Redigerer Beleiringen av Beirut (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Palestinas frigjøringsorganisasjon]] flyttet sin virksomhet til [[Beirut]] etter at de ble kastet ut av Jordan som følge av et [[Sorte september i Jordan|mislykket forsøk]] på å styrte landets konge. De palestinske styrkenes tilstedeværelse var en av hovedårsakene til konfliktutbruddet mellom kristne og muslimer i Libanon i perioden [[1975]]–[[1976]], som omsider resulterte i at landet ble okkupert av fredsbevarende styrker fra [[Den arabiske liga]] med [[Syria]] i spissen. De neste årene oppnådde Syria og PLO økt makt i Libanon, mens den libanesiske regjeringen ikke hadde mulighet til å kontrollere deres militære aktiviteter i landet. I denne perioden brukte PLO Libanon som base for rakett- og artilleriangrep mot Israel, noe som førte til at Israel i [[1978]] satte igang [[Operasjon Litani]] for å tvinge PLO ut av Sør-Libanon. Den korte konflikten resulterte i at PLO trakk seg ut av Sør-Libanon, og at den kristne [[Den sørlibanesiske armé|sørlibanesiske arméen]] etablerte seg i grenseområdene for å utgjøre en buffersone mellom Israel og PLO. Konflikten førte også til at [[UNIFIL]]-styrken ble utstasjonert i området, og styrken hadde hele tiden et anspent forhold til SLA.

I 1981 blusset konflikten opp igjen, men en ny våpenhvile meglet frem av FN fikk en rask avslutning av kampene, hvilket var i begge parters interesser. I 1982 kom det igjen til trefninger, men nok en gang forhindret FN krigsutbrudd. Senere på året ble imidlertid Israels ambassadør i [[London]] drept, hvilket utløste [[Israels invasjon av Libanon]]. Israels daværende forsvarsminister [[Ariel Sharon]] presenterte en plan for regjeringen hvor israelske styrker i løpet av kort tid skulle besette deler av Sør-Libanon og opprette en buffersone. Regjeringen godtok planen, men i løpet av kort tid viste det seg at Sharons egentlige målsetting var langt mer omfattende enn det den opprinnelige planen gikk ut på. I løpet av en uke nådde israelske styrker Beirut, Libanons hovedstad.

Invasjonen bar kodenavnet «Operasjon Fred for Galilea», og hadde to hovedmålsettinger. Det ene målet var å tvinge PLO ut av Libanon, og det andre var å hjelpe en Israel-vennlig regjering til makten som deretter skulle slutte fred med Israel. Det sistnevnte målet ble imidlertid ikke nådd da Libanons nylig valgte president [[Bashir Gemayel]] ble myrdet, og selv om [[Falangistpartiet (Libanon)|Falangistpartiet]] skulle dominere Libanons politikk inntil borgerkrigens avslutning, falt regjeringen etter hvert under Syrias innflytelse.

Den israelske invasjonen var tredelt. En gruppe angrep langs kysthovedveien mot Beirut, en annen gikk inn for å kutte Beirut-[[Damaskus]]-hovedveien, og den tredje gikk inn i [[Beekadalen]] på  grensen mellom Syria og Libanon for å blokkere eventuelle syriske forsterkninger. Innen den [[11. juni]] hadde Israel oppnådd fullmakt i luftrommet etter den vellykkede [[Operasjon Jordkreps 19]], og Syria gikk med på en våpenhvile. Når syrerne trakk seg ut, så PLO seg tvunget til å oppgi alle de sørlige byene, deriblant [[Tyr]] og [[Sidon]], og trekke seg tilbake til Beirut.