Redigerer Ardenneroffensiven (avsnitt)

== Bakgrunn ==

{{Utdypende artikkel|invasjonen i Normandie|Slaget om Hürtgenskogen}}

Etter at de allierte hadde slått seg ut av [[brohode]]t ved [[Normandie]] i august 1944 og knust de tyske styrkene, rykket de frem i [[Frankrike]] i en voldsom hastighet (amerikanske 11. Armoured Division dekket for eksempel 550 kilometer på seks dager, frem til erobringen av [[Antwerpen]]). De støtte underveis på store [[logistikk|logistiske]] problemer. Den eneste dypvannshavnen var ved [[Cherbourg-Octeville|Cherbourg]], nær de opprinnelige invasjonsstrendene, og avstanden dit ble bare lengre og lengre, etterhvert som styrkene beveget seg østover mot Tyskland. Selv om flere havnebyer var blitt tatt siden invasjonen, hadde tyske styrker omhyggelig sabotert disse havneanleggene.<ref name=":1">Beevor 2013, s. 684–685</ref> En ekstra utfordring var at sentrale deler av det franske [[jernbane]]nettet nærmest var utradert av alliert bombing før invasjonen i Normandie.<ref>Beevor 2013, s. 617–618</ref> Dette var opprinnelig ment å sinke tyske forflytninger, men ga nå allierte tropper like mye problemer.<ref>Beevor 2015, s. 31, 35, 37, 39, 45</ref><ref>{{Kilde www|url=https://history.army.mil/brochures/brief/overview.htm#6|tittel=A Brief History of the U.S. Army in World War II|besøksdato=26. november 2023|forfattere=Wayne M. Dzwonchyk|dato=3. oktober 2003|forlag=U.S. Army Center of Military History|sitat=Victory seemed to be at hand. But by mid-September Allied communications were strained. Combat troops had outrun their supplies. British and Canadian forces advanced into the Netherlands, and American troops crossed Belgium and Luxembourg and entered German territory. Then both met strong resistance. Bad weather curtailed unloading of supplies directly across the Normandy invasion beaches, while the ports on the North Sea and the Mediterranean were in ruins. As logistical problems piled up, Eisenhower rejected as too dangerous British pleas to channel all available resources into one deep thrust into Germany.}}</ref> 

<gallery mode="packed" caption="Alliert fremrykking og tysk flukt">
Pursuit to the German border.jpg|Alliert fremrykking, 26. august til 10. september 1944, til Tysklands vestgrense
American tank destroyers.jpg|Amerikanske M36 panserjagere fra 103rd TD, 82nd Airborne Division rykker frem i tett tåke for å nå en tysk posisjon nær Werbomont i [[Belgia]]
Red Ball Express - Truck in the mud.jpg|Amerikansk lastebil med forsyninger til fronten har kjørt seg fast i gjørme
</gallery>

Massive mengder forsyninger måtte bringes frem med lastebil, og dette var lite effektivt. Tidlig i oktober var situasjonen så ille at selv om tyske styrker trakk seg tilbake, var det få muligheter for de allierte å rykke etter. De allierte generalene kranglet seg i mellom om å få brorparten av forsyningene til sin armé, slik at i hvert fall én enkelt armé var klar til en offensiv. Den allierte øverstkommanderende, general [[Dwight D. Eisenhower]], insisterte på sin side på en strategi med en offensiv på bred front, men med prioritet til styrkene i nord. Disse styrkene hadde som primæroppgave å ta de vitale tyske industriområdene i [[Ruhr]].<ref name=":1" /> Mens de allierte omgrupperte og ventet på forsyninger, klarte den tyske generalen [[Gerd von Rundstedt]] å organisere de gjenværende tyske styrkene til en liten, men relativt effektiv forsvarsstyrke.<ref>Shirer 1990, s. 1088–1089</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Krigsslutt i 1944?
|Etter å vært tilnærmet innesperret i Normandie i halvannen måned (fra 6. juni til 25. juli 1944) rykket de vestallierte styrkene svært raskt frem, mye raskere enn de hadde forventet før invasjonen. Etter å ha erobret Paris, Brussel og Antwerpen trodde mange, både ledere og soldater, at krigen ville være over i løpet av 1944.<ref>Hastings 2008, s. 44–47</ref>

Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings gjorde de allierte en rekke feil. Samlet førte de til at de tyske styrkene fikk tid til å etablere et forsvar mot vestalliert invasjon av Tyskland. Den største feilen var manglende sikring av innseilingen til den uskadde havnen i Antwerpen, sentral i forsyning av drivstoff, ammunisjon og alt annet store hærstyrker trenger. Etter fremrykkingen mot broen over Rhinen ved Arnhem mislyktes ([[Operasjon Market Garden]]), stoppet de vestallierte styrkenes fremrykking i praksis opp.<ref>Hastings 2008, s. 51–55, 222, 226, 299, 301</ref>}}

Den belgiske motstandsbevegelsen, sammen med rask fremrykking og et overraskelsesangrep fra US Army 11. Armoured Division, klarte å forhindre at tyskerne ødela havnene i  [[Antwerpen]]. Etter byen var inntatt uskadet 4. september 1944, valgte general [[Bernard Law Montgomery]] å stoppe sin fremmarsj like øst for Antwerpen, for omgruppering og tilførsel av forsyninger, i stedet for å presse på for å ta [[Walcheren]] og andre områder ved innseilingen til byen. Dette gjorde at tyskerne kunne forsterke de relativt svake troppene og kystbatteriene der, med tre ganger så store styrker. Siden allierte skip måtte seile inn elven [[Schelde]], var Antwerpen derfor ubrukelig for de allierte. Deretter prioriterte general Montgomery [[operasjon Market Garden]] i midten av september, den hadde som mål å krysse [[Rhinen]], og omgå ''[[Vestvollen]]'' (engelsk: Siegfried Line). Denne operasjonen mislyktes, og ga ikke de allierte styrkene en bedre posisjon. Først i november, da den [[Canada|kanadiske]] 1. armé utkjempet [[slaget ved Schelde]], ryddet [[Westerschelde]] og erobret [[Walcheren]] ble Antwerpen endelig tilgjengelig for allierte skip. De første allierte handelsskipene la til kai 28. november 1944, nesten 3 måneder etter Antwerpen havn var erobret uskadet.<ref>Beevor 2015, s. 31, 39, 40–41, 44–45</ref><ref>Hastings 2011, s. 582</ref><ref>Hastings 2008, s. 219, 222</ref>

Den tyske situasjonen var svært alvorlig. Tidligere på sommeren hadde [[operasjon Bagration]] &ndash; en massiv sovjetisk offensiv på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] &ndash; stoppet opp i [[Polen]]. Dette kalte tyskerne «ødeleggelsen av Armégruppe Senter». Den sovjetisk overmakten var så stor at det bare var mangel på forsyninger og generell utmattelse som gjorde at fremrykningen stoppet opp. I slutten av august hadde sovjeterne i stedet startet en ny storoffensiv i [[Romania]], og i løpet av oktober var det meste av [[Balkan]] og mye av [[Ungarn]] gått tapt for tyskerne.<ref>Beevor 2013, s. 636–639, 687–688</ref> På dette tidspunktet var det klart at sovjetiske styrker forberedte en vinteroffensiv, antagelig i desember.<ref>Beevor 2015, s. 47</ref><ref name="Evans2009_656–657">Evans 2009, s. 656–657</ref>

Tidligere i 1944 hadde vestmaktenes bombetokter og allierte jagerfly i all hovedsak satt [[Deutsche Luftwaffe|Luftwaffe]] på bakken, noe som gjorde at de ikke hadde oversikt over slagfeltet, og ei heller kunne angripe allierte forsyningskolonner. Mangelen på flybensin var særlig kritisk, og Luftwaffe var også hemmet av mangel på erfarne flyvere grunnet mannskapstapene i luftkamper med allierte fly. På den annen side ble tyske kolonner i dagslys som regel raskt oppdaget og angrepet. Bombing og beskytning av disse, samt den store bombekampanjen mot de [[Romania|rumenske]] oljefeltene (inntil disse ble tatt av sovjeterne i august 1944) og tyskernes [[oljeraffineri]]er førte til at Tyskland hadde stor mangel på [[Råolje|olje]] og [[bensin]].<ref>Beevor 2013, s. 492, 595, 684, 687, 700</ref> 

