Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Oppvekst og utdannelse ===
[[Fil:Dangan Castle, Co Meath, Ireland, 1840.jpg|thumb|left|Wellesley tilbrakte store deler av sin tidlige barndom ved sin families slektsgård, [[Dangan Castle]] (gravering, 1842).]]
Arthur Wellesley ble født inn i en aristokratisk anglo-irsk familie i Irland som den tredje av de fem overlevende sønnene til Anne og [[Garret Wesley, 1. jarl av Mornington]]. Hans mor var den eldste datteren av Arthur Hill-Trevor, 1. vicomte Dungannon. Familien tilhørte den protestantiske overklassen i Irland hvor det meste av befolkningen var katolikker og uten politisk innflytelse.<ref>Severn (2007), s. 13.</ref> Hans biografer har i stor grad fulgt de samme bevisene i samtidens aviser som sier at han ble født den 1. mai 1769,<ref> men 29. april er betraktet som mer sannsynlig av en del eldre biografer, inkludert Ernest Marsh Lloyd, som skrev i ''Dictionary of National Biography'' med en del kilder som støtter denne oppfatningen, Lloyd (1899), s. 170. Norman Gash, som skrev i den nyere ''Oxford Dictionary of National Biography'', støtter 1. mai som fødselsdato (Gash 2011).</ref> dagen før han ble døpt.<ref> Guedalla (1997), s. 480. Imidlertid hevder Lloyd (1899), s. 170 at «registry of St. Peter's Church, Dublin, shows that he was christened there on 30 April 1769». Hans døpefont ble donert til kirken St. Nahi's Church i Dundrum i Dublin i 1914.</ref> Det er uklart hvor han ble født, men sannsynligvis i foreldrenes byhus 24 Upper Merrion Street i Dublin, som nå er Merrion Hotel.<ref>Gash (2011).</ref> Moren, Anne, grevinne av Mornington, mente i 1815 å huske at han hadde blitt født i 6 Merrion Street i Dublin.<ref>Wellesley (2008), s. 16. «Anne Mornington insisted that she remembered the details: 1 May 1769, at 6 Merrion Street, Dublin – an elegant new townhouse round the corner from St Stephen's Green, the largest public square in Europe.»</ref> Andre steder som har blitt fremmet som hans fødested er Mornington House (huset som er døren ved siden av Upper Merrion), som hans far har hevdet; en pakkebåt fra Dublin;<ref> Wellesley (2008), s. 14. Longford sier at «there is no valid argument» for dette valget.</ref> og herrehuset på familiens eiendom i Athy (gikk tapt i en brann i 1916), som hans selv oppførte ved en folketelling for 1851.<ref>Holmes (2002), s. 7.</ref>

Han tilbrakte det meste av barndommen i familiens to hjem, det første et stort hus i Dublin og det andre var Dangan Castle 5 km nord for Summerhill ved Trim Road (dagens R158) i grevskapet [[Meath (grevskap)|Meath]].<ref>Holmes (2002), s. 6–7.</ref> I 1781 døde Arthurs far og hans eldste bror [[Richard Wellesley, 1. marki Wellesley|Richard]] arvet farens tittel og besittelser.<ref name="Holmes_8"> Holmes (2002), s. 8.</ref>

Han gikk på katolsk skole i [[Trim (County Meath)|Trim]] nord for Dublin, deretter ved Mr. Whyte's Academy i Dangan i Dublin og så på Brown's School i [[Chelsea]] i London. Som trettenåring ble han innskrevet ved gutteskolen [[Eton College]] i byen [[Eton (Berkshire)|Eton]] vest for [[London]]. Han var elev ved Eton College fra 1781 til 1784.<ref name="Holmes_8"/> Han følge seg svært ensom på Eton, og det fikk ham til å hate skoletiden ved privatskolen. Dette gjør det usannsynlig at han faktisk har uttalt at «(S)laget ved Waterloo ble vunnet på sportsplassen til Eton», et sitat som ofte er tilskrevet ham. Dessuten hadde ikke Eton noen sportsplass i hans skoletid. Siden skolegangen ved Eton ikke gikk så bra, og familien hadde havnet i økonomiske problemer etter farens død, flyttet han sammen med moren til Brussel i 1785.<ref name="Holmes_9"> Holmes (2002), s. 9.</ref> Fram til han var tidlig i tjueårene viste Arthur få tegn på å utmerke seg og moren ble i økende grad bekymret for hans ørkesløshet og uttalte at «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med min besværlige sønn Arthur.»<ref name="Holmes_9"/> 

Et år senere ble Arthur elev ved Det kongelige franske kavaleriakademi i [[Angers]] i departementet [[Maine-et-Loire]]. Der trivdes han godt, ble en god rytter og lærte seg fransk, noe som senere ble svært nyttig.<ref>Holmes (2002), s. 19–20.</ref><ref>Roberts, Greg (19. februar 2015): [http://www.wickedwilliam.com/6-reasons-why-france-should-salute-the-iron-duke/ 6 Reasons why France should salute the Iron Duke], ''Wicked William''</ref> Da han kom tilbake til England i slutten av 1786 ble hans mor svært overrasket over hvor godt sønnen hadde skikket seg.<ref name="Holmes_20"> Holmes (2002), s. 20.</ref>

=== Tidlige militære karrière ===
[[Fil:Dcastlemaindoor.jpg|thumb|Fra 1787 tjenestegjorde Wellesley ved [[Dublin Castle]] som assistent for to påfølgende stattholdere i Irland.]]
Til tross for at han nå hadde slått inn på et godt spor, lyktes det ikke Arthur å finne noen stilling. Familien fortsatte derfor å slite økonomisk. Derfor fikk moren Arthurs bror Richard til å spørre sin venn [[Charles Manners, 4. hertug av Rutland|hertugen av Rutland]], da [[Irlands stattholder]], om det var mulig å gi Arthur en stilling i hæren.<ref name="Holmes_20"/> Kort tid etter, den 7. mars 1787, ble det kunngjort at han ble gjort til ''ensign'' (den laveste offisergraden, tilsvarer omtrentlig en [[fanejunker]]) i det 76. infanteriregiment, som haddde blitt opprettet i Irland i 1780.<ref name="Holmes_21"> Holmes (2002), s. 21.</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/12836/page/118 «No. 12836»], ''The London Gazette''. 6. mars 1787, s. 118.</ref> Takket være brorens støtte ble han i oktober 1787 forfremmet til ''aide-de-camp'' (tilsvarer på norsk [[adjutant]], i betydningen personlig assistent for en høyere offiser). Lønnen hans som ''aide-de-camp'' var 10 shillinger om dagen (det dobbelt av lønnen til en ensign). Arthur tjenestegjorde som ''aide-de-camp'' hos den nye stattholderen i Irland, [[George Nugent-Temple-Grenville, 1. marki av Buckingham|lord Buckingham]].<ref name="Holmes_21"/> Han ble også overført til det nye 76. regiment, som ble opprettet første juledag i 1787, og ble forfremmet til løytnant.<ref name="Holmes_21"/><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/12959/page/47 «No. 12959»], ''The London Gazette''. 26. januar 1788, s. 47.</ref> I denne tiden i Dublin var hans plikter hovedsakelig sosiale: delta i overklassefester, underholde gjester og gi råd til Buckingham når det var ønskelig. I den samme perioden i Irland satte han seg i gjeld fordi han dann og vann brukte tid ved spillebordene, men til sitt forsvar uttalte han at «jeg har ofte visst at hva det vil si å trenge penger, men jeg har aldri havnet i bunnløs gjeld.»<ref name="Holmes_22"> Holmes (2002), s. 22.</ref>

Den 23. januar 1788 ble han overført til 41. infanteriregiment,<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/12958/page/40 «No. 12958»], ''The London Gazette''. 22. januar 1788, s. 40.</ref> og deretter igjen den 25. juni 1789 ble han – fortsatt som løytnant – til [[Prince of Wales|fyrsten av Wales']] 12. kavaleriregiment (light dragoons)<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/13121/page/539 «No. 13121»], ''The London Gazette''. 8. august 1789, s. 539.</ref> og i henhold til militærhistorikeren Richard Holmes dyppet han en motvillig tå ned i politikken.<ref name="Holmes_22"/> Kort tid før parlamentsvalget i 1789 dro han til [[Råtten valgkrets|den råtne valgkretsen]] Trim for tale imot å gi tittelen som «freeman» av Dublin<ref> «Freedom of the City» var en ærestittel gitt av kommunen til et verdsatt medlem av samfunnet</ref> til den parlamentariske lederen av Det irske patriotiske partiet, [[Henry Grattan]].<ref> Holmes (2002), s. 23.</ref> Han lyktes og ble senere nominert og deretter valgt inn som parlamentsmedlem for Trim til [[Det irske parlamentet|det irske Underhuset]].<ref name="Holmes_24"> Holmes (2002), s. 24.</ref> Ettersom svært få irlendere hadde stemmerett på denne tiden satt han i et parlament hvor minst to-tredjedeler av medlemmene var valgt grunnet at de var godseiere til færre enn et hundre borougher.<ref name="Holmes_24"/> Wellesley fortsatte å tjenestegjøre ved [[Dublin Castle]], stemte med regjeringen i det irske parlamentet i løpet av de neste to årene. Han ble utnevnt til kaptein den 30. januar 1791, og ble overført til det 58. infanteriregiment (Rutlandshire).<ref name="Holmes_24"/><ref>[http://www.dwr.org.uk/dwr.php?id=59 «Regimental Archives»] {{Wayback|url=http://www.dwr.org.uk/dwr.php?id=59 |date=20160401003628 }}, Duke of Wellington's Regiment (West Riding).</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/13347/page/542 «No. 13347»], ''The London Gazette''. 27. september 1791, s. 542.</ref>

