Redigerer Averroës (avsnitt)

== Liv og virke ==
Averroës / Ibn Rusjd ble født i 1126 i en juristfamilie. Han studerte rett, medisin og filosofi og derutover en meget godt orientert person. 

Han studerte [[fiqh]] hos [[Maliki]]-juristen Abu Muhammad ibn Rizq og [[hadith]]-vitenskap med Ibn Bashkuwal. Av sin far fikk han innføring i Imam Maliks hadith-samling al-Muwatta, et viktig sunnisk verk som han angivelig lærte seg utenat.{{sfn|Dutton|1994|p=190}}{{sfn|Iskandar|2008|p=1116}} 
[[File:Bnf_lat16151_f22.jpg|thumb|Fra den latinske oversettelse av Averroës' Aristoteleskommentar]]
I 1168 eller 1169<ref>{{Literatur | Autor = Barry S. Kogan | Titel = Averroes and the Metaphysics of Causation| Verlag = St Univ of New York | Jahr = 1985| ISBN = 978-0887060632 | Seiten = 10 | Online = {{Google Buch| BuchID = lAyv0Ayy-R0C|Seite = 10}} }}</ref> skal han av [[Ibn Tufail]] ha blitt presentert for fyrsten [[Abu Yaqub Yusuf I]], som skal ha utspurt ham om hva han mente om himmelens evighet. Averroës var imidlertid engstelig og hevdet at han ikke beskjeftiget seg med filosofi. Dermed begynte fyrsten en samtale med Ibn Tufail og viste under den et inngående kjennskap med islamsk filosofi og dens store spørsmålsstillinger. Averroës begynte etterhvert å blande seg inn i samtalen. Det endte med at han fikk i oppdrag å nyordne og kommentere alle [[Aristoteles]]' verker, for å gi islam «vitenskapen rent og fullstendig». 

Han førte et mangslungent liv. Slik var han i 1169 dommer i Córdoba og [[Sevilla]], og i 1182 ble han livlege for Abu Yaqub, som var blitt [[kalif]]. Men denne stillingen innehadde han bare i en kortere periode; så vendte han tilbake til hjembyen. 

Det fremhersket på denne tiden politisk ugunstige vinder; det rammet alle spansk-arabiske filosofer, og det var intet unntak for Averroës. De islamske herskere var ikke interessert i dem; det var bare teologene som gjaldt. 

Averroës' oppfordinger til folket om å gjøre mer bruk av fornuften i sin sannhetssøken, førte til at han kom i konflikt med den islamske ortodoksis tilnærning. Under kalif [[Yaʿqūb al-Mansūr]] (1184–1199), som var Abu Yaqubs etterfølger, var Averroës til å begynne med godt ansett, men i 1195 falt han i unåde. Kalif, som da var opptatt av et felttog på Den iberiske halvøy, mente at det var de islamske ortodokse krefter han måtte støtte seg til. Derfor ble Averroës forvist til [[Lucena (Spania)|Lucena]], en småby sør for Córdoba. Hans verker ble forbudte, og det ble gitt bud om at de skulle brennes. 

Etter to eller tre år hentet kalifen ham til sitt hoff i [[Marrakesh]], og reverserte alle sine tiltak mot ham.

=== Averroës' filosofi ===
Averroës hadde en i grunnen rasjonalistisk holdning til filosofien. Han kritiserte [[Avicenna]]s skille mellom essens og ekssistens, og utviklet en lære om to slag av tilgang til sannheten.

*[[Religion]]en fremstiller sannheten på det vis som lettest gjør den tilgjengelig for folket, ved hjelp av bilder, [[symbol]]er, allegoriske fortellinger tilpasset folkets forestillningsmåter.
*[[Filosofi]]en på sin side fremstiller sannheten bokstavlig med det begrepslige språks hjelp.

Averroës besatte en bred og dyp kjennskap innen sin tids vitenskaper. Han forfattet mange skrifter, blant annet i polemikk mot [[Ghazali]], om forholdet mellom religion og filosofi, og gikk inn for et elitistisk syn der han mente at filosofi var en beskjefigelse for eliten, mens folket nøyde seg med den bokstavelige betydningen av begrep. Han mente derfor at [[Koranen]] ikke alltid skulle tolkes bokstavelig; når fornuften fornekter påstander i Koranen, skulle Koranen tolkes billedlig. Han fikk imidlertid ikke noen varig innflytelse på muslimsk tenkning.

I den europeiske idéhistorie er han mest kjent for sin omfattende Aristoteleskommentar. Averroës utledet Aristoteles' filosofi fra [[nyplatonismen]]. Kommentarene ble oversatt til [[hebraisk]] og [[latin]], og fikk stor betydning for Aristotelesutlegningen, særskilt i det latinske vesterlandet. Den katolske teolog og filosof [[Thomas Aquinas]], som Averröes hadde stor innflytelse på, kalte ham for ''Kommentatoren'', og Aristoteles rett og slett ''Filosofen''

Betydningsfull ble også hans teori om intellektet, ''Nous'', som felles for hele  menneskeslekten (og altså ikke individuelt) likesom hans oppfattning om dettes udødelighet. Han omfavnet et [[panteisme|panteistisk]] verdensbilde der den menneskelige sjel er en tilfeldig aktivitet av verdensånden.