Redigerer Astrologi (avsnitt)

== Astrologiens historie ==
[[Fil:Glasschartres.JPG|thumb|Zodiaktegnene er ofte brukt innen kunsten; ikke minst innen kirkekunst i middelalderen. Her representert med glassmalerier fra Katedralen i Chartres]]
Astrologihistorikere tidfester gjerne astrologiens opprinnelse til da mennesket begynte å studere [[himmelen]]. De første astrologiske opptegnelser stammer fra [[Mesopotamia]] – landet mellom [[Eufrat]] og [[Tigris]]. I [[Ninive]]s ruiner fant astrologene et kongelig bibliotek fra omkring år 650 f. Kr. Blant {{formatnum:25000}} kileskrifttekster var det også skrifter om astrologi. 

I år 100 før vår tidsregning skrev oldtidshistorikeren [[Plinius den eldre]] at astrologien ble utviklet i [[Kaldea]] og innført via [[Babylon]] til Hellas. Grekerne, hvis vitenskapsmenn var de som raffinerte og satte et slags endelig stempel på astrologi, ser ut til å ha betraktet egypterne som astrologiens opphav. I alle fall er en av de grunnleggende greske tekster (fra rundt 150 f. Kr.) tilskrevet to egyptiske forfattere. 

[[Elementene]] og deres rolle i de forskjellige [[stjernetegnene]] ble innført av [[Empedokles]] (elev av [[Pytagoras]] ca. 475 f. Kr.); astrologen [[Aristarkhos|Aristarkhos fra Samos]] hevdet i 280 f. Kr. at jorden og de andre planeter gikk rundt solen. (Hvilket ikke slo an da.) Ellers er grekernes innflytelse på astrologi i første rekke at de fastsatte det som tradisjonelt er astrologiske enkeltelementers egenskaper. De blandet sine egne [[gudesagn]] med stjernehimmelen, og bestemte med dette hvilke egenskaper som kjennetegner det enkelte astrologiske tegn, den enkelte planet, deres himmelplassering og hva som skjer når disse egenskaper opptrer samtidig i et horoskop. 

Romerne overtok grekernes astrologi. De beholdt de greske, astrologiske betydninger, men gav de ulike delene sine egne navn. I Romerriket hadde virkelig astrologi sin blomstringstid. [[Keiser Augustus]] (63 f. Kr. – 14 e. Kr.) bekjente seg til astrologi, og lot sitt astrologiske tegn, [[Stjernetegnene| Steinbukken]], prege på mynter. Hans etterfølger [[Tiberius|keiser Tiberius]] (42 f. Kr. – 37 e. Kr.) var praktiserende astrolog. Samtidig var det under Romerriket man begynte å betrakte astrologi også kritisk. Kristne stilte seg avvisende til astrologi. Siden skulle islams profet bli enda mer kategorisk i sin fordømmelse av astrologi.

Fra Roma spredte astrologi seg nordover i Europa, og på 1300-tallet ble det undervist i astrologi ved [[University of Oxford|universitetet i Oxford]]. [[Paracelsus]] (1493 – 1541) var en berømt lege, og han skrev en bok om astrologi på over 500 sider. Både [[Nikolaus Kopernikus]] (1473 – 1543), [[Tycho Brahe]] (1546 – 1601), [[Galileo Galilei]] (1564 – 1642), og [[Johannes Kepler]] (1571 – 1630) var både astrologer og astronomer. De satte opp og tolket horoskoper ved ulike anledninger. Samtidig var det Galilei som formulerte tesen «bare det som kan måles er vitenskapelig verdifullt» og som med det utelukket astrologi fra det vitenskapelige selskap.