Den 31. oktober ble han overført til 18. kavaleriregiment (light dragoons)<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/13488/page/976 «No. 13488»], ''The London Gazette''. 25. desember 1792, s. 976.</ref> og det på denne tiden at han ble stadig mer tiltrukket av [[Catherine Wellesley, hertuginne av Wellington|Kitty Pakenham]], datter av den irske godseieren Edward Pakenham, 2. baron Longford.<ref name="Holmes_25"> Holmes (2002), s. 25.</ref> Hun ble beskrevet som full av «munterhet og sjarme».<ref> [https://web.archive.org/web/20110611040229/http://www.number10.gov.uk/history-and-tour/prime-ministers-in-history/duke-of-wellington «History and Tour – Duke of Wellington»], ''Number10.gov.uk''. Arkivert fra [http://www.number10.gov.uk/history-and-tour/prime-ministers-in-history/duke-of-wellington originalen] den 11. juni 2011</ref> I 1793 ba han om hennes hånd i ekteskap, men hennes bror [[Thomas Pakenham, 2. jarl av Longford|Thomas, jarl av Longford]], avviste ham da han vurderte Wellesley som en ung mann i gjeld og svake framtidsutsikter.<ref> Holmes (2002), s. 26.</ref> Wellesley, som var en dyktig amatørmusiker, ble knust av avslaget og brente sin [[fiolin]] i raseri, og bestemte seg for å gå helt inn for en militær karrière.<ref> Holmes (2002), s. 27.</ref> Han ble major ved å kjøpe seg inn i 33. regiment i 1792, noe adelige menn kunne gjøre.<ref name="Holmes_24"/><ref>Holmes (2002), s. 27.</ref> Noen måneder senere lånte hans bror ham mer penger og han kjøpte seg da rang som [[oberstløytnant]] i 33. regiment.<ref> Praksisen med å kjøpe seg en militær rang i den britiske hæren begynte i 1683 under styret til kong [[Karl II av England]] og fortsatte helt til den endelig ble forbudt den 1. november 1871, som en del av Cardwell-reformene.</ref><ref>Holmes (2002), s. 28.</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/13596/page/1052 «No. 13596»], The London Gazette. 23. november 1793, s. 1052.</ref>

=== Nederlandene ===
[[Fil:Arthur Wellesley by John Hoppner.jpg|thumb|Wellesley som oberstløytnant, rundt 26 år gammel, i 33. regiment. Portrettmaleri av [[John Hoppner]], ca. 1795.]]
I 1793 ble [[Frederick, hertug av York og Albany|hertugen av York]] sendt til [[Flandern]] for å lede den britiske andelen av en alliert hær utsett for å invadere Frankrike. I juni 1793 seilte Wellesley sammen med 33. regiment ut fra havnen i [[Cork]] i Irland med kurs for [[Oostende]] i dagens [[Belgia]] som del av en ekspedisjon for forsterke hæren i Flandern. De kom for sent fram og slo seg sammen med hertugen av York mens han trakk seg tilbake mot [[Nederlandene]].

Den 15. september 1794 i [[slaget ved Bokstel]], øst for [[Breda (Nederland)|Breda]],<ref name="Holmes_30">Holmes (2002), s. 30.</ref> fikk Wellesley, som midlertidig hadde kommandoen av sin brigade, sin første kamperfaring. Mens general [[Ralph Abercromby|Abercromby]] trakk seg tilbake i møtet med overlegne franske styrker, holdt 33. kompani fiendens kavaleri unna, noe som gjorde det mulig for naboenhetene å trekke seg trygt tilbake.

I løpet av det meget harde vinteren som fulgte, dannet Wellesley og hans regiment en del av en alliert styrke som holdt forsvarslinjen langs elven [[Waal]]. 33. regiment, sammen med resten av hæren, men fikk tunge tap grunnet sykdom og vinteren. Wellesleys helse ble også påvirket av klima og miljø.<ref>Holmes (2002), s. 31.</ref>

Selv om kampanjen endte katastrofalt ved at den britiske hæren ble fordrevet ut av Nederlandene av franskmennene og inn i Tyskland, fikk Wellesley verdifull erfaring og lærte blant annet bruken av stødige infanterilinjer mot fienden som avanserte, og viktigheten av støtte fra marinen.<ref>Holmes (2002), s. 31.</ref> Han forsto også at årsaken til at kampanjen feilet var delvis hærførerne og den svake organiseringen ved hovedkvarteret.<ref name="Holmes_32">Holmes (2002), s. 32.</ref> Han bemerket senere om sin tid i Nederlandene at «i det minste lærte jeg hva man ikke skulle gjøre, og det er alltid en verdifull lærdom.»<ref name="Holmes_32" /> 

Da han kom tilbake til Storbritannia i mars 1795 vendte han tilbake til posisjonen som parlamentsmedlem for Trim for andre gang.<ref name="Holmes_33">Holmes (2002), s. 33.</ref> Han håpet på å få posisjonen som krigsekretær i den nye irske regjeringen, men den nye [[Irlands stattholder|stattholderen]], [[John Pratt, 1. marki Camden|lord Camden]], klarte ikke å sikre ham denne posisjonen og tilbød ham en annen og mindre attraktiv stilling.<ref name="Holmes_33" /> Wellesley avslo og vendte tilbake til sitt regiment som nå lå i [[Southampton]] i England og forberedte seg på å seile til [[Vestindia]]. Etter sju uker til sjøs tvang en storm flåten tilbake til [[Poole]] i [[Dorset]].<ref name="Holmes_33" /> Regimentet ble gitt tid til å samle krefter og noen få måneder senere besluttet [[Whitehall]], hvor [[Forsvarsdepartementet (Storbritannia)|forsvarsdepartementet]] har sitt hovedkvarter, å sende regimentet til India. Wellesley ble da forfremmet til full oberst ved ansiennitet den 3. mai 1796<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/13892/page/460 «No. 13892»], ''The London Gazette''. 14. mai 1796, s. 460.</ref> og noen få uker senere seilte de mot [[Kolkata|Calcutta]].<ref>Holmes (2002), s. 34.</ref>

=== India ===
Etter å ha ankommet Calcutta i februar 1797 tilbrakte han flere måneder der før han ble sendt på en kortvarig ekspedisjon til [[Filippinene]] hvor han etablerte en liste med hygieneforberedelser for sine menn for å håndtere det ukjente klimaet og miljøet.<ref> Holmes (2002), s. 40.</ref> I november var han tilbake i India hvor han fikk vite at hans eldre bror Richard, nå kjent som lord Mornington, hadde blitt utnevnt som den nye [[Generalguvernører og visekonger av India|generalguvernør av India]].<ref name="Holmes_41">Holmes (2002), s. 41.</ref>

I 1798 endret han stavingen av sitt etternavn til Wellesley. Fram til nå hadde han vært kjent som Wesley, men hans eldre bror betraktet Wellesley som en gammel og mer korrekt staving.<ref> Longford (1971), s. 54. Wellingtons første signatur som Arthur Wellesley var på et brev datert den 19. mai 1798.</ref><ref> Holmes (2002), s. 42.</ref>

==== Fjerde anglo-mysoriske krig ====
[[Fil:Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington by Robert Home.jpg|thumb|right|Wellesley i India, ikledd sin uniform som generalmajor. Portrett av [[Robert Home]], 1804.]]

Som en del av kampanjen for å utvide styret til [[det britiske ostindiske kompani]] brøt den [[fjerde anglo-mysoriske krig]] ut i 1789 mot sultan av [[Kongedømmet Mysore|Mysore]], [[Tipu Sultan]].<ref> Holmes (2002), s. 42.</ref> Arthurs bror Richard beordret at en militærstyrke ble sendt for å erobre Seringapatam og beseire Tipu. Under kommando av general [[George Harris, 1. baron Harris|Harris]] ble rundt 24 000 soldater sendt til [[Chennai|Madras]] (nå hetende [[Chennai]]) for å bli slått sammen med tilsvarende styrke sendt fra [[Mumbai|Bombay]] (nå hetende [[Mumbai]]) i vest.<ref name="Holmes_49">Holmes (2002), s. 49.</ref> Arthur seilte ut i august sammen 33. regiment for å delta i krigen.<ref> Holmes (2002), s. 44.</ref>

Etter omfattende logistiske forberedelser, noe som kom til å bli en av Wellesleys fremste egenskaper,<ref name="Holmes_47">Holmes (2002), s. 47.</ref> dro 33. regiment sammen med hovedstyrken i desember og reiste 402 km gjennom jungelen fra Madras til Mysore.<ref name="Holmes_47"/> Grunnet sin bror hadde Wellesley under reisen blitt gitt en tilleggsordre ved å være sjefrådgiver til [[Asaf Jah II av Hyderabad]] og hans indiske hær, som var sendt for å delta sammen med den britiske hæren.<ref name="Holmes_49"/> Denne posisjonen førte til irritasjon og friksjon blant mange av de eldre britiske offiserene.<ref>Holmes (2002), s. 51.</ref> Mye av friksjonen ble lagt til ro etter slaget ved Malavalli, rundt 32 km fra Srirangapatna hvor Harris’ hær angrep en stor del av sultanens hær. I løpet av  slaget ledet Wellesley sine menn i en slaglinje med to rekker mot en fiende på svak høyde og ga ordre om å skyte.<ref name="Holmes_53">Holmes (2002), s. 53.</ref> Etter omfattende skyting, angrep 33. regiment med bajonetter sammen med resten av Harris’ styrke og tvang Tipus hær tilbake.<ref name="Holmes_53"/>

==== Srirangapatna ====
[[Fil:Major-General the Hon. Arthur Wellesley being received in durbar at the Chepauk Palace Madras by Azim al-Daula Nawab of the Carnatic 18th February 1805.jpg|thumb|Generalmajor Wellesleys møte med ''[[nawab]]'' [[Azim-ud-Daula]], 1805]]
Umiddelbart etter at de kom fram til Srirangapatna den 5. april 1799 begynte [[Slaget om Srirangapatna|slaget om stedet]] og Wellesley ble beordret om å lede et nattlig angrep mot landsbyen Sultanpettah, som lå ved siden av festningen, for å gi klar bane til artilleriet.<ref> Holmes (2002), s. 56.</ref> På grunn av mørket og fiendens sterke defensive forberedelser førte det til forvirring og angrepet feilet med 25 døde. Wellesley fikk selv en mindre skade i kneet.<ref> Holmes (2002), s. 57.</ref><ref> [https://web.archive.org/web/20080722191234/http://www.lib.mq.edu.au/digital/seringapatam/chronology.html «The Battle of Seringapatam: Chronology»], Macquarie University. Arkivert fra [http://www.lib.mq.edu.au/digital/seringapatam/chronology.html originalen] den 22. juli 2008.</ref> Etter å ha speidet på fiendens posisjoner ble et nytt angrep gjennomført den neste dagen og som var vellykket. Wellesley sørget siden for «aldri å angripe en fiende som er forberedt og sterkt befestet, og med poster som ikke har blitt rekognosert i dagslys.»<ref name="Holmes_58">Holmes (2002), s. 58.</ref>

