Redigerer Berliet (avsnitt)

==Historie==
[[Marius Berliet]] innledet de første eksperimentene for å bygge «selvdrevne kjøretøyer» i [[1894]], og bygget sitt første motorkjøretøy året etter.<ref>Louis Muron - Marius Berliet - Éditions Lugd, 1995, s. 23</ref> I 1899 startet han produksjonen av motorkjøretøyer i et bilverksted, hvor man utviklet diverse bilmodeller. I [[1902]] overtok Berliet en fabrikk fra [[Audibert & Lavirotte]] i [[Lyon]]. Berliet startet produksjon av firesylindrede modeller med stålramme i stedet for tre. Året etter lanserte han en modell som var svært lik den daværende [[Mercedes-Benz|Mercedes]]-bilen. I [[1906]] solgte Berliet produksjonslisenser for tre bilmodeller (20, 40 og 60 hestekrefters motordrift) til [[American Locomotive Company]] som ville sette disse i produksjon i tre år på Rhode Island.<ref>AFB - ALCO, extraits de presse américaine 1905: The Horseless Age, vol. 16 - 21/5/1905 s.10 - Cycle & Automobile Trade Journal, 8/1905, s. 68 - The automobile, 8/6/1905 s. 701 - Automobile Review, 6/15/1905, s. 583</ref>.

===Første verdenskrig===
[[File:WWI berliet truck.JPG|thumb|Berliet CBA fra Første verdenskrig.]]
Frem til [[1. verdenskrig]] solgte Berliet en rekke modeller fra 8 til 60 hestekrefter. Hovedmodellene var utstyrt med firesylindrede motorer (2&nbsp;412 og 4&nbsp;398&nbsp;cm³), og det ble også produsert en sekssylindret modell på 9,5 liter (9&nbsp;500&nbsp;cm³). En modell med 12 hestekrefter og 1&nbsp;539&nbsp;cm³ ble produsert mellom [[1910]] og [[1912]]. Fra 1912 ble sekssylindrede modeller kun produsert på bestilling. Den første lastebilen var en frambygd lastevogn på 2 tonns nyttelast, som straks utvidet seg til en familie av ulike lastebiler fra 1 1/2 t til 4 tonns i 1909.<ref name=Miller94>Miller. s. 94</ref> Den franske hæren ønsket seg motortransport, og i 1909 la krigsministeriet ut anbud for lastebilprodusentene for å finne fram noen som kunne tilfredsstille de strenge kravene, og her hadde Berliet en sterk fordel med sin Berliet Type M fra 1910. Allerede i 1914 hadde man et spektrum av ulike lastebilmodeller fra 1 tonn til 6 tonn med firesylinders bensinmotor.<ref name=Miller94/>

CBA-modellen med 3 tonns nyttelast ble akseptert av Services des Mines i 1913, og det var tidsnok til å dekke hærens behov ved krigsutbruddet i 1914. Berlier måtte utvide sin produksjonskapasitet flere ganger i løpet av krigen og øke den månedlige produksjonen fra 142 lastebiler i januar 1916 til 1,000 i januar 1918. En stor del av lastekjøretøysparken på 3,500 lastebiler som var stilt til disposisjon for de franske styrkene på Verdun-fronten under [[Slaget om Verdun]] på den viktige forsyningsruten ''[[Voie Sacrée]]'' var av merket Berliet. Produksjonen var todelt; chassisene var bygget i Monplaisir og karosseriene i Vénissieux for å ha så raskt tempo som mulig i leveransene til det franske militæret. Man hadde også påtatt seg en del av ansvaret for produksjonen av stridsvognen [[Renault FT-17]], 1,025 skal ha blitt levert fra Vénissieux i løpet av krigen.<ref>Article " Le char Renault FT " C.H. Tavard in l'Automobiliste nr. 50, s. 96-97.</ref> Nesten 25,000 lastebilchassis av type CBA ble levert under krigen, med kjededrift og en 5,3-liters bensinmotor.<ref name=Miller94/>