{{sitat|Fienden fører nå en defensiv strid på alle fronter; hans situasjon er slik at han ikke kan iverksette offensive operasjoner av noen størrelse.|Vurdering av situasjonen, 15. desember 1944, fra general [[Bernard Law Montgomery]] til 21. armégruppe<ref>Liddel Hart 1971, s. 589</ref>}}

Det eneste lyspunktet for tyske styrker var at forsyningslinjene til vestfronten var blitt mye kortere. De forsvarte ikke lenger hele Vest-Europa. Med frontlinjen mye nærmere tysk territorium var forsvarslinjen sterkt redusert i lengde og sambands- og forsyningslinjene kortere. Det siste medførte at man ikke lenger var så avhengig av radio, men i større grad kunne bruke det tyske telefon- og telegrafnettet. Dette igjen gjorde at allierte styrker ikke så lett kunne plukke opp tyske radiomeldinger gjennom [[Ultra]]-programmet. I tillegg var været dårlig, med regn og vind som ble avløst av snø og tåke da året gikk mot slutten. Dermed var det vanskelig for de allierte å utnytte sin overlegenhet i luften, samtidig som bakkestyrker og forsyninger ble sinket av gjørme og oversvømmelser.<ref>Parker 1994, s. 122–123</ref><ref>Beevor 2015, s. 131</ref>

Med slutten både på operasjon Bagration på østfronten og den kanadiske offensiven på vestfronten – samtidig som sovjeternes offensiv i Ungarn møtte voldsom motstand (som i [[slaget om Budapest]]) – stanset de alliertes fremrykking på alle fronter nesten fullstendig opp etter hvert som høsten la seg over Europa.<ref>Beevor 2013, s. 665, 697</ref><ref name="Evans2009_656–657"/>

=== Tysk planlegging ===

{{Tekstboks
|overskrift=Stillinger, panser og soldater
|De amerikanske styrkene i Ardennene forventet ikke noe angrep, og hadde derfor i liten grad forberedt sine stillinger. De hadde ikke lagt ut piggtråd, minefeller eller etablert dype bunkere. De hadde heller ikke forberedt sprengning av broer for å hindre eventuell tysk fremrykking. Selv skyttergroper for infanteristene var manglende, og vanskelig å grave da det tyske angrepet var i gang, grunnet frost i bakken.<ref>Hastings 2008, s. 307–308</ref>

Mens de tyske panserstyrkene stort sett rykket raskt frem, var det tyske infanteriet merkbart dårligere. Det ledet til et stort gap mellom panser og infanteri, og bidro ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings vesentlig til det tyske nederlaget.<ref>Hastings 2008, s. 311, 325</ref>}}

Hitler hadde oversikt over den kritiske tyske situasjonen, men følte at det var mulig å organisere et effektivt forsvar av Tyskland hvis de bare slåss på én front. Da operasjon «Market Garden» slo feil, samtidig som operasjon Bagration ble stoppet og sovjeternes fremrykning i [[Ungarn]] var langsom og ujevn, var de tyske styrkene mindre presset. Det ble klart at hvis det noensinne skulle bli snakk om å angripe igjen, så var tiden inne. I den tilstanden tyske styrker befant seg, var det ikke snakk om å gå til offensiv mot de massive sovjetiske arméene. Flere planer ble utarbeidet, men de munnet alle ut i liten strategisk gevinst. Selv om tyskerne skulle klare å omringe og tilintetgjøre hele sovjetiske arméer ville det gi dem lite, fordi Sovjetunionen hadde enorme reserver å sette inn for de tap de måtte lide. Det var heller ikke noe å hente ved et motangrep i Italia.<ref name="Beevor_2015_105–108">Beevor 2015, s. 105–108</ref>