Noen få uker senere, etter omfattende artilleribeskytningen, ble et brudd åpnet i festningens hovedmur.<ref name="Holmes_58"/> Et angrep ledet av generalmajor [[David Baird]] sikret festningen og Wellesley sikret bakenden av hæren, posterte vakter ved bruddet og stasjonerte sitt regiment i hovedpalasset.<ref> Holmes (2002), s. 59.</ref> Etter at han fikk nyheten om at sultan Tipu var død, var Wellesley selv den første på stedet og sjekket pulsen hans for å bekrefte at han virkelig var død.<ref> Holmes (2002), s. 60.</ref> I de kommende dagene ble Wellesley i økende grad bekymret over mangelen på disiplin blant sine menn. De drakk og herjet rundt om i festningen og byen. For å gjenopprette orden ble flere av soldatene [[Flagellasjon|pisket]] og fire av dem hengt.<ref> Holmes (2002), s. 62.</ref>

Etter slaget og den påfølgende avslutningen på krigen, forlot hovedstyrken under general Harris stedet og Wellesley, 30 år gammel, ble igjen for å kontrollere området som den nye guvernøren av Srirangapatna og Mysore. Mens han var i India var Wellesley syk en betydelig del av tiden, først med alvorlig diaré fra vannet og deretter med feber, fulgt av en alvorlig hudinfeksjon grunnet sopp (trichophyton).<ref> Holmes (2002), s. 67.</ref>

Wellesley hadde ansvaret for å opprette en felles britisk-indisk ekspedisjonsstyrke i [[Trincomalee]] øst i dagens [[Sri Lanka]] tidlig i 1801<ref>[https://books.google.co.uk/books?id=nlcv5zijS2IC&lpg=PA711&ots=Jv1VcLo5ox&dq=baird%20anglo%20indian%20force%20raised%20in%20bombay%201801&pg=PP7#v=onepage&q=baird%20anglo%20indian%20force%20raised%20in%20biombay%201801&f=false «Raising of the Anglo-Indian army»], ''The Literary Gazette and Journal'': 711. 1832. </ref> for å erobre Batavia (dagens [[Jakarta]]) og [[Mauritius]] fra [[Frankrike]]. Rett før de var klare til å reise, kom det imidlertid ordre fra Storbritannia om at de isteden skulle reise til Egypt for å samarbeide med Ralph Abercromby for å forvise franskmennene fra Egypt. Wellesley hadde blitt utnevnt som andrekommanderende med Baird, men grunnet dårlig helse fulgte han ikke ekspedisjonen den 9. april 1801. Det viste seg å være heldig for Wellesley da det skipet han skulle ha reist med gikk ned i Rødehavet med alle ombord.<ref>[https://archive.org/stream/ExpeditionsOverseas/Expeditions%20Overseas_djvu.txt ''Frontier and Overseas Expeditions from India: The Egyptian Expedition''], Calcutta: Superintendent Government Printing, India. 1911. s. bind 6, kapittel 2</ref>

Han ble forfremmet til [[brigadegeneral]] den 17. juli 1801. Han bosatte seg i sultanens sommerpalass og reformerte skatte- og rettssystemene i sin provins for å opprettholde orden og forhindre [[korrupsjon]].<ref>Holmes (2002), s. 63.</ref> Han jaktet på leiesoldaten og den selvproklamerte «kong» Dhoondaji Waugh, som hadde rømt fra fengselet i Srirangapatna under slaget.<ref>Holmes (2002), s. 64.</ref> Wellesley, som ledet fire regimenter, beseiret Dhoondajis større opprørshær, og Dhoondaji ble drept i slaget. Wellesley betalte for den framtidige oppfostringen av Dhoondajis adopterte sønn.<ref>Holmes (2002), s. 65.</ref>

I september 1802 mottok han gode nyheter da han fikk vite at han var blitt forfremmet til generalmajor.<ref name="Holmes_69"> Holmes (2002), s. 69.</ref> Det hadde blitt kunngjort den 29. april 1802, men nyheten hadde tatt flere måneder for å nå ham sjøveien. Han forble værende i Mysore fram til november da han ble sendt avsted for å kommandere en hær i den andre anglo-marathanske krig.<ref name="Holmes_69"/>

==== Den andre anglo-marathanske krig ====
[[Fil:Battle of Assaye.jpeg|thumb|Arthur Wellesley (til hest) i [[slaget ved Assaye]] (gravering etter William Heath). Wellesley bemerket senere at det var hans største seier.<ref name="Holmes_81">Holmes (2002), s. 81.</ref>]]
Da Wellesley innså at en langvarig forsvarskrig ville utarme hans hær, besluttet han å handle dristig for å beseire den tallmessig langt større hæren til [[Marathariket]].<ref name="Holmes_73"> Holmes (2002), s. 73.</ref> Med den logistiske samlingen av hans hær fullført, bestående av 24 000 menn totalt, ga han ordre om bryte leir og angripe den nærmeste marathanske festningen den 8. august 1803.<ref name="Holmes_73"/> Festningen overga seg den 12. august etter et infanteriangrep som hadde utnyttet et brudd i festningsmuren framskaffet etter beskytning fra artilleriet. Med festningen erobret kunne Wellesley utvide kontrollen sørover til elven [[Godavari]].<ref>Holmes (2002), s. 74.</ref>

Ved å dele hæren i to enheter for å forfølge og lokalisere Maratharikets hovedhær, den andre styrken, kommandert av oberst Stevenson, var langt mindre, forberedte Wellesley å slå sammen styrkene igjen den 24. september. Hans etterretning kunne imidlertid rapportere lokaliseringen av fiendens hovedstyrker, som var mellom to elver i nærheten av [[Assaye]].<ref name="Holmes_75">Holmes (2002), s. 75.</ref> Hadde han ventet på sin andre enhet, kunne fienden ha trukket seg tilbake, og Wellesley besluttet derfor å angripe umiddelbart.<ref name="Holmes_75"/>

Den 23. september ledet Wellesley sine styrker over elven Kaitna og inn i det påfølgende [[slaget ved Assaye]].<ref name="Holmes_77">Holmes (2002), s. 77.</ref> Etter å ha krysset elven ble infanteriet omorganisert i flere rekker og avansert mot Maratharikets infanteri i nærheten av landsbyen Assaye. Wellesley beordret sitt kavaleri til å angripe fiendens flanker.<ref name="Holmes_77"/> I løpet av slaget kom Wellesley selv under ild; to av hans hester ble skutt under ham og han måtte stige opp på en tredje.<ref name="Holmes_80">Holmes (2002), s. 80.</ref> Ved et avgjørende øyeblikk omgrupperte Wellesley sine styrker og beordret oberst Maxwell (som senere ble drept i angrepet) til å angripe den østlige enden av fiendens posisjon mens han selv ledet et nytt infanteriangrep mot midten.<ref name="Holmes_80"/>

En offiser som deltok i angrepet skrev siden om viktigheten av Wellesleys personlige lederskap: «Generalen var i handlingens sentrum hele tiden... Jeg har aldri sett en mann så kjølig og samlet som han var... skjønt jeg kan forsikre deg, til våre tropper fikk ordren om rykke fram var det som om dagens skjebne var tvilsom...»<ref>Longford (1971), s. 93.</ref> Med rundt 6 000 av fiendens soldater drept eller såret, ble motstanderne jagd på flukt, skjønt Wellesleys styrker var ikke i en tilstand hvor de maktet å forfølge dem. De britiske tapene var store: 409 soldater var drept og av disse var 164 europeiske og de gjenværende 245 var indiske; ytterligere 1 622 britiske soldater var såret og 26 soldater ble rapportert som savnet, i henhold til Wellesleys egen redegjørelse.<ref>Millar (2006), s. 27.</ref> Wellesley var plaget av tapet av soldater og bemerket at han håpet «Jeg vil ikke se et slikt tap igjen som jeg fikk den 23. september, selv om det er fulgt av en slik gevinst.»<ref name="Holmes_81"/> Til tross for dette bemerket han flere år senere at Assaye og ikke [[Slaget ved Waterloo|Waterloo]], var det beste slaget han noensinne hadde utkjempet.<ref name="Holmes_81"/> 

Maratharikets hær hadde fått et stort nederlag med mange døde, men det avsluttet ikke krigen.<ref name="Holmes_82">Holmes (2002), s. 82.</ref> Noen få måneder senere i november angrep Wellesley en større styrke i nærheten av Argaum og ledet sin hær til seier igjen. Forbausende rundt 5 000 av fienden lå døde igjen mot kostnaden av kun 361 britiske døde.<ref name="Holmes_82"/> Ytterligere et vellykket angrep på festningen ved [[Gawilghur]], kombinert med seieren til general [[Gerard Lake, 1. vicomte Lake|Lake]] ved [[Delhi]] tvang Marathariket til å signere en fredsavtale ved Anjangaon (om enn ikke fullført før et år senere) som ble kalt for traktaten ved Surji-Anjangaon.<ref>Holmes (2002), s. 83.</ref>

Militærhistorikeren Richard Holmes mener at Wellesleys erfaringer i India hadde en viktig innflytelse på hans personlighet og militære taktikker, lærte ham mye om militære emner avgjørende for hans suksess i [[den spanske selvstendighetskrigen]].<ref> Holmes (2002), s. 88.</ref> Det ga ham en sterk tro på disiplin via drill og orden,<ref name="Holmes_87">Holmes (2002), s. 87.</ref> benytte diplomati for å skaffe seg allierte, og den avgjørende nødvendigheten med å sikre gode forsyningslinjer. Han fikk også stor respekt for å skaffe seg etterretning ved speidere og spioner.<ref name="Holmes_87"/> Hans personlig smak utviklet seg også, som ved å kle seg i hvite bukser, en mørk tunika, hessiske støvler og en svart, buet hatt med spissen for og bak, som ble kalt for «cocked hat» i England og som ble synonymt med hans stil.<ref> Holmes (2002), s. 86.</ref>

Wellesley hadde etter hvert blitt lei av India, og i juni 1804 søkte han om tillatelse til å reise tilbake til hjemlandet. Som en belønning for hans fortjenester i India ble han gjort til ridder av [[Order of the Bath|Bathordenen]] i september.<ref name="Holmes_84">Holmes (2002), s. 84.</ref> Mens han var India hadde han samlet seg en formue på £42 000 (en betydelig sum den gang), bestående hovedsakelig av premiepenger fra hans militære kampanjer.<ref name="Holmes_84"/> Da hans brors periode som generalguvernør av India ble avsluttet i mars 1805, kunne brødrene reise tilbake til England sammen på skipet HMS «Howe». Arthur tok imidlertid en pause i sin del av sjøreisen på den lille øya [[St. Helena]] og bodde da tilfeldigvis i den samme bygningen som Napoléon Bonaparte senere skulle bli forvist til.<ref> Holmes (2002), s. 85.</ref>

