Redigerer Baruch de Spinoza (avsnitt)

== Biografi ==
Baruch de Spinoza ble født inn i en portugisisk [[sefardiske jøder|sefardisk]] familie i [[Amsterdam]], som ga ham en ortodoks jødisk oppdragelse og utdannelse. Sommeren [[1656]] ble han utstøtt av det jødiske samfunnet for sin [[Kjetteri|kjetterske]] oppfatning om at gud er en mekanisme av naturen og universet og at bibelen er et [[metafor]]isk og [[allegori]]sk verk som blir brukt til å undervise om Guds natur. Begge disse påstandene er basert på en form for [[René Descartes|cartesianisme]]. Etterpå tok han i bruk fornavnet ''Benedictus'' – den [[latin]]ske formen av det [[hebraisk]]e navnet ''Baruch'' og det portugisiske navnet ''Bento''. Navnet betyr «den velsignede».

Han var 24 år da han ble innkalt til [[synagoge]]ns eldste, som ville vite om det var riktig at han hadde uttalt at [[Gud]] muligens har et legeme, at sjelen rett og slett er liv, og at [[Det gamle testamente]] ikke sier noe om evig liv. Spinoza svarte trolig bekreftende på dette, for han ble utstøtt av menigheten, og forbannelsen lest over ham, mens stearinlysene ble slukket ett for ett (som symbol på hans åndelige død), og [[shofar]], bukkehornet, sendte ut klagende toner i bakgrunnen. I forbannelsen het det at man forgjeves hadde forsøkt å vende ham bort fra kjetteriet, og at han derfor kjennes skyldig. Det øverste råd har bannlyst ham: «Med englenes fordømmelse og helgnenes dom bannlyser vi, forbanner og utstøter vi Baruch de Spinoza. La ham være forbannet ved dag og forbannet ved natt, la ham være forbannet når han går til hvile og forbannet når han står opp, forbannet når han går ut og forbannet når han kommer inn. Måtte Gud aldri mer gi ham tilgivelse eller kjennes ved ham, måtte Guds vrede og mishag fra nå av lyse mot dette mennesket, avsky ham med alle de forbannelser som nevnes i [[Tora]]en, og utslette hans navn fra jordens overflate. Måtte Gud avskjære ham fra alle [[Israel]]s stammer, så han kan lide vondt. Så advares de alle hermed mot å ha samkvem med ham i skrift, ingen må tjene ham, være under samme tak som ham, ingen må gå ham nærmere enn fire alen, og ingen må lese noe dokument som er skrevet med hans hånd eller diktert av ham». Denne forbannelse rammet også andre jødiske kjettere, som lett kunne gå helt til grunne, siden de vanskelig ble godtatt i et kristent samfunn og dermed falt helt utenfor. Spinoza var utdannet optiker og ser ut til å ha klart seg bra.

Spinoza valgte å leve et liv i ensomhet og tjente til livets opphold ved å slipe og polere linser til briller, mikroskoper og teleskoper, noe som på den tiden var et nytt yrke. Likevel gjorde skriftene ham berømt. Men da han ble tilbudt et professorat i filosofi ved universitetet i [[Heidelberg]] i 1673, takket han nei da han uforstyrret ville vie seg til sin egen tenkning.

Spinoza regnes som den første lærde av betydning som undersøkte «De hellige skrifter» som historiske dokumenter. Han oppfattet det problematiske ved forfatterspørsmålet, og anså skriftene som bestemt av sin tids intellektuelle begrensninger. Med dette innledet Spinoza [[den historisk-kritiske metode]] som kom for fullt på 1800- og 1900-tallet.

Ved sin død i 1677 var han engasjert i en oversettelse av [[Det gamle testamente]]t til [[nederlandsk|hollandsk]]. Den litterære og historiske kritikken av [[Bibelen]] beskjeftiget seg med de historiske omstendighetene den bibelske kanon oppstod under. Den er konsentrert om tre temaer: Litterær struktur, datering og forfatterskap.

Spinoza forsøkte å studere Bibelen lidenskapsløst. Utfallet av denne tilnærmingen var at han blant annet daterte mange av bøkene i Det gamle testamente senere enn hva som var tradisjonell oppfatning. Spinozas arbeider regnes som en forløper til bibelkritikken.

Spinoza døde av en lungelidelse som han mente han hadde pådratt seg på grunn av alt glasstøvet han pustet inn når han slipte linser.

«Teologisk-politisk avhandling» ble utgitt anonymt i 1670 og ble fordømt i 1674 på grunn av sitt kontroversielle syn på Bibelen og kristen teologi. Som følge av fordømmelsen, avstod Spinoza fra å gi ut flere av sine verker.

«Etikken» (1677) ble utgitt etter hans død som del av «Opera posthuma», hvilket ble redigert av hans venner. Boken dekker i virkeligheten en lang rekke grunnleggende filosofiske spørsmål i tillegg til de [[Etikk|etiske]]. Spinoza forkaster i dette verket Descartes' dualisme til fordel for en [[panteisme]].

Som så mange andre av de mest kjente filosofene var Spinoza en ekte polyhistor. Han ble oppdratt til å tale [[spansk]] og [[portugisisk]] så vel som hollandsk og hebraisk. Videre skrev han på latin. I tillegg til å være bibelforsker fordypet han seg i [[matematikken]] og i det man kalte den «nye vitenskapen». Herunder studerte han først og fremst arbeidene til [[Nikolaus Kopernikus|Kopernicus]], [[Johannes Kepler|Kepler]], [[Galileo Galilei|Galileo]], [[Thomas Hobbes]] og [[René Descartes|Descartes]].

Spinozas profesjonelle forhold til mikroskoper og teleskoper gjorde at han var forut for sin tid i forståelsen av de nye teknologiske mulighetene som lå i den nye vitenskapen. Man kan hevde at han i sin filosofi forsøkte å forene alle disse tingene og deres implikasjoner til et integrert og ordnet hele.