Redigerer Beleiringen av Madrid (avsnitt)

==Opprør - Republikanerne holder Madrid (juli 1936)==

[[Fil:Dolores002.jpg|thumb|left|Dolores Ibárruri i [[1978]].]]
Den spanske borgerkrigen begynte med et mislykket [[statskupp]] [[17. juli]] [[1936]] mot folkefrontregjeringa i [[den andre spanske republikk|den spanske republikken]] av høyreorienterte hæroffiserer ledet av [[Francisco Franco]]. I [[Madrid]] var den republikanske regjeringa usikker på hva den skulle foreta seg. Den ønsket å slå ned statskuppet, men den var usikker på om den kunne stole på hærstyrkene og ønsket heller ikke å bevæpne [[Confederación Nacional del Trabajo|CNT]]- og [[Unión General de Trabajadores|UGT]]-fagforeningene og dermed potensielt framskynde en [[sosialisme|sosialistisk]] revolusjon. [[18. juli]] sendte regjeringa ''[[Guardia Civil]]''-enheter til [[Sevilla]] for å slå ned opprøret der, men da de kom fram til byen deserterte sivilgardistene og ble med opprørerne. [[19. juli]] gikk [[Santiago Casares Quiroga]] av som statsminister og ble etterfulgt av [[Diego Martínez Barrio]], som forsøkte å forhandle seg fram til en våpenhvile med opprørsgeneralen [[Emilio Mola]] over telefon, men Mola nektet, og Martínez ble dermed fortrengt som statsminister av [[José Giral]]. Giral gikk med på å bevæpne fagforeningene for å forsvare republikken, og fikk delt ut 60&nbsp;000 rifler (hvorav bare 5000 var brukbare) til hovedkvarterende til CNT og UGT. I en radiosending 18. juli brukte [[kommunisme|kommunistlederen]] [[Dolores Ibárruri]] slagordet «''¡No pasarán!''» (''[de] skal ikke passere'') til å oppfordre til motstand mot kuppet, og dette slagordet kom til å bli synonymt med forsvaret av Madrid og den republikanske sak. 

Samtidig begynte general Joaquín Fanjul, som var kommandanten for militærgarnisonen i Montaña-brakka i Madrid, å starte et militært opprør i byen, men da han forsøkte å marsjere ut med sine 2500 soldater ble han tvunget tilbake av fiendtlige folkemengder og bevæpnede fagforeningsmenn. [[20. juli]] ble brakka stormet av kanskje 10&nbsp;000 arbeidere og ''asaltos'' (angrepsvakter – en urban politistyrke) som var lojale mot regjeringen. Kampene var kaotiske, og ved flere anledninger antydet soldatene at de var villige til å overgi seg mens andre soldater fortsatte å skyte på angriperne, og drepte de som hadde gått fram for å godta overgivelsene. Til slutt ble brakken inntatt da ''asalto''ene skaffet en 75 mm-feltkanon som de brukte til å bombardere komplekset, og til slutt ble portene åpnet av en [[sappør]]-sersjant som var sympatisk overfor den republikanske siden. Sersjanten ble skutt av en av sine offiserer, men hans handling gjorde at republikanerne kunne bryte seg inn. Et antall soldater ble massakrert av folkemengden, som var sinte over de tilsynelatende falske overgivelsene, etter at Montaña-brakka hadde falt. 

Deretter ble Madrid holdt av republikanerne helt fram til krigens slutt, selv om det var mange nasjonalisttilhengere blant byens innbyggere. Over 20&nbsp;000 av dem søkte tilflukt i utenlandske ambassader i byen. I ukene etter juli-opprøret ble mange [[fascisme|fascister]] og fascist-tilhengere (som venstresida kalte dem) drept i Madrid av republikanerne. For eksempel ble 70 fanger fra Model-fengselet i byen massakrert [[23. august]] som hevn for at nasjonalistene hadde slaktet over 1500 republikanerne etter [[slaget om Badajoz|stormingen]] av [[Badajoz]].