=== Tilbake i Storbritannia ===
==== Møte med Nelson ====
[[Fil:HoratioNelson1.jpg|thumb|upright|Lord Nelson, maleri av Lemuel Francis Abbott, 1799.]]
I september 1805 hadde generalmajor Wellesley nylig kommet tilbake fra India, men han var ikke særlig kjent for det lesende publikum ennå. Han rapporterte til [[War Office]] for be om nytt oppdrag. I venterommet møtte han viseadmiral [[Horatio Nelson]], allerede en legendarisk figur etter hans seirer ved Nilen og i København. Nelson var kortvarig i England etter å ha jaget den franske Toulon-flåten i månedsvis i Vestindia og tilbake. Rundt 30 år senere mintes Wellesley (da hetende Wellington) en samtale han hadde med Nelson og som Wellesley fant «så forfengelig og tåpelig at det både overrasket og nærmest frastøte meg.»<ref name="Holmes_92">Holmes (2002), s. 92.</ref> Nelson forlot deretter rommet for å spørre hvem den unge generalen var, og da han kom tilbake for å fortsette samtalen endret han helt tone, diskuterte krigen, kolonienes tilstand og den geopolitiske situasjon som likemenn. Om denne andre samtalen minnes Wellington senere at «Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde en samtale som interesserte meg mer.»<ref> Lambert (2005), s. 283.</ref> Dette var den eneste gangen hvor de to møttes; Nelson ble drept ved hans [[Slaget ved Trafalgar|store seier]] ved Trafalgar kun sju uker senere.<ref name="Holmes_92"/>

Wellesley tjenestegjorde deretter ved den avbrutte anglo-russiske ekspedisjon til nordlige Tyskland i 1805 ved å ta med en brigade til Elben grunnet trusselen fra Napoléon og franske styrker.<ref>Roberts (2003), s. xxiii.</ref>

Tilbake i England grep han muligheten for en større pause fra hæren og ble valgt inn som Tory-medlem til [[det britiske parlamentet]] for Rye, et lite sted East Sussex, i 1806.<ref name="Neillands _38"> Neillands (2003), s. 38.</ref><ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/15908/page/449 «No. 15908»], ''The London Gazette''. 8. april 1806, s. 449.</ref> Et år senere ble han valgt som parlamentsmedlem for Newport på [[Isle of Wight]] og ble deretter utnevnt til fungere som ''Chief Secretary'' for Irland under [[Charles Lennox, 4. hertug av Richmond|hertugen av Richmond]]. På samme tid ble han gjort til medlem (''privy counsellor'') av [[Det kongelige råd (Storbritannia)|Det kongelige råd]] (''Privy Council'').<ref name="Neillands _38"/> Mens han var i Irland ga han et muntlig løfte at de gjenværende at de gjenværende ''Penal Laws'', «Straffelovene», som hadde til hensikt underkaste de irske katolikkene den engelske reformasjonen, vil bli gjennomført med større moderasjon, muligens en indikasjon på at han senere var villig til å støtte [[katolsk emansipasjon]], det vil si å fjerne de lovpålagte begrensningene til katolikkene.<ref name="Longford_174">Longford (1971), s. 174</ref>

==== Krig med Danmark ====
[[Fil:Copenhagen on fire 1807 by CW Eckersberg.jpg|thumb|upright|Brannbombingen av København, oljemaleri av [[Christoffer Wilhelm Eckersberg]], 1807.]]
Wellesley var i Irland i mai 1807 da han hørte at en militær ekspedisjon var i ferd med å bli sendt til [[Danmark]]. Han besluttet å følge med, sa fra seg sine politiske utnevnelser og ble utnevnt til å lede en infanteribrigade i [[det andre slaget om København]] som skjedde i august. Som reaksjon på Napoléons kontinentale blokade av Storbritannia, gikk britene løs på det som de mente var svakeste ledd, men Danmark var nøytralt og britene brøt krigens regler ved å angripe uten krigserklæring, foruten å brannbombe sivilbefolkningen i den danske hovedstaden, noe som i dag er å betrakte som en krigsforbrytelse.<ref>Blake, Richard (2008): [https://books.google.no/books?id=gV2PZ9tu_aQC&pg=PA201&lpg=PA201&dq=Bombardment+of+Copenhagen++%2B+war+crime&source=bl&ots=J-XIcieKql&sig=QdVFDbdrNGkfbrLpM4eDbOwXuCU&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjHvrTexKvZAhXEiCwKHTXqBD0Q6AEIjgEwDQ#v=onepage&q=Bombardment%20of%20Copenhagen%20%20%2B%20war%20crime&f=false ''Evangelicals in the Royal Navy, 1775-1815: Blue Lights & Psalm-singers''], Boydell Press, s. 201</ref><ref>Bjerg, Hans Christian (august 2008): [http://www.ijnhonline.org/wp-content/uploads/2012/01/Bjerg.pdf «To Copenhagen a Fleet». The British Pre-emptive Seizure of the Danish-Norwegian Navy, 1807] (PDF), ''International Journal of Naval History, '''7'''(2)</ref> Wellesley utkjempet [[slaget ved Køge]] 29. august 1807. Britene var overlegent trent og nedkjempet og jaget de danske styrkene på flukt. Slaget ved Køge blir ellers kalt «treskoslaget» da de dårlig trente og slett utrustede danske bøndene kastet treskoene under flukten fra de disiplinerte og vel utrustede britiske soldatene.<ref>[http://traeskoslaget.dk 200 års dagen for treskoslaget – 29. august 2007]</ref>  Wellesley tok rundt 1 500 fanger som Wellesley senere overga ved den danske overgivelsen.

==== Den spanske selvstendighetskrigen ====
Igjen klar for krig forlot Wellesley havnen i Cork 12. juli 1808 for å kjempe mot franske styrker på [[den iberiske halvøy]]a hvor hans dyktighet som hærfører ble satt på prøve og utviklet.<ref name="Neillands_39"> Neillands (2003), s. 39.</ref> Ifølge historikeren Robin Neillands hadde Wellesley nå «skaffet seg den erfaring som hans senere suksess var grunnlagt på. Han hadde kunnskap som hærfører fra grunnen og opp, om viktigheten av logistikk, og om å drive militær krigføring i fiendtlige omgivelser. Han hadde politisk innflytelse og innså behovet for å opprettholde støtte hjemme. Fram for alt hadde han skaffet en klar ide om hvordan en militær kampanje kunne bli utkjempet, ved å sette seg oppnåelige mål og stole på egen styrke og evner.»<ref name="Neillands_39"/> 

;1808
[[Fil:Wellingtons33rd.jpg|thumb|Moderne framstilling av 33. infanteriregiment av Wellesleys rødjakker som kjempet i Napoleonkrigene 1812–1815.]]

Wellesley beseiret franskmennene i [[slaget ved Roliça]] og [[slaget ved Vimeiro]] i 1808<ref>Longford (1971), s. 148–154.</ref> men hans kommando ble avløst umiddelbart etter det siste slaget. General [[Hew Whitefoord Dalrymple|Dalrymple]] signerte deretter den kontroversielle [[Sintra-overenskomsten]] som bestemte at [[Royal Navy|den britiske marine]] skulle transportere den franske hæren ut [[Lisboa]] med deres krigsbytte, og insisterte på tilknytning til den eneste tilgjengelige regjeringminister, som da var Wellesley.<ref>Longford (1971), s. 155–157.</ref> Overenskomsten ble sett på som pinlig og en skam i Storbritannia. Wellesley ønsket å fortsatte krigføringen, men ble beordret til signerte våpenhvilen. Han deltok ikke i forhandlingene av overenskomsten og signerte den heller ikke. Dalrymples rapport ble imidlertid skrevet for å rette enhver kritikk mot Wellesley som fortsatt var minister i regjeringen. Wellesley ble tilbakekalt fra Portugal sammen med Dalrymple for å forklare seg for en offisiell undersøkelse. Både Wellesley og Dalrymple ble her fritatt skyld, men mens førstnevnte vendte tilbake til aktiv tjeneste i Portugal ble Dalrymple i all stillhet presset til pensjonering og ble aldri siden gitt aktiv tjeneste.<ref>Holmes (2002), s. 124.</ref> I en kommentar til høringen uttalte generalløytnant John Moore at «Hew Dalrymple var forvirret og udugelig hinsides enhver mann jeg noen gang har sett lede en hær.»<ref>[http://www.napoleon-series.org/research/government/diplomatic/c_inquiry.html «Inquiry into the Convention of Cintra»], ''Research Subjects: Government & Politics''</ref>

I mellomtiden hadde Napoléon selv kommet til Spania med sine veteransoldater for å slå ned opprøret. Den nye kommandanten, nevnte John Moore, døde under [[slaget ved Corunna]] i januar 1809.<ref>Longford (1971), s. 171.</ref>

Selv om landkrigen mot Frankrike ikke gikk godt sett fra et britisk perspektiv, var den iberiske halvøya det sted hvor de hadde, sammen med portugiserne, vist sterk motstand mot Frankrike og deres allierte. Det sto i kontrast til den katastrofale [[Walcheren-ekspedisjonen]], hvor britenes hensikt var å åpne en ny front i Nederlandene, og hvor de hadde en stor hær, større enn hva britene hadde på den iberiske halvøya, men sykdom drepte over 4 000 soldater, og kun 106 døde i det lille som var faktisk krigføring. Det var karakteristisk for tidens britiske ekspedisjoner preget av dårlig ledelse.<ref>Howard, Martin R. (1999): [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1127097/ «Walcheren 1809: a medical catastrophe»] i: BMJ, 319(7225)</ref>  Wellesley skrev et notat til [[Robert Stewart|lord Castlereagh]] om forsvaret av Portugal. Han understreket landets grenser i fjellene og fremmet Lisboa som en hovedbase ved at den kongelige marine kunne bidra til dens forsvar. Castlereagh og kabinettet godkjente notatet og utnevnte ham til å lede alle britiske styrker i Portugal.<ref>Longford (1971), s. 172.</ref>

;1809
[[Fil:Battle-of-talavera-28th-july-1809-william-heath.png|thumb|Slaget ved Talavera de la Reina, maleri av William Heath.]]

