Redigerer Atitlandykker (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:Lake Atitlan & Volcanoes from the East (6996008535).jpg|miniatyr|venstre|[[Atitlánsjøen]] og de to vulkanene [[Tolimán (vulkan)|Tolimán]] ({{nowrap|3 158 [[moh]]}}, høyre) og [[Atitlán (vulkan)|Atitlán]] ({{nowrap|3 535 moh}}, venstre).]]
[[Fil:Volcano Atitlan, San Pedro, Toliman & Lago Atitlan 3D version 1.jpg|miniatyr|venstre|Forskere antar at [[urbanisering]]en rundt [[innsjø]]en bidro til utryddelsen av atitlandykkeren.]]
Atitlandykker ble cirka {{nowrap|42–52,5 cm}} lang og veide typisk cirka {{nowrap|500–800 g}}, og hannen ble litt større enn hunnen.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> Den hadde kraftig nebb og hals og minnet mye om en større og kraftigere utgave av [[ringnebbdykker]] (''P. podiceps'').<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> Det lysegule [[nebb]]et, som har en karakteristisk sort ring omtrent midt på, er kort, høyt, veldig komprimert, konveks og avrundet over, med buet øvre [[mandibel]], avsluttende i en krok; underkjeven veldig tynn, rett under, hakket på toppen og kortere enn den øvre; kanter skarpe, litt bøyde; lateral nesehule, bred, dekket av en [[membran]]; runde nesebor.

Det har blitt antatt at ringnebbdykker og titlandykker [[hybridisering|hybridiserte]], og at dette kan ha vært en medvirkende årsak til at atitlandykkeren døde ut.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> Atitlandykkeren var stedbunden og i praksis flygeudyktig med sine svært reduserte vinger.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>

Arten var endemisk til Atitlánsjøen (cirka 130 [[km²]]), som ligger cirka {{nowrap|1 560 [[moh]].}} og har tykk fremvoksende [[vegetasjon]], spesielt lag av siv, takrør og kattehalegress. Kosten består i hovedsak av [[fisk]] opp til cirka {{nowrap|13 cm}}, men den spiste også noe [[insekter]], [[segler]] og lokale [[krepsdyr]].<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> Det hevdes at fuglen kunne dykke til anselige dybder og at dykkene til hannene kunne vare i opp mot 90 sekunder.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>

[[Hekketid]]en startet i [[mars]] og toppet seg i [[april]], men det antas at fuglen kunne [[hekking|hekke]] året rundt. [[Reir]]et ble bygget på en flytende plattform som var godt forankret i andre planter. Hunnen la {{nowrap|1–5 egg}} (i snitt {{nowrap|2,9 egg}}), men det er lite informasjon om inkubasjonstiden. Kyllingene hadde gråsvart dun og ble uavhengige etter cirka {{nowrap|10–12 uker}}.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>

Arten har trolig aldri vært tallrik. I 1929 ble populasjonen anslått til cirka 400 individer, mens den tidlig i [[1960-årene]] ble anslått til omkring 200 individer.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/> Introduksjonen av [[lakseabbor]] (''Micropterus salmoides'') i Atitlánsjøen i årene {{nowrap|1958–1960}} akselererte ganske sikkert [[utryddelse]]n og har fått mye av skylden for at atitlandykkeren døde ut, fordi denne fiskearten konkurrerte med dykkerfuglene om de samme [[byttedyr]]ene, og den var også stor nok til å ta kyllinger. I 1965 var det kun cirka 80 individer tilbake. Det ble igangsatt flere tiltak for å redde arten. Atitlánsjøen ble erklært som [[nasjonalpark]] i 1959, samtidig som eggsanking ble forbudt og sivsanking i perioden mars–[[august]]. I tillegg ble det i 1968 opprettet et eget {{nowrap|2 [[hektar|haa]]}} stort [[fuglereservat]] for å beskytte to hekkende par av atitlandykkere der. Sammen med flere andre tiltak førte innsatsen til at bestanden økte til 232 individer i 1975. Uheldigvis drev noen fortsatt med ulovlig eggsanking og fuglejakt, og den økende [[urbanisering]]en i 1960-årene og et massivt [[jordskjelv]] i 1976, som førte til sprekkdannelser på bunnen av innsjøen og at vannstanden sank med cirka {{nowrap|5 m}}, nærmest fullstendig ødela [[habitat]]et til disse fuglene og bidro sterkt til den endelige utryddelsen.<ref name="Llimona ''et al.'' (2020)"/>

[[Biolog]]er som undersøkte innsjøen i årene 1984–1987, med tanke på å igangsette et avlsprogram for å redde arten, anslo bestanden der til 50–55 individer, samtidig som de anslo at [[takrør]]skogen var blitt redusert med cirka {{nowrap|80 %}}.<ref name="LaBastille (1992)"/> Siden habitatet var ødelagt ble klart at fuglen ikke lot seg berge. Biolog ''Laurie Hunter'' erklærte derfor arten som utdødd da det var kun 20 individer igjen.<ref name="Hunter (1988)"/><ref name="LaBastille (1992)"/>