Redigerer Auld-alliansen (avsnitt)

== Den norske bakgrunnen ==
{{Nøyaktighet}}
Etter kong [[Håkon Håkonsson]]s store, men mislykkede hærtog til Skottland brøt arvtakeren kong [[Magnus Lagabøte]] med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong [[Aleksander III av Skottland|Alexander III av Skottland]]. Ved freden i [[Perth, Skottland|Perth]] i 1266 ga kong Magnus avkall på de fjernest liggende områdene som hadde vært under norsk besettelse. Øya [[Man]] i Irskesjøen og [[Hebridene|Suderøyene]] (Hebridene) ble gitt tilbake til Skottland mot 4000 mark sterling og en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelse for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over [[Orknøyene]] og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Kong [[Eirik Magnusson]], sønn av Magnus Lagabøte, som i ung alder ble gift med en skotsk prinsesse, sto for en danskfiendtlig politikk. Han ønsket følgelig en alliansepartner på andre siden av [[Nordsjøen]]. Ekteskapet mellom kong Eirik og den syv år eldre skotske kongsdatteren Margareta i [[1281]] medførte ikke bare en finansiell medgift, men knyttet også den norske kongen til den skotske tronen. Kongeparet fikk en datter som tre år gammel ble utropt til dronning av Skottland etter morfaren [[Aleksander III av Skottland|Alexander III]]s død i 1296. 

Eiriks danskfiendtlighet medførte at Norge ønsket å gjøre felles front med både England og Skottland mot [[Danmark]] og de tyske handelsbyene ([[hansaen]]). Men Norge endte opp med å gå til krig mot Danmark alene.

[[Margrete av Skottland]], «Jomfruen av Norge», døde på Orknøyene i 1290 på vei til Skottland for å overta den skotske tronen. Skottene henvendte seg da til den engelske kongen og [[John Balliol]] ble valgt som ny skotsk konge, men måtte sverge troskap til Edvard av England som overkonge. Da England ville gå til krig mot Frankrike og forlangte at skottene skulle avgi soldater og midler for invasjon, forhandlet skottene bak Englands rygg frem en treparts-avtale med Frankrike og Norge om et gjensidig forsvar.

Kong Eirik Magnusson forpliktet seg i traktaten til at Norge for en sum av 40 000 ‘groat’ <small>(se fotnote nederst)</small> skulle stille 100 krigsskip til rådighet for Skottland i fire måneder av året. Denne plikten skulle bestå så lenge som fiendskapet mellom Frankrike og England bestod.

Norge etterkom aldri traktaten og avga aldri en flåte på 100 skip til skottene. En av grunnene var at Skottland ikke oppfylte sine finansielle forpliktelser, og den andre grunnen var at Norge til tross for alliansen ikke ville komme på kant med England. Skottland vendte seg derfor mot Frankrike. 

Verdt å merke seg er også den reisen som den norske sendemannen [[Audun Hugleikson]] foretok til Frankrike i [[1295]]. Han klarte på denne turen å fylle en slunken norsk [[statskassen|statskasse]] med 6000 mark sølv som forskudd for en norsk krigshjelp på 300 skip og 50 000 soldater. Det sier seg selv at Norge aldri ville ha vært i stand til å oppfylle disse betingelsene.