Krigsproduksjonen hadde utvidet Berliets kapasitet, men reduserte kjøretøysprogrammet til et absolutt minimum slik at man måtte begynne helt på nytt. Da den franske regjeringsmakten autoriserte salg av etterkrigskjøretøyer og krigsmateriell fra 3. november 1919, opplevde man i likhet med mange andre europeiske kjøretøyprodusenter et kollaps i markedet.<ref>La loi du 2 juillet 1919 institue une forme de dépôt de bilan pour les entreprises brutalement privées de commandes militaires après l'Armistice.</ref> Dette rammet den franske bilindustrien så sterkt, at Berliet var nødt til å søke finansiell redning.<ref>Louis Muron, " Marius Berliet, 1866-1949", Éditions Lugd, [[1995]] - s. 99.</ref> Det tok lang tid å komme seg over kneiken, men med fornyet energi gjenreiste man tilbudsprogrammet med nye modeller.

===Mellomkrigstiden===
Marius Berliet presenterte sin personbil i Paris-motorutstillingen i oktober 1919. Den var av type 14 CV (3&nbsp;296&nbsp;cm³) [[Torpedo (bil)|torpedo]] (snutebil) «Berliet Type VB». Den var basert på den amerikanske [[Dodge]] som hadde fått rykte på seg for å være meget robust under  krigen, men det var brukt fransk stål av dårligere kvalitet enn amerikansk stål, og det oppsto en klagestorm så snart dette kvalitetsfallet var oppdaget. Dette var meget skadelig for firmaets rykte som bilprodusent, ikke minst ettersom man var meget ambisiøse med planer om 100 biler per dag. Det ble et tapsprosjekt på 55 millioner franc i løpet av ett år, og Marius Berliet var tvunget til å akseptere administrasjonsstyring under press fra bankene for å redde firmaet. Markedet tok seg opp samtidig som Berliet konsentrerte seg om å ha et bredt program av ulike modeller, slik at gjelden kunne nedbetales, og i 1929 gjenvant han kontrollen på nytt. Klok av skade presenterte han mange ulike modeller under Paris-motorutstillingen i oktober 1924, selv om de alle delte den samme 4-liters motoren med mindre variasjoner.<ref name=Automobilia1925>{{cite journal| authorlink = René Bellu  | title =Automobilia| journal = Toutes les voitures françaises 1925 (salon [Oct] 1924)| volume = Nr. 72s|page=61|year = 2005|isbn = |publisher=Histoire & collections|location=Paris }}</ref>
:* «Type VI»: Lansert 1924 med en 1,160cc (7HK/CV) OHC motor. Akselavstand {{convert|2800|mm|in|1|abbr=on}}''<br>Prislapp Okt. 1924: 16,260 francs (bare chassis), 21,500 franc (Torpedo), 25,500 francs (berline/saloon/sedan)''
:* «Type VRC» med en 2,603cc (12 HK/CV) sideventilmotor. Akselavstand {{convert|3060|mm|in|1|abbr=on}}''<br>Prislapp Okt. 1924: 20,600 franc (bare chassis), 26,500 francs (Torpedo), 34,000 franc (berline/saloon/sedan)''
:* «Type VM» med en 3,296cc (16 HK/CV) sideventilmotor. Akselavstand {{convert|3150|mm|in|1|abbr=on}}''<br>Prislapp Okt. 1924: 24,800 francs (bare chassis), 33,000 franc (Torpedo), 41,650 franc (berline/saloon/sedan)''
:* «Type VRK» / 2½-liter" med en 2,480cc (16 HK/CV) OHV engine. Akselavstand {{convert|3350|mm|in|1|abbr=on}}''<br>Prislapp Okt. 1924: 30,000 francs (bare chassis), 46,500 franc (Torpedo), 48,500 francs (berline/saloon/sedan)''
:* «Type VK» med en 3,958cc (18 HK/CV) OHV motor. Akselavstand{{convert|3585|mm|in|1|abbr=on}}<br>Prislapp Okt. 1924: 48,500 franc (bare chassis)''