Wellesley ankom Lisboa den 22. april 1809 ombord på HMS «Surveillante»,<ref> Longford (1971), s. 117.</ref> etter med nød og neppe å ha unngått et skipsbrudd.<ref>Griffiths (1897).</ref> Forsterket tok han et offensiv grep. I [[det andre slaget ved Porto]] den 12. mai samme år krysset han overraskende elven [[Douro]] og angrep hurtig og omringet styrkene til ''maréchal général'' [[Jean-de-Dieu Soult]] i [[Porto]] og gjenerobret byen.<ref>Longford (2012), s. 118.</ref> Franskmennene flyktet i uorden forfulgt av britene, men greide å komme seg unna i fjellene.

Med Portugal sikret, avanserte Wellesley inn i Spania for å slå sine styrker sammen med de til den spanske general [[Gregorio García de la Cuesta|Cuesta]]. Den kombinerte allierte hæren forberedte seg på et angrep på den franske [[Marskalk av Frankrike|marskalk]] [[Claude Victor-Perrin]]s første korps av [[La grande armée]] den 23. juli. Imidlertid var Cuesta motvillig til å gå med på dette, og ble kun overtalt til å avansere neste dag.<ref>Gates (2002), s. 177.</ref> Forsinkelsen gjorde det mulig for franskmennene å trekke seg tilbake, men Cuesta sendte sin hær etter den franske, og oppdaget at han sto mot hele den franske hæren i Castilla la Nueva. Victor-Perrin hadde fått forsterkninger fra garnisonene i [[Toledo]] og [[Madrid]]. Den spanske hæren trakk seg tilbake og fikk hjelp fra to britiske divisjoner for å trygge retretten.<ref>Guedalla (1997), s. 186.</ref>

Dagen etter, den 27. juli, i [[slaget ved Talavera]], avanserte franskmennene i tre rekker og ble slått tilbake flere ganger i løpet av dagen av Wellesley, men med store tap for den britiske hæren. I kjølvannet ble marskalk Soults hær oppdaget da de avanserte i sør og truet med å avskjære Wellesley fra Portugal. Han bevegde seg mot øst den 3. august for å blokkere dette, etterlot seg rundt 1 500 sårete til spanjolenes omsorg,<ref>Longford (2012), s. 134.</ref> i den hensikt å konfrontere Soults hær. Deretter oppdaget britene at franskmennene utgjorde rundt 30 000 menn. Den britiske kommandanten sendt en lett kavaleristyrke for å holde broen over elven [[Tajo]] ved [[Almaraz]]. Med kommunikasjonene og forsyningene fra Lisboa sikret for øyeblikket, overveiet Wellesley å slå sin hær sammen med den til Cuesta, men oppdaget deretter at hans spanske allierte hadde etterlatt de britiske sårete til franskmennene. Spanjolen var gjennomgående ikke samarbeidsvillig, ga løfter og deretter nektet å gi forsyninger til de britiske styrkene. Det irriterte Wellesley og skapte betydelig friksjon mellom britene og deres spanske allierte. Mangelen på forsyninger, sammen med trusselen fra franske forsterkninger, inkludert den mulige involveringen fra Napoléon selv, førte til at britene tok beslutningen å trekke seg tilbake til Portugal.<ref>Longford (2012), s. 134–150.</ref>

Som følge av hans seier ved Talavera ble Wellesley opphøyd til [[Liste over høyadelstitler i Det forente kongerike|den britiske adelsstanden]] den 26. august som vicomte Wellington av Talavera og av Wellington, med den tilleggstittelen som baron Douro av Wellesley.<ref>Muir (2013), s. 343.</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16291/page/1342 «No. 16291»], ''The London Gazette''. 22. august 1809, s. 1342.</ref>

;1810
I 1810 invaderte en nylig forsterket fransk hær under ledelse av marskalk [[André Masséna]] Portugal. Den britiske opinionen hjemme og i hæren var negativ og det var forslag om å evakuere Portugal. Isteden forsinket Wellesley, nå hetende Wellington, franskmennene i [[slaget ved Bussaco]] (Buçaco) den 27. september;<ref>Longford (1971), s. 225–230.</ref> han forhindret dem således fra å erobre halvøya i Lisboa ved å konstruere massive jordverker, [[Torres-linjene|Torres Vedras-linjene]], som hadde blitt bygget i all hemmelighetet og fikk sine flanker voktet av marinen.<ref>Longford (1971), s. 235–240.</ref> Den maktesløse og etterhvert utsultede franske invasjonshæren trakk seg tilbake etter seks måneder. Wellington forfulgte dem, men ble forhindret av en rekke angrep fra marskalk [[Michel Ney]]s baktroppkampanje.<ref>Longford (2012), s. 163.</ref>

;1811
[[Fil:Battle of Fuentes d'Onoro, 1811.jpg|thumb|Kaptein Norman Ramsay, Royal Horse Artillery, galopperte sin tropp gjennom den franske hæren i sikkerhet under slaget Fuentes d'Onoro, maleri ved George Bryant Campion, 1811.]]

I 1811 kom Masséna tilbake mot Portugal for å avlaste Almeida; Wellington klarte så vidt å bekjempe franskmennene i slaget ved Fuentes de Onoro.<ref>Longford (1971), s. 251–254.</ref> Samtidig kjempet hans underordnede vicomte [[William Beresford, 1. vicomte Beresford|Beresford]] mot Soults hær i sør i et gjensidig blodig stillstand i slaget ved Albuera i mai.<ref>Longford (1971), s. 257.</ref> Wellington ble forfremmet til full general den 31. juli for hans fortjenester. Franskmennene oppga Almeida, slapp unna den britiske forfølgelsen,<ref>Longford (1971), s. 254–256.</ref> men beholdt kontrollene over de to spanske tvillingfestningene [[Ciudad Rodrigo]] og [[Badajoz]], «nøklene» som voktet veien gjennom fjellpassene inn og ut av Portugal.<ref>Longford (1971), s. 168.</ref> 

;1812
[[Fil:Wellington a Salamanca.jpg|thumb|Wellington i slaget ved Salamanca, gravering etter William Heath.]]
[[Fil:Siege of burgos 1812 heim.jpg|thumb|Beleiringen av Burgos 1812.]]

I 1812 gjenerobret Wellington endelig Ciudad Rodrigo ved en hurtig framrykning mens franskmennene dro i vinterkvarter. Wellingtons hær stormet fram før franskmennene kunne reagere. Deretter beveget han seg raskt sør, beleiret festningen ved Badajoz i en måned før den ble erobret i løpet av en blodig natt. Da han vurderte ettervirkningene av stormingen av Badajoz, tapte Wellington fatningen og skrek ut i synet av blodbadet.<ref name="Holmes_162"> Holmes (2002), s. 162.</ref>

Wellingtons hær var nå en veteranstyrke som ble forsterket av enheter fra en omskolert portugisisk hær. I krigføringen i Spania omringet Wellington franskmennene i [[slaget ved Salamanca]] ved å dra fordel av en mindre feilposisjonering av franskmennene.<ref>Longford (1971), s. 283–287.</ref> Seieren førte til at den spanske hovedstaden Madrid ble frigjort. Som belønning ble han gjort til jarl av Wellington og deretter til marki av Wellington, og gitt kommandoen over alle allierte styrker i Spania.<ref>Holmes (2002), s. 168.</ref>

Wellington forsøkte å erobre den viktige festningen i Burgos, som knyttet Madrid til Frankrike, men feilet, delvis grunnet mangelen på beleiringskanoner og delvis ved at franskmennene fikk forsterkninger som tvang ham på en hodekulls retrett med tap over 2 000 døde.<ref>Gates (2002), s. 366. Sitat: «While, in view of the developing strategic situation, is not clear what Wellesley hoped to gain by its seizure, he had resolved to take the fortress—a task which he evidently believed could be easily accomplished; for, notwithstanding the sanguinary lessons that virtually all his sieges had given him and the availability of scores of heavy cannon captured at Ciudad Rodrigo and Madrid, he brought up only eight heavy guns to breach the defences. This force was to prove lamentably inadequate and, in this and other aspects of the operation, Wellesley's complacency and ineptitude were to cost his troops dear.»</ref>

Franskmennene oppga [[Andalusia]], og kombinerte hærene til Soult og Marmont, og til sammen hadde de en sterkere hær enn britene, noe som satte de britiske styrkene i en utsatt posisjon. Wellington trakk tilbake sin hær og sammen med mindre enheter kommandert av Rowland Hill, gjorde de retrett tilbake til Portugal. Marskalk Soult avsto fra å angripe.<ref>Longford (1971), s. 297–299.</ref>

;1813
[[Fil:Francisco Goya - Portrait of the Duke of Wellington.jpg|thumb|Portrett av hertugen av Wellington av [[Francisco Goya]], 1812–14]]

I 1813 ledet Wellington en ny offensiv, denne gangen mot de franske kommunikasjonslinjene. Han avanserte gjennom fjellene nord for Burgos i Trás-os-Montes, og endret sin forsyningslinje fra Portugal til [[Santander (by)|Santander]] ved Spanias nordkyst. Det førte til at franskmennene oppga Madrid og Burgos. Wellington kom over og smadret hæren til kong [[Joseph Bonaparte]] i [[slaget ved Vitoria]]. For denne seieren ble han forfremmet til feltmarskalk den 21. juni.<ref>Holmes (2002). s. 189.</ref> Han ledet personlig en rekke mot midten av den franske hæren, mens andre rekker ble kommandert av [[Thomas Graham, 1. baron Lynedoch|Thomas Graham]], Rowland Hill og [[George Ramsay, 9. jarl av Dalhousie|jarlen av Dalhousie]] som avanserte i en sløyfe rundt franskmennenes høyre og venstre side. De britiske troppene brøt rekkene for å plyndre de etterlatte franske forsyningsvognene framfor å forfølge den slagne fienden. Denne grove overtredelsen av disiplin og plikt fikk en rasende Wellington til skrive i et berømt notat til [[Henry Bathurst, 3. jarl Bathurst|jarl Bathurst]]: «Vi har i tjeneste jordens avskum som menige soldater.»<ref>Wellington to Bathurst, dispatches, s. 496.</ref> Senere da hans raseri hadde kjølnet, utvidet han sin kommentar til å lovprise soldatene under sin kommando ved å si at selv om mange av dem var «jordens avskum, det er virkelig fantastisk at vi burde ha gjort dem til de fine folkene som de er.»<ref>Haythornthwaite (1998), s. 7.</ref>

Dette slaget ble forøvrig emne for [[Ludwig van Beethoven|Beethovens]] opus 91, ''Wellingtons Sieg oder die Schlacht bei Vittoria''.

