Redigerer Bankshalvøya (avsnitt)

== Historie ==
Tre faser med [[Maorier|maoribosetning]] fant sted på halvøya som ennå er kjent som Te ''Pataka o Rakaihautu'' (Det store lagerhuset til Rakaihautu) på [[maorisk]]. Ifølge maoritradisjon kom Rakaihautu med [[iwi]]en (stammen) waitaha til ''Te Wai Pounamu'' (Sørøya) i [[waka]]en (kanoen) Uruao, de var de første menneskene som kom til stedet. Slik fikk Bankshalvøya navnet Te Pataka o Rakaihautu som takk for hans handlinger og for overfloden av ''mahinga kai'' (mat fra skogene, havet, elvene og himmelen) som fantes på halvøya. [[Waitaha]] bosatte seg her først, senere kom stammene [[kāti mamoe]], og [[ngai tahu]] tok over på [[1600-tallet]].<ref name="teara-ngaitahu">{{Citation
  | last =Tau
  | first =Te Maire
  | contribution =Ngāi Tahu
  | title =Te Ara Encyclopedia of New Zealand
  | contribution-url =http://www.teara.govt.nz/NewZealanders/MaoriNewZealanders/NgaiTahu/en}}
</ref>

Mannskapet til kaptein [[James Cook]] var de første [[Europa|europeerne]] som oppdaget halvøya under Cooks første omseiling av New Zealand i [[1769]], og han navngav halvøya etter [[botanikk|botanikeren]] om bord på ''«[[HMS «Endeavour»|Endeavour]]»'', [[Joseph Banks]]. Halvøya var en av Cook sine store kartografiske feil på New Zealand. Han var ikke i stand til å se de lave slettene mot vest, så han tegnet den inn som en øy. Han ble forstyrret av en hildring av land mot sørøst, og seilte videre uten å undersøke stedet nærmere, og oppdaget derfor ikke de to gode havnene. Feilen ble ikke oppdaget før i [[1809]], da skipet ''«Pegasus»'' under kaptein S. Chase forsøkte å seile rundt øya og oppdaget at den var en halvøy.<ref>[http://www.teara.govt.nz/en/canterbury-places/13] ''Island or Penisula?'' Te Ara Encyclopedia of New Zealand</ref>

I [[1830-årene]] ble Bankshalvøya et europeisk [[hval|hvalfangstsenter]], til skade for maorifolket som bukket under i stort antall av sykdom og i stammekriger som ble forverret gjennom bruken av [[gevær]]er. To viktige hendelser i forkant av den [[Storbritannia|britisk]] suvereniteten over New Zealand fant sted ved [[Akaroa]]. Først, i 1830, ble maoribosetningen ved Takapuneke åsted for en beryktet hendelse. Kapteinen på den [[Storbritannia|britiske]] [[brigg]]en ''«Elizabeth»,'' John Stewart, hjalp [[Te Rauparaha]], høvdingen i [[iwi]]en [[Ngāti Toa]] fra Nordøya, å ta til fange den lokale høvdingen i Ngai Tahu, Te Maiharanui. Bosetningen ved Takapuneke ble utslettet. (Delvis som følge av denne [[massakre]]n sendte de britiske styresmaktene en offisiell representant, [[James Busby]], til New Zealand i [[1832]] i et forsøk på å skape ro. Hendelsene ved Takapuneke førte så direkte til [[Waitangitraktaten]].) Så, i [[1838]], fant kaptein Langlois, en [[Frankrike|fransk]] hvalfanger, ut at Akaroa ville være en ypperlig forsyningsbase for hvalfangstskutene, og «kjøpte» halvøya i en tvilsom handel med lokale maorier. Han drog tilbake til Frankrike, stiftet  Nanto-Bordelaise-kompaniet og satte seil for New Zealand med ei gruppe franske og [[Tyskland|tyske]] bosettere ombord skipet ''«Comte de Paris»''. Tanken var å etablere en fransk koloni på en fransk Sørøy på New Zealand.
[[Fil:Akaroa Harbour 11.jpg|mini|Utsikt over Akaroa Harbour.]]
Men innen Langlois og kolonistene nådde fram til Banks Peninsula i august [[1840]], hadde mange maorier allerede undertegnet Waitangitraktaten (blant annet to høvdinger i Akaroa i mai), og den første britiske guvernøren på New Zealand, [[William Hobson]], hadde erklært britisk suverenitet over hele New Zealand. Da han fikk høre om de franske planene om kolonisering, sende Hobson kjapt avsted [[HMS «Britomart»]] fra [[Bay of Islands]] til [[Akaroa]]. Mens Langlois og kolonistene ble holdt tilbake av dårlige vindforhold i Pigeon Bay på andre siden av halvøya, plantet britene flagget sitt ved Greens Point mellom Akaroa og Takapuneke og kalte sammen til rettsmøte for å hevde britisk suverenitet over Sørøya.

Fra [[1850-årene]] har [[Lyttelton (New Zealand)|Lyttelton]] og seinere [[Christchurch]] vokst forbi Akaroa, som har utvikla seg til et fritidssted og har holdt på flere mye av den franske påvirkningen og bygningene fra 1800-tallet. 

Historiske forsvarsverk i havna stammer fra [1874 og utover og rester av disse finnes fremdeles på [[Ripapa Island]] i [[Lyttelton Harbour]] og ved [[Godley Head]].