp|side=122}} 

Til tradisjonell lafting ble trestokken brukt nesten i sin naturlige fasong. For å unngå at veggen ble høyere i ene enden, ble de ofte lagt vekselvis med rotenden og toppenden. Det krever mye material og mye arbeid for å gjøre stokkene jevnhøye. Sammenføyning av stokkene i hjørnene kalles ''laft'' og har gitt navn til byggemåten. Lafting gir vanligvis ender av stokker som stikker ut fra hjørnet, med unntak av sinklaft der hjørnene blir helt rette.<ref name="Christie1974" /> 

Tømrerens viktigste redskap var øksen og [[Bile (øks)|bilen]]. [[Naver]] ble brukt til å lage hull for tretapper. [[Medrag]] var et jernredskap som ble brukt til nøyaktig tilpasning av laftestokkene i lengderetningen. [[Skavjern]] og [[høvel]] ble brukt til å lage fine overflater, og [[kniv]] til å lage dekorasjoner. Sag ble lite brukt i middelalderen. [[Åstak]] er vanlig på laftebygg, [[sperretak]] har også vært brukt. Med sperretak vil vekten av taket med last gjøre at sperrene presser langveggene ut. Dette problemet har til dels vært løst med «beter» som er vannrette bjelker på tvers av rommet på høyde med raftet.<ref name="Christie1974" />

Utforming av laftingen klassifiserer byggene i forskjellige typer. Dette gir grunnlag for å undersøke byggenes alder og laftetypenes spredningsmønster, ifølge Håkon Christie har ikke forskning med dette utgangspunktet gitt klare resultater. En vanlig antakelse er at de enkleste laftetypene er de eldste.<ref name="Christie1974" />