Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

==Etymologi og definisjon==
[[Bilde:Ecstasy of Saint Teresa September 2015-2a.jpg|miniatyr|[[Den hellige Teresas ekstase]] av [[Giovanni Lorenzo Bernini]] inneholder flere  typiske barokke trekk, som religion, drama, bevegelse og ornamentering.]]

Ordet «barokk» er en fornorsking av det franske «baroque», som igjen stammer fra det portugisiske «barroco» eller det spanske «barrueco», begge betyr en feilformet, det vil si ikke-kuleformet perle.<ref>[http://encyclopedia.jrank.org/BAR_BEC/BAROQUE.html «Baroque»] {{Wayback|url=http://encyclopedia.jrank.org/BAR_BEC/BAROQUE.html |date=20170413152929 }} - Encyclopedia 1911</ref><ref name="tonito">Side 292-293, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: A History of Western Music, 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006</ref> I motsetning til flere andre navn på perioder, kom navnet temmelig raskt etter at perioden var over, men brukt som en nedsettende betegnelse. Begrepet ble brukt mer positivt på 1800-tallet, og fra 1950-årene var uttrykket etablert som en samlebetegnelse på musikkens utvikling mellom 1600 og 1750 i musikksammenheng.<ref name="tonito" />

Barokken var imidlertid ikke begrenset til musikken. Innen andre kunstformer var barokken gjerne lagt til mellom slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og preget av religion og religiøs splittelse.<ref>[http://www.visual-arts-cork.com/history-of-art/baroque.htm «Baroque Art»] - ''Visual Arts Cork''</ref> Motivene var ofte dramatiske av natur. Det passet godt med bølgen av dramatikere som dominerte tidlig i perioden, som [[William Shakespeare]], [[Ben Jonson]], [[Jean Racine]], [[Molière|Jean Baptiste Molière]] og [[Lope de Vega]].<ref>Side 293-295, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Innen arkitekturen ble rette linjer ofte erstattet av buer, mens ornamentering ble langt mer fremtredende. Også dette skapte illusjonen av bevegelse. Både innen kunst og arkitektur fikk det frodige, store, mektige og pompøse mer plass.<ref>Side 43, Elef Nesheim: ''Musikkhistorie'', Norsk musikkforlag, Oslo, revidert utgave 2004</ref>

Barokkens inndeling er som oftest 1600 til 1750.<ref name="tonito" /><ref name="åttetretti">Side 830, ''Encyclopædia Britannica'', Micropædia, bind 1, 15. utgave, Encyclopædia Britannica Inc, University of Chicago, 1982</ref> Start- og sluttpunkt kan virke tilfeldig, og det er ikke uvanlig at perioden beskrives vagere med «fra slutten av 1500-tallet og frem til midten av 1700-tallet».<ref>Side 107, Harald Herresthal: ''Musikkens verden - Den klassiske musikkens historie'', Aschehoug, Oslo, 2007, Side 245, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 1 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1978</ref> Begynnelsen av barokken som musikk kan passe med at barokken innen kunst og arkitektur ofte legges til rundt 1600.<ref>Side 829, ''Encyclopædia Britannica'', Micropædia, bind 1</ref>

Litt av problematikken ligger i overgangen mellom barokken og [[Klassisisme (musikk)|klassisismen]]. Overgangsperioden kalles tidvis ''[[den galante stilen]]'' eller ''rokkokomusikk''.  Denne perioden er enten samkjørende med eller separat fra de to periodene. Professor ved [[Norges musikkhøgskole]] Elef Nesheim beskriver det slik: 
:''«Overgangen fra barokk til klassisisme, settes oftest til 1750, det året J.S. Bach døde. Men stilovergangen var slett ikke slik at den kan tidfestes til et bestemt årstall. Året 1750 angir bare et «gjennomsnittsår» - som dessuten er relativt lett å huske. I virkeligheten hadde nye stiltendenser begynt å gjøre seg gjeldende allerede tidlig på 1700-tallet»''<ref>Side 84, Nesheim</ref>

Hans kollega Harald Herresthal mener at det er vanskelig å fremstille årene før og etter 1750 som en selvstendig periode.<ref>Side 204, Herresthal</ref> I Cappelens musikkleksikon defineres den galante stilen som en periode fra 1720-årene og frem til 1760<ref>Side 34, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 3 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1979</ref>, samtidig som de altså definerer barokkens slutt til midten av 1700-tallet.<ref>Side 245, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 1 (red: Kari Michelsen), Cappelen, 1978</ref> Slik kan 1750 anses som et tilfeldig avslutningspunkt, men samtidig ble ikke barokken avsluttet det øyeblikket en ny stilart ble utviklet. Denne artikkelen vil operere med perioden 1600 til 1750 som ytre grenser med de unøyaktighetene det medfører. Samtidig er Johann Sebastian Bach for ettertiden blitt så dominerende at i en stund het musikk fra før hans debut «Før-Bach-musikk».<ref>Side 233, Richard Taruskin: ''The Oxford History of Western Music Volume 2 The Seventeenth and Eigteenth Centuries'', Oxford University Press, Oxford, 2005</ref>

En utfordring med barokken er at det er mindre bevart musikk fra denne musikkperioden enn fra senere tider. I tillegg er det en rekke underforståtte regler etablert i barokken som trenger forklaring. Professor Thurston Dart ved [[King's College London]] kommenterte om musikken fra siste del av barokken at den blant annet inneholdt valgfri instrumentering fordi blåseinstrumenter, bratsj, slagverk med mer ofte kostet mye og orkestreringene hadde så få stemmer som mulig av økonomiske hensyn.<ref>Side 67-68, Thurston Dart ''The Interpretation of Music'', Hutchinson University Library, London 1954, 4. utgave 1967, opptrykk 1973</ref> Det finnes imidlertid flere musikkteoretiske samtidige skrifter som kan kaste noe lys på barokkens egenart.

Fortellingen om barokken blir også preget av komponister som er kjent i ettertiden mer enn i samtiden eller tiden rett etter. Det betyr at komponister som Johann Sebastian Bach, Antonio Vivaldi, [[Tomaso Albinoni]] og [[Domenico Scarlatti]] får en større plass på grunn av betydningen for ettertiden, til tross for at de raskt ble glemt da de døde. De regnes på linje med Georg Friedrich Händel, som var populær både gjennom sin levetid og siden.<ref>Side 201-202, Herresthal, Side 471 og 514, Burkholder, Grout, Palisca</ref>