Redigerer Bernardo Attolico (avsnitt)

==Liv og virke==
Attolico tok doktorgrad i juss i 1901 ved [[Universitetet i Roma]], og ble deretter lærer i økonomi og finans ved en høyskole i [[Foggia]]. Attolico var [[professor]] i økonomi i [[Roma]] 1903-07, og deretter hadde han en rekke offentlige stillinger. 

Han var delegat ved [[fredskonferansen i Paris (1919)]]. Deretter var han undersekretær i [[Folkeforbundet]].{{Tr}} En periode var han forbundets Høykommissær i [[Fristaden Danzig]]. 

===Ambassadør ===
I perioden 1927–1930 var han ambassadør i [[Brasil]] og 1930–1935 i [[Sovjetunionen]]. 

I 1935 fikk han ansvar for ambassaden i [[Berlin]]<ref>Federico Scarano: ''La lunga strada di Mussolini verso le opzioni dei sudtirolesi nel 1939''. I: Maddalena Guiotto, Wolfgang Wohnout: ''Italien und Österreich im Mitteleuropa der Zwischenkriegszeit / Italia e Austria nella Mitteleuropa tra le due guerre mondiali.'' Böhlau, Wien 2018, ISBN 978-3-205-20269-1, s. 271.</ref> og ble der til etter krigsutbruddet. Han var slik vitne til dannelsen av [[Aksemaktene|Berlin-Roma-aksen]], en allianse mellom det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland, i nært samarbeid med grev [[Galeazzo Ciano]] som da var italiensk utenriksminister. Fra 1939 stod han i spissen for de italiensk-tyske forhandlingene knyttet til det sør-tyrolske spørsmål, som endte med alternativene i Alto Adige.{{Tr}} Han forsto fra første stund de sanne germanske intensjonene om å utløse en konflikt, og denne delte han med Ciano.{{Tr}} Han gjorde alt han kunne for å forklare den italienske regjering om den sanne essens i situasjonen. Personlig kom han alltid med forslag til mekling og søken etter en fredelig løsning av tvister, og avslørte sine personlige oppfatninger selv mange ganger.{{Tr}} 

Attolico understøttet ivrig den britiske Berlin-ambassadør [[Nevile Henderson]]s forsøk på å hindre krig generelt, og spesielt for at [[Storbritannia]] og Italia skulle ende på forskjellig side.

Hans arbeid var intenst anledning de siste fredsdagene, mot slutten av august 1939: da løp den relativt «gamle» Attolico ustanselig mellom sin ambassade, det tyske kanselli og ambassadene til Storbritannia og Frankrike for mekling og med forslag – ofte tatt på eget initiativ – for å redde freden.

Disse initiativene for å unngå krig, i det minste for Italia, utløste antipati og forakt mot ham hosl Hitler og Ribbentrop. Ribbentrop spurte Mussolini om å få - og fikk - ham skiftet ut; hans etterfølger i Berlin ble [[Dino Alfieri]], en mann som var mer på linje med de tyske ønsker, og hadde desidert mindre ekspertise  og klokskap enn forgjengeren.{{Tr}}

===Ambassadør til Pavestolen===
Attolico ble i 1940 tilbakekalt fra sin post til Italia, og fikk deretter stillingen som ambassadør til [[Den hellige stol]] (1940–1942) i [[Roma]].<ref>[[Tobias C. Bringmann]]: ''Handbuch der Diplomatie 1815–1963. Auswärtige Missionschefs in Deutschland und deutsche Missionschefs im Ausland von Metternich bis Adenauer.'' Saur, München 2001, ISBN 3-598-11431-1, [https://books.google.de/books?ei=0eiQTaT3Ko_KswajtcFD&ct=result&id=7C6PAAAAMAAJ&dq=Helmer+Rosting+rote+kreuz&q=Attolico+&hl=de#search_anchor S. 67].</ref> I august 1940 mottok han Statssekreteriatets (Vatikanets «utenriksdepartement») gjentatte offisielle protester mot fascistisk presses angrep ([[Roberto Farinacci]]s «Regime Fascista») mot Pavestolen og Pavens person,<ref>[[ADSS]]: «Le Saint Siège et la guerre en Europe» Juin 1940 - juin 1941, [[Libreria Editrice Vaticana]], 1967, Dokument 61, 30. august 1940 s. 121-122; Dokument 71, 7. september 1940, s. 138-139</ref> og meddelte etter noen dager den italienske regjerings offisielle avstandtagen fra presseangrepene<ref>[[ADSS]]: Dokument 79, 13. september 1940, s. 147</ref>. Fascistpressens angrep fortsatte imidlertid etter en tid, og ble gjenstand for nye protester. I april 1941 protesterte Italia mot en påstått distribusjon i 1500 eksemplarer av en antifascistisk brosjyre i Vatikanet. Vatikanet meddelte at man der tvilte sterkt på dette, ville likevel etterforske, og bad Attolici om å vennligst fremskaffe originaldokumentet.<ref>[[ADSS]]: Dokument 330, 28. april 1941 s. 470-473</ref>