I vest var mulighetene mer lovende. De allierte hadde problemer med forsyningene, og dette hadde konsekvenser for tempoet i allierte operasjoner. Erobringen av Antwerpen var et kupp, men den uskadede havnen kunne ikke brukes på flere måneder grunnet tyske styrker ved innløpet. De allierte styrkene var strukket ut fra sør i Frankrike til midt i Nederland, med flere dårlig forsvarte områder langs fronten. Et vellykket angrep kunne binde opp styrkene deres i lengre tid. Den 16. september 1944 skisserte den tyske diktatoren Adolf Hitler et klassisk [[Blitzkrieg]]-angrep gjennom de dårlig forsvarte Ardennene, for å slå en kile mellom de britiske og amerikanske styrkene, gjenerobre Antwerpen og fremkalle en ny [[Operasjon Dynamo|evakuering av Dunkirk]].<ref>Beevor 2015, s. 47</ref> Hvis Antwerpen ble tatt, ville fire arméer være avskåret og uten forsyninger bak tyske linjer. Hitler mente dette ville gi ham frihet til å konsentrere seg om østfronten.<ref name="Beevor_2015_105–108"/>

=== Tysk detaljplanlegging ===
Den tyske overkommandoen bestemte midt i september, på Hitlers befaling, at den tyske hæren skulle angripe gjennom Ardennene, akkurat som de hadde gjort fire år tidligere under [[slaget om Frankrike|felttoget i Frankrike]]. Hovedstyrken skulle gå frem til elva [[Maas]] (fransk: Meuse) og så snu nordvestover mot den viktige havnebyen [[Antwerpen]] og [[Brussel]]. Det vanskeligste momentet kom til å være begynnelsen, hvor terrenget gjorde rask forflytning vanskelig. Etter å ha krysset Maas ville terrengforholdene være bedre, og det var mulig med rask fremrykning mot kysten. Planen fikk kodenavn ''Wacht am Rhein'' ([[tysk]] for «Vakt ved Rhinen») for å forvirre alliert etterretning.<ref name="Beevor2015_106_119">Beevor 2015, s. 106, 119</ref>

[[Fil:The Ardennes 15 Dec 1944.jpg|miniatyr|Vestfronten ved Ardennene 15. desember 1944, dagen før offensiven]]

Fire arméer ble valgt for operasjonen:
* 6. SS panserarmé, ledet av [[Sepp Dietrich]]. Denne ble skapt [[26. oktober]] 1944 og inkluderte noen av [[Waffen-SS]]' beste avdelinger, inkludert [[Leibstandarte-SS Adolf Hitler|1. SS Panserdivisjon]] og [[12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend|12. SS Panserdivisjon ''Hitlerjugend'']]. Denne ble hovedangrepstyrken og skulle lede an i det nordlige angrepet som hadde [[Antwerpen]] som mål.<ref>Beevor 2015, s. 429–431</ref>
* 5. panserarmé, ledet av [[Hasso von Manteuffel]], ble satt inn i midten, med [[Brussel]] som mål.<ref>Beevor 2015, s. 427–429</ref>
* 7. armé, ledet av [[Erich Brandenberger]], ble satt inn i sør, for å beskytte flanken.<ref>Beevor 2015, s. 431–433</ref>
* 15. armé, ledet av [[Gustav-Adolf von Zangen]], ble satt inn i nord for å beskytte 6. SS panserarmés høyre flanke.<ref>Beevor 2013, s. 709</ref>

Øverstkommanderende for operasjonen var feltmarskalkene [[Walter Model]], sjefen for [[Armégruppe B]], og [[Gerd von Rundstedt]], øverstkommanderende for tyske styrker på vestfronten. For at operasjonen skulle bli vellykket, mente planleggerne at man trengte overraskelsesmomentet, dårlig vær som satte allierte fly på bakken og ingen forsinkelser i gjennomføring av planen. Model uttalte at det var kritisk at man nådde Maas på dag fire for å kunne gjennomføre et vellykket angrep. Styrkene som ble satt inn var allerede redusert fra det opprinnelige omfanget på 32 [[divisjon (forband)|divisjoner]] til rundt 28, med 4 divisjoner i reserve. Dette på grunn av mangel både på personell og materiell. Mens man satte opp styrkene ble også operasjonen forsinket fra midten av november til 16. desember.<ref>Beevor 2015, s. 105, 121</ref>