Fra 1925 produserte Berliet sine egne bilkarosseri, og innenfor lastebilmarkedet hadde man vunnet seg kunder med firehjulsdrift i 4x4 og 6x6 hjuloppsetting med både frontmotor og hekkmotor, samtidig som man viet alternative drivstoff i tillegg til [[bensin]] oppmerksomhet. Vedgassgeneratorer av Imbert-systemet var utviklet og testet, og deretter satt i produksjon fra 1927. [[Batteri]]drift var også testet på lastebilmodeller.<ref name=Miller94/> Dette ble oppfulgt med installasjon av dieselmotor i en gammel CBA-lastebil i 1930, og i det neste året kom Berliet GD2 i produksjon med dieselmotor.

I 1927 ble sekssylindermotoren introdusert for publikum, og i oktober 1928 under Paris-motorutstillingen ble fire nye bilmodeller offentliggjort, av disse hadde tre bilmodeller sekssylindersmotorer.<ref name=Automobilia1929>{{cite journal| authorlink = René Bellu  | title =Automobilia| journal = Toutes les voitures françaises 1929 (salon [Paris, Oct] 1928)| volume = Nr. 84s|page=61|year = 2006|isbn = |publisher=Histoire & collections|location=Paris }}</ref>
:* «9CV»: 1.5-liter 4-sylinders motor. Akselavstand {{convert|2800|mm|in|1|abbr=on}}
:* «10CV»: 1.8-liter 6-sylinders motor. Akselavstand {{convert|2900|mm|in|1|abbr=on}}
:* «11CV»: 2.0-liter 6-sylinders motor. Akselavstand {{convert|2900|mm|in|1|abbr=on}}
:* «20CV»: 4.0-liter 6-sylinders motor. Akselavstand {{convert|3600|mm|in|1|abbr=on}}

Da krakket kom i 1929, sendte det kjøretøysmarkedet ut i krise samtidig som Berliet var nødt til å rasjonalisere i tilbudsprogrammet, ved å kutte ned på personbilene til fordel for lastebilene og bussene. Den klassiske lastebilen av type CBA var endelig avløst av den mer moderne etterfølgeren GDL i 1933.<ref name=Miller95>Miller, s. 95</ref> I dette året ble den siste personbil som [[Sedan (bil)|sedan]] introdusert på Paris-motorutstillingen, og den siste personbilen som ble satt i produksjon, er Berliet Dauphine 11CV med en 1&nbsp;990&nbsp;cm³ stor motor. Produksjonen stoppet i 1939, og de siste chassisene ble levert med [[Peugeot 402]]-karosseri.<ref name=Automobilia1940-46>{{cite journal| authorlink = René Bellu  | title =Automobilia| journal = Toutes les voitures françaises 1940-46 (las années sans salon)| volume = Nr. 26|page=16|year = 2003|isbn = |publisher=Histoire & collections|location=Paris }}</ref>

===Galleri (Personbiler)===
<gallery>
File:Berliet 40HP Tourer 1904.JPG|Berliet 20HP [[Closed swing-seat tonneau]] 1903
File:Berliet 1903 20HP Closed Swing-Seat Tonneau on London to Brighton VCR 2010.jpg|Berliet 40HP [[Tourer]] 1904
Fil:Berliet car Gordon Benett.jpg
</gallery>

===Den andre verdenskrigen===
I løpet av 1930-tallet markerte Berliet seg som en fremragende lastebilprodusent med bussproduksjon i tillegg, med størst fokus på mellomtunge og tunge lastebiler. Man hadde ulike modeller i hele spektrumet opptil 15 tonns nyttelast ved krigsutbruddet i 1939, de fleste i frambygde førerhus selv om de tyngste hadde motoren foran frontakselen. Både bensin- og dieselmotor var tilgjengelig for de fleste modellene, spesielt 5-tonneren.<ref name=Miller95/> Et eksempel er Berliet DDR-modellen fra 1934 som var i produksjon i 17 år, fordelt på diesel (45 %), gass (31 %) og bensin (24 %). Men denne suksessen forstyrres av politiske inngrep med et restriksjonsregime som rammet veitransporten sterkt, og produksjonstallene for de franske lastebilprodusentene fulgt ikke de internasjonale tendensene - i året 1936 var 25,000 lastevogner levert - mot Tyskland som hadde 76,000 og mot Storbritannia som hadde 104,000.<ref>AFB - L'Argus, nr. 506 bis - 25:05:[[1937]] - statistiques annuelles</ref>.