Etter å ha tatt den lille festningen i [[Pamplona]], forsøkte Wellington seg mellom 7. juli og 8. september på å beleire San Sebastián i nordlige [[Baskerland (autonom region)|Bakserland]], men ble frustrert av den gjenstridige franske garnison, tapte 693 døde og 316 tatt til fange i et mislykket angrep, og oppga til sist beleiringen etter at byen var blitt plyndret og satte i brann etter å ha gjennomført grusomheter og voldtekter på lokalbefolkningen.<ref> [https://thewildpeak.wordpress.com/2013/05/10/the-british-rape-and-destruction-of-san-sebastian/ «The British Rape and Destruction of San Sebastian»], ''The Wild Peak''</ref><ref>[https://warandsecurity.com/2013/09/01/the-siege-of-san-sebastian-1813/ The Siege of San Sebastian 1813], ''War and Security'', 1. september 2013</ref> Soults forsøk på å komme med forsterkninger ble blokkert av den spanske hæren fra Galicia (''Ejército de Galicia'') ved San Marcial i nærheten av Irun, noe som gjorde det mulig for de allierte å konsolidere deres posisjon og tette ringen rundt byen. Den falt i september etter innbitt motstand.<ref>Longford (1971), s. 332.</ref> Wellington tvang deretter Soults demoraliserte og slagne hær inn i en kjempende tilbaketrekning inn i Frankrike, ledsaget av tre slag i [[Pyreneene]],<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16934/page/1850 «No. 16934»], ''The London Gazette''. 13. september 1814, s. 1850.</ref> Bidassoa og Nivelle<ref>Longford (1971), s. 336.</ref><ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16934/page/1851 «No. 16934»], ''The London Gazette''. 13. september 1814, s. 1851.</ref> Wellington invaderte sørlige Frankrike, beseiret Soults hær en rekke ganger i nærheten av byen [[Bayonne]].<ref>Longford (1971), s. 342.</ref> Wellingtons siste slag mot sin rival skjedde ved [[Toulouse]] hvor de allierte divisjoner ble hardt maltraktert i stormingen av de franske skansene, og mistet rundt 4 600 menn mot franskmennene som mistet 1 400 menn. Imidlertid kom nyheten om at Napoléon overgitt seg og abdisert fire dager tidligere, noe som betydde en offisiell slutt på Napoleonskrigene.<ref> Longford (1971), s. 344–345.</ref> Soult så ingen grunn til å fortsette kampen, gikk med på våpenhvile og Wellington tillot ham å evakuere byen.<ref>Longford (2012), s. 228.</ref>

==== Etterspillet ====
[[Fil:Vienna Congress.jpg|thumb|Wellington (lengst til venstre) sammen med [[Klemens von Metternich|Metternich]], [[Charles Maurice de Talleyrand-Périgord|Talleyrand]] og andre europeiske diplomater ved [[Wienerkongressen]], 1815. Gravering etter Jean-Baptiste Isabey.]]

Hyllet som den erobrende helt av britene ble Wellington adlet som hertug av Wellington, en tittel fortsatt holdt av hans etterkommere. Da han ikke dro tilbake til England før [[den spanske selvstendighetskrigen]], ble han belønnet med alle verdighetstegn i en unik seremoni som varte en hel dag.<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16894/page/936 «No. 16894»], ''The London Gazette''. 3. mai 1814, s. 936.</ref> Han mottok en del anerkjennelse i sin levetid, blant annet de spanske titlene ''Duque de Ciudad Rodrigo'' og ''[[Grande av Spania]]'', og den spanske kong [[Ferdinand VII av Spania]] lot ham beholde deler av de kunstverker fra den spanske kongelige samling som var blitt gjenerobret fra franskmennene.

Hans popularitet i Storbritannia ble skapt grunnet hans framstilling og hans framtoning foruten også hans militære triumfer. Hans militære seirer passet godt med lidenskapen og intensiteten til den samtidige [[Romantikken|romantiske]] bevegelsen med dens framtoning av individualisme. Hans personlige stil påvirket samtidens motebilde for herrer i Storbritannia: hans høye, magre figur og hans buete, svarte hatt og storslåtte, men dog klassiske uniform og hvite bukser, ble meget populære.<ref>Bicât, Tina (2003): ''Period Costume for the Stage''. Ramsbury, UK: Crowood Press, ISBN 978-1-86126-589-0, s. 65–66.</ref>

Mot slutten av 1814 ønsket statsministeren at han tok den militære kommandoen i [[Canada]] og med oppdraget å vinne [[1812-krigen|den britisk-amerikanske krig]]. Wellington svarte at han kunne reise til Amerika, men mente at det var større behov for ham i Europa.<ref>Mills, Dudley (1921): «The Duke of Wellington and the Peace Negotiations at Ghent in 1814» i: ''Canadian Historical Review'' '''2'''(1), s. 19–32</ref> Han ble isteden utnevnt som ambassadør til Frankrike,<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16915/page/1389 «No. 16915»], ''The London Gazette''. 9. juli 1814, s. 1389.</ref> der tok han lord [[Robert Stewart|Castlereaghs]] plass som første befullmektiget utsending til [[Wienerkongressen]] hvor han talte sterkt  til fordel for at Frankrike skulle tillates å beholde sin plass innenfor den europeiske maktbalansen. Den 2. januar 1815 ble hans riddertittelen av [[Order of the Bath|ordenen av Bath]] omgjort og utvidet til storkorsridder.<ref>[https://www.thegazette.co.uk/London/issue/16972/page/18 «No. 16972»], ''The London Gazette''. 4. januar 1815, s. 18.</ref>

=== Napoléons hundre dager ===
[[Fil:Phillips-Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington.jpg|thumb|upright|Wellington, gravering av William Say etter Thomas Phillips.]]

Den 26. februar 1815 rømte Napoléon fra øya [[Elba]] utenfor kysten av Italia, hvor han var blitt internert, og kom seg tilbake til Frankrike. Han tok kontroll over landet igjen ved mai og de europeiske allierte samlet seg militært for å ta seg av trusselen.<ref>Barbero (2005), s. 2.</ref> Wellington forlot [[Wien]] for hva som har blitt kjent som Waterlookampanjen. Han kom til Belgia for ta kommandoen over den tysk-britiske hæren og deres allierte, [[Nederlandene|nederlendere]] og [[Belgia|belgiere]]. Alle stasjonert sammen med de [[Preussen|prøyssiske]] styrkene til [[Gebhard Leberecht von Blücher]].<ref>Longford (1971), s. 396–407.</ref>

Napoléons strategi var å isolere de allierte og prøyssiske hærene, og utslette dem hver for seg før [[Østerrike|østerrikerne]] og [[Det russiske keiserdømmet|russerne]] kom fram. Ved å gjøre så ville den enorme tallmessige fordelen som de allierte hadde i stor grad bli forminsket. Han aktet deretter å forsøke å få til en fredsavtale med Østerrike og Det russiske keiserdømmet.<ref>Longford (1971), s. 410.</ref>

Franskmennene invaderte Belgia og hvor Napoléon beseiret prøysserne i [[slaget ved Ligny]] og marskalk [[Michel Ney|Ney]] gikk i kamp med Wellington i [[slaget ved Quatre Bras]].<ref>Longford (1971), s. 423–432.</ref> Prøysserne gjorde retrett i underkant 30 km nord for [[Wavre]] mens Wellingtons hær av briter og allierte trakk seg tilbake rundt 24 km nord til et sted hvor han merket seg året tidligere som et egnet sted for et slag: nordkanten av en grunn dal langs veien til [[Brussel]], rett sør for den lille byen [[Waterloo]]. Den 17. juni var det et stridt regnvær som i stor grad vanskeliggjorde bevegelser<ref>Hibbert (1997), s. 175–176.</ref> og det fikk en betydelig effekt på den neste dagen, den 18. juni, da [[slaget ved Waterloo]] ble utkjempet. Dette var den første gangen hvor Wellington var i kamp med Napoléon. Han kommanderte en alliert hær av briter, nederlendere og tyskere som besto av rundt 73 000 menn, hvorav 26 000 var briter,<ref>Adkin (2001), s. 37.</ref> og rundt en tredjedel av britene var irske.<ref>McGreevy, Ronan (18. juni 2015): [http://www.irishtimes.com/culture/heritage/just-how-many-irish-fought-at-the-battle-of-waterloo-1.2254271 «Just how many Irish fought at the Battle of Waterloo?»], ''Irish Times''. Dublin. </ref>

==== Waterloo ====
* Se hovedartikkel, ''[[Slaget ved Waterloo]]''

[[Fil:Wellington at Waterloo Hillingford.jpg|thumb|''Wellington ved Waterloo'', maleri av [[Robert Alexander Hillingford]].]]
[[Fil:Battle of Waterloo.svg|mini|Kartskisse over slaget ved Waterloo. Napoléons enheter er i blått, Wellingtons i rødt, Blüchers enheter fra øst og nordøst i grått.]]

