Redigerer Arianisme (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Constantine burning Arian books.jpg|thumb|Keiser [[Konstantin den store]] beordrer brenning av arianske bøker, illustrasjons fra en bok kirkelov, ca 825.]]

Ifølge arianismen er ''Sønnen'' ([[Jesus Kristus]]) et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da [[Gud]]s Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på [[kristologi]]ens område. ''Faderen'' (Gud) har skapt ''Sønnen'' av intet, og senere enn ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles ''Sønn'' kun i samme forstand som menneskene kalles ''Guds folk''. På samme vis er ''[[Den hellige ånd]]'' Faderens nest mest fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og ''[[Treenigheten|Treenighetsbegrepet]]'' kan ikke appliseres om Gud.

Arianismen hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av [[biskop]] Alexander av Alexandria i år [[319]] og deretter ved [[konsilet i Nikea]] i [[325]]. I Nikea ble det fastslått at ''Guds sønn'' har samme guddom som ''Faderen''. Arianerne ble avvist og ekskludert.

Keiser [[Konstantin den store]] opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser [[Konstantius II]] gjorde arianismens kristologi til et dogme i [[Romerriket]]s [[statsreligion]]. Men biskop Alexander og hans etterfølger [[Athanasius]] nektet å gjenoppta Arius i Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og Athanasius' tilhengere («den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt under det [[første konsil i Konstantinopel]] i [[381]].

Det økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte [[nikenske trosbekjennelse]], som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske trosbekjennelse.

Ettersom [[Wulfila]], [[goterne]]s første biskop, forsto seg som tilhenger av arianismen, fikk arianismen stor spredning blant [[germanerne|de germanske folk]], og de holdt lenge fast på denne lære. Ved [[synode]]n i [[Toledo]] [[589]] bekjente de germanske [[visigoterne|visigoterfolket]] seg til den [[Den katolske kirke|katolske]] lære, men blant [[Langobarder|langobardene]] levde arianismen videre til inn på [[700-tallet]].