Krigsutbruddet i september 1939 fulgt til omstillingsarbeid for å forbedre Berliet-fabrikkene for ammunisjonsproduksjon, men etter Frankrike var beseiret i sommeren 1940, ble lastebilprodusenten kastet ut i en meget turbulent tid, og Berliet med hans sønnene ble anklaget for kollaboratørvirksomhet innenfor Vichy-regimet og under den tyske okkupasjonen. Berliet-produksjonen hadde falt meget drastisk slik at bare 2,04 % av de leverte franskbygde kjøretøyene fra 1. oktober 1940 til 31. juli 1944 var kommet fra hans fabrikk - ennå besluttet republikkskommisærene i Lyon som var utpekt av [[Charles de Gaulle]], å sette Marius Berliet i arrest og konfiskere hans fabrikkene.<ref>Renaud de Rochebrune - Jean-Claude Hazera " Les patrons sous l'occupation " -  Éditions Odile Jacob, s.97</ref> Marius Berliet som et resultat av den meget dårlige behandlingen ble syk, og døde i 1949.<ref>Monique Chapelle " Berliet " - Éditions le Télégramme, [[2005]] - s.17.</ref>. Berliet-fabrikkene var utsatt for en fiendtlig overtagelse som ble reversert i 1949 da staten måtte gi fra seg kontrollen.

===Etterkrigstiden===
[[Fil:Berliet GLR Viehtransporter.jpg|thumb|Berliet GLR.]]
[[Fil:Berliet tr.jpg|thumb|Berliet TR semitrailer.]]
[[Fil:Berliet Stradair.JPG|thumb|Berliet Stradair]]
====Lastebilene====
Etter firmaet var returnert til eierne, begynte produksjonen å ta seg opp på nytt, blant annet ble Berliet GLR med en totalvekt på 13 tonn presentert under Paris-motorutstillingen i oktober 1949. Denne lastebilen var i produksjon fram til 1977 med over 100,000 eksempler - de tyngste variantene hadde en totalvekt på 19 tonn.<ref>Monique Chapelle " Berliet " Éditions Le Télégramme, [[2005]],s. 53</ref> Dette var etterfulgt av Berliet GLG i 1951, Berliet GLM og Berliet GLA i 1953 - sistnevnt var den siste lastebil med bensinmotor, med en 5-liters bensinmotor på 100 hestekrefter, med en totalvekt på 7,75 tonn (4-5 tonns nyttelast). Den kunne også ha dieselmotor, og var et populært valg for distribusjonsoppdrag.<ref name=Miller95/><ref>Monique Chapelle " Berliet " Éditions Le Télégramme, [[2005]], s. 48.</ref>.

Berliets eksport var rettet østover og sørover, med Kina, Afrika og Sør-Amerika som satsingsområder for selgerne som også hadde hellet med seg i Spania og Portugal. I Spania ble ''SA de Vehicules Automoviles'' i [[Valladolid]] åpnet for lisensproduksjon av Berliet-kjøretøyer i 1957, og var i full produksjon blant annet av GCW GPS-modell på 38 tonn, fram til 1965.<ref name=Miller95/> I 1964 hadde Berliet fått i stand en avtale med Alvis Ltd. om gjensidige støtte - de franskbygde 6x6 kjøretøyene vil bli tilgjengelig for det britiske markedet som ''Alvis-Berliet'', mens Berliet vil åpne opp markedet på Vest-Europa for Alvis Stalwart 6x6 kjøretøyer. Men denne avtalen ble avbrutt da Leyland Motor Corps. kjøpt Alvis mens SA Andre Citroen overtok Berliet i 1967.<ref name=Miller95/>