Slaget ved Waterloo begynte med et avledende angrep på [[Hougoumont]], et stort gods, av en divisjon av franske soldater. Etter en sperreild fra 80 kanoner kom det første franske infanteri ved grev [[Jean-Baptiste Drouet d'Erlon|Drouet d'Erlon]]. Hans tropper avanserte gjennom midten av den allierte hæren, noe som førte til allierte tropper i fronten av kanten av dalen trakk seg tilbake i uorden til deres hovedposisjon. Drouet d'Erlons soldater stormet mot den mest befestede allierte posisjonen, [[La Haye Sainte]], men greide ikke å erobre den. En alliert divisjon under ledelse av generalløytnant [[Thomas Picton]] møtte Drouet d'Erlons soldater ansikt mot ansikt og gikk inn i en infanteriduell hvor Picton var blant dem som ble drept. I løpet av denne kampen angrep [[Henry Paget, 1. marki av Anglesey|lord Uxbridge]] med to av sine kavaleribrigader fienden, kom overraskende på de franske infanteriet, drev dem mot bunnen av skråningen og erobret to franske keiserørner. Angrepet hadde imidlertid overgått seg selv, og de ble deretter knust av friske franske rytter som ble sendt mot dem av Napoléon. Britene ble drevet tilbake og fikk store tap.<ref name="Chisholm_Waterloo"> Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Waterloo_Campaign «Waterloo Campaign»], ''Encyclopædia Britannica''. '''28''' (11. utg). Cambridge University Press, s. 371–381.</ref>

Litt før klokken 16.00 merket marskalk Ney en tilsynelatende tilstand med flyktninger fra midten av Wellingtons hær. Han misforsto bevegelsen av skadde og sårete i bakpartiet til å være begynnelsen på en retrett og besluttet å utnytte dette. Ney hadde på dette tidspunktet få infanterireserver igjen da det meste infanteriet hadde blitt benyttet på det fruktesløse angrepet på Hougoumont eller for å forsvare den franske høyresiden. Ney forsøkte derfor å bryte gjennom Wellingtons sentrum med et kavaleriangrep alene.<ref name="Siborne_439"> Siborne (1990), s. 439.</ref>

Rundt 16.30 ankom de første prøyssiske troppene. Kommandert av [[Friedrich Wilhelm von Bülow]] ankom 4. korps samtidig som det franske kavaleriet var i full flom. Bülow sendte 15. brigade for å knytte seg sammen med Wellingtons venstre flanke i området Frichermont–La Haie mens brigadens artilleri ble plassert i stilling til dets venstre for støtte.<ref>Hofschröer (1999), s. 117</ref> Napoléon sendte Lobaus korps for å avskjære resten av Bülows 4. korps’ framferd mot Plancenoit. 15. brigade tvang Lobaus korps på retrett til området Plancenoit. Von Hillers 16. brigade presset seg også framover med seks bataljoner mot Plancenoit. Napoléon hadde sendt ut alle åtte bataljoner av ''Garde Impériale'', hans elitesoldater, for å støtte Lobau som nå var alvorlig presset av fienden. Napoléons elitesoldater gikk til motangrep og etter en hard kamp ble Plancenoit, men de ble selv angrepet og fordrevet.<ref name="Hofschröer_122"> Hofschröer (1999), s. 122.</ref> Napoléon sendte da ytterligere to bataljoner til Plancenoit og etter intense kamper klarte de å gjenerobre landsbyen.<ref name="Hofschröer_122"/> Det franske kavaleriet angrep det britiske infanteriet gjentatte ganger, men hvert angrep medførte store tap for franskmennene og få britiske. Ney selv ble kastet av hesten fire ganger.<ref>Chandler (1987), s. 373.</ref> Til sist ble det opplagt, selv for Ney, at kavaleriet alene oppnådde lite. For sent organiserte han et kombinert angrep, benyttet seg av Bachelus divisjon og Tissots regiment av Foys divisjon fra Reilles 2. korps foruten de gjenværende fra det franske kavaleriet som fortsatt var i stand til å slåss. Dette angrepet var rettet langs stort sette den samme ruten som de tidligere kavaleriangrepene.<ref>Adkin (2001), s. 361</ref>

[[Fil:Knotel - The storming of La Haye Sainte.jpg|right|thumb|Storming av La Haye Sainte, maleri av Richard Knötel.]]
I mellomtiden, omtrentlig på samme tid som Neys kombinerte angrep i midten, til høyre for Wellingtons linje, beordret Napoléon Ney om å erobre La Haye Sainte uansett hva det måtte koste. Ney maktet dette med hva som var igjen av Drouet d'Erlons soldater kort tid etter klokken 18.00. Ney flyttet deretter [[beredent artilleri]] opp mot Wellingtons sentrum og begynte å ødelegge infanteriets formasjon i karré («firkant»)<ref> oppslag: [https://runeberg.org/salmonsen/2/13/0646.html «Karré»], ''Salmonsens Konversationsleksikon'', 2. utg., bind XIII, s. 632</ref> på kort avstand med kardeskprosjektiler.<ref>{{Ordbok-søk|Kardesk}}</ref><ref name="Siborne_439"> Siborne (1990), s. 439.</ref> beskytningen utryddet hele 27. regiment (Inniskilling) og gjorde store skader på 30. og 73. regiment slik at disse måtte slå seg sammen i ny karré. Wellingtons sentrum var nå på kanten av fullstendig sammenbrudd og vidåpent for angrep fra franskmennene. Heldigvis for Wellingtons, var to brigader fra den prøyssiske hæren nå tilgjengelig. To friske kavaleribrigader ved Wellingtons venstre side ble flyttet inn og plassert bak det utarmede sentrum. Et annet korps støttet Bülow og sammen ble Plancenoit gjenerobret og atter ble Charleroiveien beskutt av fra prøysserne. Verdien av denne forsterkningen på dette tidspunktet kan ikke bli undervurdert.<ref name="Chisholm_Waterloo"/>

Den franske hæren angrep nå voldsomt de allierte langs hele linjen og som kulminerte da Napoléon sendte fram sine veteransoldater rundt klokken 19.30. Angrepet skjedde med fem bataljoner som marsjerte gjennom en storm av artilleribeskytning og [[tiraljør]]er og var kraftig i mindretall. Samtidig avanserte rundt 3 000 andre veteransoldater vest for La Haye Sainte og fortsatte i tre adskilte angrepsstyrker. Det ene beseiret alliansens første linje og marsjerte videre. [[David Hendrik Chassé|Chassé]]s relativ friske nederlandsk divisjon ble sendt imot dem, men det klarte ikke å forhindre de franske veteransoldatenes framgang, og Chassé beordret hans første brigade til å angripe de gjenværende franskmennene som da vaklet og brøt sammen.<ref name="Chesney_178-179"> Chesney (1907), s. 178–179.</ref>

[[Fil:Plas Newydd (Anglesey) - Waterloo 1.jpg|thumb|right|British 10. hussarer fra Vivians brigade (røde hatter og blå uniformer) angriper blandete franske tropper i de siste stadier av kampen.]]

Lengre vest lå rundt 1 500 britiske infanterister under general [[Peregrine Maitland|Maitland]] i dekning for fransk artilleri. Da to franske bataljoner nærmet seg, det andre angrepet fra veteransoldatene, reiste Maitlands folk seg og knuste dem med skytning på kloss hold. Franskmennene forsøkte seg med et motangrep, men ble brutt ned da britene angrep med bajonetter. En tredje fransk bataljon kom til hjelp, og britene trakk seg tilbake mens franskmennene forfulgte dem, men stormet inn i beskytning fra 52. lette infanteri og brøt av.<ref name="Chesney_178-179"/>

De siste av veteransoldatene trakk seg hodestups tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da det ble gjentatt: «La Garde recule. Sauve qui peut!» (Garden trekker seg. Redd dere selv om dere kan!). Wellington reiste seg opp i bøylene på sin krigshest Copenhagen og viftet med hatten som signal på at de allierte styrkene skulle avansere samtidig som prøysserne overmannet de franske posisjonene i øst. Hva som var igjen av den franske hæren forlot krigsmarken i uorden. Wellington og Blücher møtte på vertshuset [[La Belle Alliance]] på nord-sør-veien som krysset slagmarken. De to hærførerne ble enige om at prøysserne skulle forfølge den flyktende franske hæren tilbake til Frankrike.<ref name="Chesney_178-179"/>

Slaget ved Waterloo kostet Wellington rundt 15 000 døde eller sårete, og Blücher fikk rundt 7 000.<ref> Mantle, Robert (2000): [http://www.napoleon-series.org/military/organization/c_resinf2.html ''Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation''], Napoleonic Association.</ref> Napoléons tap var mellom 24 000 til 26 000 drepte eller sårete, og tillegg var det rundt 15 000 som deserterte etter kampen og de påfølgende dagene. Mellom 6 000 og 7 000 ble tatt til fange.<ref> Barbero (2006), s. 312.</ref> Napoléon annonserte sin andre [[abdikasjon]] den 24. juni 1815. han overga seg til kaptein [[Frederick Maitland]] fra HMS «Bellerophon» den 15. juli. Wellington sendte sin offisielle framstilling<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Wellingon's_Waterloo_dispatch_to_Lord_Bathurst,_19_June_1815 Wellingon's Waterloo dispatch to Lord Bathurst, 19 June 1815], ''WikiSource''</ref> som beskrev slaget ved Waterloo til England den 19. juni 1815. Det ankom London den 21. juni og ble publisert i [[The London Gazette|''London Gazette Extraordinary'']] dagen etter.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/17028/page/1213 «No. 17028»], ''The London Gazette''. 22. juni 1815, s. 1213.</ref> [[Paris-traktaten av 1815]] ble signert den 20. november 1815.<ref> Great Britain. Foreign Office (1838): [https://books.google.com/?id=YT4CAAAAYAAJ&pg=PA280 ''British and foreign state papers''], H.M.S.O.</ref>

=== Politiske karriere ===
Wellington gikk inn i politikken igjen da han ble utnevnt til ''Master-General of the Ordnance'' (MGO), en militær posisjon, av Tory-regjeringen til [[Robert Jenkinson, 2. jarl av Liverpool|lord Liverpool]] den 26. desember 1818.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/17434/page/2325 «No. 17434»], ''The London Gazette''. 26. desember 1818, s. 2325.</ref> Han ble også guvernør av [[Plymouth]] den 9. oktober 1819.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/17525/page/1831 «No. 17525»], ''The London Gazette''. 16. oktober 1819, s. 1831.</ref> Han ble også utnevnt som øverstkommanderende av den britiske hæren den 22. januar 1827.<ref> Holmes (2002), s. 268.</ref><ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/18327/page/153 «No. 18327»], ''The London Gazette''. 23. januar 1827, s. 153</ref> og som konstabel av [[Tower of London]] den 5. februar 1827.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/18335/page/340 «No. 18335»], ''The London Gazette''. 13. februar 1827, s. 340.</ref>

==== Statsminister ====
[[Fil:Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington by John Jackson.jpg|thumb|Portrett av hertugen av Wellington, maleri av John Jackson, 1830–31.]]

