Redigerer Barentsregionen (avsnitt)

==Barentssamarbeidet==

Norges daværende utenriksminister, [[Thorvald Stoltenberg]], tok initiativet til å etablere Barentssamarbeidet våren 1992, og det ble formelt etablert ved [[Kirkeneserklæringen]] [[11. januar]] [[1993]].<ref name="UD"/> Den underliggende forutsetningen for etableringer var at nært samarbeid skulle sikre fred og stabilitet i regionen og redusere mulige spenninger. Dette målet er allerede innfridd og med Barentssamarbeidet har det vokst frem en tettere kontakt mellom folk i regionen. 

I tillegg til de fire landene i Barentsregionen, var også Danmark, Island og EU med på å signere Kirkeneserklæringen. Representanter fra landene som signerte Kirkeneserklæringen er medlem av Barents Euro-Arktiske Råd. ([[Barents Euro-Arctic Council]] – '''BEAC'''). BEAC møtes annet hvert år på utenriksministernivå i landet som har formannskapet i den perioden. Formannskapet veksler mellom de fire Barentslandene. Målet er å fremme økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen og derved bidra til en fredfull utvikling i den nordligste delen av Europa. På møtene i BEAC har Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Polen, Storbritannia og USA observatørstatus. 

I januar 2008 ble det [[Internasjonale Barentssekretariatet]] opprettet, som skal være et felles sekretariat for alle medlemslandene i BEAC. Kontoret ble lagt til [[Kirkenes]], hvor også det norske [[Barentssekretariatet]] holder til. 

Barentssamarbeidet har som intensjon å skape tettere samarbeid innen Barentsregionen. Samarbeidet mellom folk i regionen går flere århundrer tilbake i tid, da man hadde [[Pomorhandel]] mellom folk i Nord-Norge og russere helt til Arkhangelsk og de omkringliggende områder. Etter 50 år til kald krig og politisk spenning i nord, ønsket man med etableringen av Barentssamarbeidet å styrke de nære relasjonene mellom folk i regionen. Gjennom prosjektfinansiering og folk til folk samarbeid har man lagt til rette for at folk på begge sider av grensen kan treffes og lære av hverandre. Gjennom snart 30 år med Barentssamarbeid har Barentssekretariatet finansiert rundt 6000 norsk-russiske samarbeidsprosjekter innenfor kulturliv, idrett, utdanning, organisasjonsarbeid, ungdomsarbeid og næringsliv for å nevne noen sektorer.<ref>{{Kilde www | url=http://www.barents.no | tittel=Barentssekretariatet}}</ref>

Betydelige økonomiske, kulturelle, språklige og religiøse forskjeller i regionen har vært en utfordring for samarbeidet. En rapport sier imidlertid at «mange profesjoner innenfor privat sektor i Russland i dag har et lønnsnivå som relativt sett kan konkurrere med Norge».<ref>{{Kilde www |url=http://www.dn.no/energi/article1455149.ece |tittel=Gass-Finnmark får problemer |utgiver=DN.no |dato=2008-07-31}}</ref> Man ser en stadig økende handel og interaksjon over landegrensene.

Den 27. april 2010 vil for alltid stå som en av de store merkedager for Barentsregionen og Barentssamarbeidet. Da signerte Norges statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president [[Dmitrij Medvedev]] en delelinjeavtale for Barentshavet, og avsluttet dermed et arbeid hvor det tok 40 år å komme til enighet. Både Jens Stoltenberg og Dmitrij Medvedev fremhevet i sine taler den betydning som det regionale Barentssamarbeidet har hatt for å komme til enighet om de viktige havområdene i Barentshavet. Mangeårig NRK-korrespondent Hans Wilhelm Steinfeld uttalte høsten 2009 at dersom man klarer å få i land denne avtalen vil det være den viktigste frukt av det unike regionale Barentssamarbeidet på Nordkalotten.<Ref>Hans Wilhelm Steinfeld, NRK Urix 15. oktober 2009</ref>