Som spesialsbestilling for oljeleting i [[Sahara]] utviklet Berliet «verdens største lastevogn» i 1957, et stort 6x6 kjøretøy med 30-liters Cummins V12 tolvsylindersmotor på 600 hestekrefter i ytelse og totalvekt på 100 tonn. Bare fire eksempler var bygget av Berliet som ''Berliet T100''. Med dette innledet lastebilprodusenten produksjonen av en rekke typer ment for forholdene i Afrika, blant annet Berliet GBC 6x6 lastebiler i 1957 som var kalt «Gazelle», 32,000 eksempler var produsert. Man hadde også Berliet GBO og Berliet TBO for de afrikanske forholdene.

Utover årene utvidet Berliet seg inn i nisjemarkedene inkludert anleggsmaskin og dumperkjøretøyer, og deretter satset på sterk teknisk improvisering, noe som førte dem inn i et samarbeid med den progressive [[Citroën]]. I 1965 ble Berliet Stradair introdusert som en revolusjonær frambygd lastevogn med [[luftfjæring]], hydropneumatiske bremser, avansert girsystem og firesylindersmotor på 80 til 120 hestekrefter, med en nyttelast på 4 til 6 tonn. Dette var reklamert under navnet ''Citroën-Berliet'' fram til 1968 med sitt spesielle fjæringssystem.<ref name=Miller95/>

I [[1967]] ble Berliet kjøpt av [[Citroën]]. Dette avsluttet ikke lastebilproduksjonen, «G»-serien utvides med nye modeller som GBH og GLM i 1967 (disse vil få nytt navn, Renault CBH og var tatt ut av produksjon i 1987), fra GVW på 6 tonn til GBH på 32 tonn. De fleste nyvinninger innenfor lastebilteknologi var blitt en del av hverdagslivet, blant annet KB 2400 med tippeførerhus i 1970, den forbli i produksjonen fram til 1996. «KB»-serien var om mellomtunge lastebiler for mellom 10 og 20 tonn, mens «TR»-serien var om trekkvogn med trekkraft for opptil 120 tonn. Det fleksible og komfortable tippeførerhuset (etter datidens standard) var adoptert av [[Ford]] for sin tungvekterlastebilen «Transcontinental» for markedet i Europa.<ref name=Miller95/>

Etter Renault oppkjøpte seg aksjemajoriteten klarte man å bringe Berliet under egne kontroll fra 1974. Da hadde Citroen-Berliet i 1967 overtatt 58 % av det franske markedet for kommersielle kjøretøyer på over 6 tonn. Men [[oljekrisen]] i 1973 kastet Michelin-konsernet ut i krise, og det var besluttet å legge ut aksjene i begge firmaene ut for salg. Mens Citroen var overtatt av Peugeot, ble Berliet underlagt rivalen Saviems kontroll gjennom Renault. I 1978 ble Berliet og Saviem slått sammen under navnet Renault Véhicules Industriels.

====Busser====
Med basis i GLA-lastebilchassiset ble PLA-bussen med 28 til 33 seter lansert i 1951 som den første Berliet-buss siden 1930-tallet, og etter hvert ble en rekke ulike bussvarianter for forskjellige spesifikasjoner som setekapasitet, størrelse, rekkevidde og annet presentert av Berliet i løpet av 1950-tallet.

I 1960-tallet bygget Berliet sin største buss, PH-180, en [[leddbuss]] på 18 meter lengde med kapasitet for opptil 180 passasjerer ved å ha en lang leddvogn med to dobbeltdør på den ene siden. Man hadde også ulike busser med kapasitet for mellom 80 og 100 passasjerer, som PH-100, PR-100 og trolleybuss av type ER100. I Polen ble PR100 produsert under lisens av bussprodusenten Jelcz under egne merkenavn.<ref name=Miller95/>