Sammen med [[Robert Peel]], ble Wellington i økende grad et innflytelsesrikt medlem av Tory-partiet, og i 1828 gikk han av som øverstkommanderende og ble statsminister.<ref>Holmes (2002), s. 270–271.</ref> I løpet av hans første sju måneder som statsminister valgte Wellington å ikke bo i statsministerboligen i [[Downing Street 10]] da han mente den var for liten. Han flyttet kun inn ettersom hans eget hjem, det ubeskjedne [[Apsley House]], krevde omfattende oppussing. I løpet av denne tiden var han i stor grad medvirkende til opprettelsen av universitetet [[King's College London]]. Den 20. januar 1829 ble Wellington utnevnt til [[Lord Warden of the Cinque Ports]], i sin tid en viktig posisjon for [[Cinque Ports|de historiske engelske havnebyene]], men nå en seremoniell tittel.<ref> [https://www.thegazette.co.uk/London/issue/18543/page/129 «No. 18543»], ''The London Gazette''. 23. januar 1829, s. 129.</ref>

==== Katolsk emansipasjon ====
Wellingtons periode var markert av [[katolsk emansipasjon]] (katolsk lettelse): å gi bort imot fulle [[borgerrettigheter]] til [[katolikk]]er i Storbritannia og Irland, inkludert [[stemmerett]]. Endringen ble tilskyndet av et valgskredseier for [[Daniel O'Connell]], en irsk katolsk forslagsstiller av emansipasjon, og som ble valgt til tross for at han ikke hadde lov til å sitte i parlamentet. I Overhuset, hvor Wellington møtte hard opposisjon, snakket han for katolsk emansipasjon, og i henhold til en del kilder, ga en av sine beste taler i hele hans karrière.<ref>Bloy, Marjorie (2011): [http://www.historyhome.co.uk/peel/religion/cespeech.htm «The Peel Web-Wellington's speeches on Catholic Emancipation»], ''A Web of English History''.</ref> Wellington var født i Irland og hadde således en del forståelse for klagemålene til de katolske samfunnene der; som minister hadde han gitt tilsagn på at de gjenværende straffelovene skulle bli håndhevet så «mildt» som mulig.<ref name="Longford_174"/> I 1811 ble katolsk soldater gitt retten til religionsutøvelse<ref>[https://www.parliament.uk/about/living-heritage/transformingsociety/private-lives/religion/case-study-charles-stanhope-and-freedom-of-religion/charles-stanhope-and-freedom-of-religion-/background-to-religious-discrimination12/ «Quakers, Tithes and Freedom of Conscience»], ''UK Parlament''</ref> og 18 år senere ble loven ''[[Catholic Relief Act]]'' av 1829, under Wellingtons tid som statsminister, vedtatt med et flertall på 105, og hvor katolikker fikk tillatelse til å bli valgt inn og sitte i parlamentet.<ref> [http://www.bbc.co.uk/history/british/empire_seapower/wellington_01.shtml «The Duke of Wellington: Soldiering to Glory»], ''BBC'' 12. februar 2014.</ref> Mange toryer stemte imot loven, og den ble vedtatt kun med hjelp fra [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]].<ref>Holmes (2002), s. 277.</ref> Wellington hadde truet med å gå av som statsminister om ikke kongen ([[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]]) ga sin kongelig godkjennelse.<ref>Thompson, Neville ([1986] 2017): ''Wellington after Waterloo'', Routledge, s. 95.</ref>

[[George Finch-Hatton, 10. jarl av Winchilsea|Jarlen av Winchilsea]] anklaget Wellington for «et lumsk design for overtredelse av våre friheter og innføring av pavemakten i hvert eneste departement i staten.»<ref name="Holmes_275"> Holmes (2002), s. 275.</ref> Wellington svarte umiddelbart med å utfordre Winchilsea til [[duell]]. Den 21. mars 1829 møttes Wellington og Winchilsea i Battersea Fields (dagens [[Battersea Park]] i London). Da de skulle skyte, siktet Wellington og Winchilsea holdt sin arm nede. Hertugen skjøt da godt ute til høyre og jarlen lot være å avfyre sitt skudd. Redegjørelsene skiller seg fra om Wellington bommet med vilje, en handling som er kjent for å ha skjedd jevnlig i dueller. Wellington hevdet senere at han hadde gjort det, men han var imidlertid også kjent for å være en dårlig skytter, og rapporter mer sympatisk innstilt til Winchilsea hevder at Wellington siktet for å treffe. At Winchilsea ikke løsnet sitt skudd var en plan som han og hans sekundant ganske sikkert hadde tenkt ut på forhånd.<ref>[http://www.kcl.ac.uk/depsta/iss/archives/wellington/duel10.htm «The Duel: Wellington versus Winchilsea»] {{Wayback|url=http://www.kcl.ac.uk/depsta/iss/archives/wellington/duel10.htm |date=20090323090135 }}, King's College London.</ref> Æren var uansett gjenopprettet, og Winchilsea skrev siden en ydmyk beklagelse til hertugen.<ref> [https://www.theguardian.com/news/1829/mar/28/mainsection.fromthearchive «Iron Duke fights duel over Catholics»], ''The Guardian'' 28. mars 1829</ref>

Tilnavnet «Iron Duke» (Jernhertugen) har sin opprinnelse fra denne perioden, da han opplevde en tid med stor grad av personlig og politisk upopularitet. Tilnavnet ble jevnlig benyttet i avisen ''Freeman's Journal'' hele juni 1830 og synes å ha sitt opphav i hans resolutte politiske vilje, preget av misbilligelse fra dets irske redaktører.<ref name="Odious_Imposts"> «The Odious Imposts». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 14. juni 1830. Sitat: «If the Irish Question be lost, Ireland has her Representatives to accuse for it still more than the iron Duke and his worthy Chancellor.»</ref><ref name="Odious"> «County Meetings». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 16. juni 1830. Sitat: «One fortnight will force the Iron Duke to abandon his project.»</ref><ref> «Dublin, Monday, June 28». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 28. juni 1830. Sitat: «Let the 'Iron Duke' abandon the destructive scheme of Goulburn.»</ref> Wellingtons bolig i Apsley House ble mål for demonstranter den 27. april 1831 og på nytt den 12. oktober hvor mobben knuste hans vinduer.<ref name="Bloy_Wellington"> Bloy, Marjorie (2011): [https://web.archive.org/web/20110607002355/http://www.historyhome.co.uk/pms/wellingt.htm «Biography-Arthur Wellesley, first Duke of Wellington (1769–1852)»], ''A Web of English History''. Arkivert fra [http://www.historyhome.co.uk/pms/wellingt.htm originalen] den 7. juni 2011.</ref> Det ble installert vindusskodder av jern i juni 1832 for å forhindre ytterligere ødeleggelser fra rasende folkemengder over reaksjonen av reformasjonsloven som Wellington var sterkt imot.<ref> «London». ''Freeman's Journal and Daily Commercial Advertiser''. Dublin, Irland. 14. juni 1832. Sitat: «iron shutters are being fixed, of a strength and substance sufficient to resist a musket ball.»</ref>

Wellingtons regjering falt i 1830. I løpet av sommeren og høsten brøt det ut en bølge av opptøyer over landet.<ref>Holmes (2002), s. 281.</ref> Whigene hadde vært utenfor makten de fleste årene siden 1770-tallet, og så politisk reform som svar på uroen og som muligheten til å få ny politisk makt. Wellington holdt fast på torypolitikken om ingen reformer og ingen utvidelse av stemmeretten. Som et resultat mistet de også tilliten ved avstemningen den 15. november 1830.<ref> Holmes (2002), s. 283.</ref>

==== Reformloven av 1832 ====
[[Fil:Opening of the Liverpool and Manchester Railway.jpg|right|thumb| Statsminister Wellingtons tog og andre lokomotiver klargjort for å gå fra stasjonen i Liverpool den 15. september 1830. Det er tre dekorerte jernbanevogner og flere mindre lokomotiver.]]

Whigene innførte den første forslaget til reformlov, som foreslo omfattende endringer til valgsystemet i England og Wales, mens Wellington og toriene arbeidet for å forhindre at den ble vedtatt. Whigene kunne ikke få lovforslaget forbi andre høring i Underhuset, og forslaget feilet. Som et direkte resultat av dette fikk whigene fikk omfattende flertall i det neste valget. Med dette valgresultatet ble en ny reformlov introduserte og den ble vedtatt i Underhuset, kun for å bli nedstemt i Overhuset som var kontrollert av toryene. En ny opprørsbølge blåste over landet. Under den storstilte åpningen av jernbanen mellom Liverpool og Manchester ble Wellington møtt av fiendtlig reaksjon av det publikum som hadde møtt opp. Whigregjeringen falt i 1832 og Wellington klarte ikke å danne ny toryregjering, delvis grunnet en [[bankkrise]] ved at folk trakk pengene sine ut av [[Bank of London]]. Det ga kong [[Vilhelm IV av Storbritannia| Vilhelm IV]] ikke noe annet valg enn å gjeninnsette [[Charles Grey, 2. jarl Grey|Charles Grey]] som statsminister. Til sist ble loven vedtatt også i Overhuset etter kongen truet med fylle huset med nye adelstitler på whiger. Wellington ble aldri forsonet med endringen da parlamentet møttes for første gang etter valget, og etter sigende skal han ha sagt at «jeg har aldri sett så mange sjokkerende dårlige hatter i hele mitt liv.»<ref> Holmes (2002), s. 288.</ref>

==== Jødisk emansipasjon ====
Da de juridiske begrensingene på katolikkene ble lempet steget håpet for det [[Jøder|jødiske]] samfunn i England. En politisk karrière var stengt for jøder, i motsetningen til katolikker, ved at man måtte sverge en kristen ed som parlamentsmedlem: «...and I make this Declaration upon the true Faith of a Christian». Reformloven av 1832 hadde førte til en rekke framskrittvennlige reformer, lettelser for slaver på britiske territorier, regulering av barnearbeid, og lignende, men de mest opphissede debattene i både Over- som Underhuset var om man skulle fjerne restriksjonene som stengte jødene ute fra parlamentet. De som var tilhengere av lettelser var de som pekte på at [[Protestantisme|protestantiske]] [[dissenter]] hadde fått det i 1828 og katolikkene i 1832, og således burde også jødene få det.<ref> Anderson, Floyd Douglas & Hayes, Merwyn (2. juni 2009): [http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/03637756709375532?journalCode=rcmm19 «Presumption and burden of proof in Whately's speech on the Jewish civil disabilities repeal bill»] i: ''Journal Speech Monographs'' '''34'''(2), s. 133-136</ref> Wellington motsatte seg loven og uttalte i parlamentet den 1. august 1933: «... dette er et kristent land og med en kristen lovgivning, og effekten av dette virkemiddelet vil bli å fjerne dets særskilte vesen.» Og «jeg ser over hode ingen grunn til å vedta loven, og vil derfor stemme imot den.». Loven ble beseiret med 104 stemmer imot og kun 54 for.<ref> Wellesley Wellington (Duke of), Arthur (1854): [https://books.google.com/?id=0Bhkop1x8UsC&pg=PA671 ''The Speeches of the Duke of Wellington in Parliament, Volume 1''], London: W. Clowes & Sons. s. 671–674.</ref>