{{sitat|Jeg var lamslått. Hitler hadde ikke spurt meg til råds om mulighetene. For meg var det ganske innlysende at de disponible styrkene var altfor små til å kunne gjennomføre en så ærgjerrig plan. Model mente det samme som meg. Det var faktisk ingen soldat som trodde at planen om å nå Antwerpen var gjennomførbar. Men nå visste jeg at det var ganske nytteløst å protestere overfor Hitler når det gjaldt ''muligheten'' for å gjennomføre noe som helst.|Feltmarskalk von Rundstedts kommentar til planene for Ardenneroffensiven.<ref name="Liddel_Hart_1971_595–596">Liddel Hart 1971, s. 595–596</ref>}}

Før offensiven var de allierte blinde for tyske troppeforflytninger. Nettverket til [[den franske motstandsbevegelsen]] hadde skaffet verdifull informasjon, men bare frem til de nådde den tyske grensen. Ettersom tyskerne sloss på tysk territorium brukte de også det tyske telefon- og telegrafnettet, og de allierte hadde ingen nytte av at de hadde knekket den tyske [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma-koden]]. I tillegg var de tyske styrkene pålagt ekstraordinære begrensninger på radiosamband i forbindelse med det kommende angrepet. Etter bombeattentatet mot Hitler ([[20. juli-attentatet]]) var det også strammet inn på hemmelighold innenfor Wehrmacht. Det tåkete været gjorde også at allierte rekognoseringsfly hadde liten effekt.<ref>Beevor 2015, s. 106, 111, 121–122</ref><ref name="Hastings_2008-305–307">Hastings 2008, s. 305–307</ref>

Alt dette gjorde at den allierte overkommandoen regnet Ardennene som en stille sektor, og stolte på etterretningstjenestenes analyser som sa at tyskerne ikke kunne gjennomføre større offensiver så sent i krigen.<ref>Beevor 2015, s. 128–132</ref> Allierte styrker i Ardennene var en blanding av ferske styrker (slik som 99. og 106. infanteridivisjon) og erfarne, men utslitte styrker som var sendt til sektoren for å hvile (slik som 2., 4. og 28 infanteridivisjon).<ref>Beevor 2015, s. 103, 132, 135</ref><ref>Beevor 2013, s. 710</ref>

{{sitat|Fiendens nåværende praksis med å bringe nye divisjoner inn i denne sektoren for  skaffe dem erfaring fra fronten og deretter sende dem på oppdrag andre steder indikerer et ønske om å la denne sektoren av fronten forbli rolig og inaktiv.|Rapport fra VIII korps i Bastogne, seks dager før det tyske angrepet.<ref>Beevor 2015, s. 130</ref>}}

To store spesialoperasjoner var planlagt for offensiven. I oktober ble det bestemt at [[Otto Skorzeny]], den tyske kommandosoldaten som hadde befridd [[Benito Mussolini]], skulle lede en gruppe engelsktalende soldater i [[operasjon Greif]]. De skulle bære amerikanske og britiske uniformer, og deres oppgave var å ta seg inn bak de amerikanske linjene for å endre skilt, omdirigere trafikken og generelt skape kaos. Til slutt skulle de ta bruene over [[Maas]] mellom [[Liège]] og [[Namur]]. I november ble en annen operasjon lagt til: oberst Friedrich August von der Heydte skulle lede en avdeling fallskjermjegere i et natthopp bak allierte linjer for å ta et viktig veikryss nær [[Malmedy]].<ref>Beevor 2015, s. 113–119</ref><ref>Beevor 2013, s. 713</ref>

For den siste delen av planleggingen forlot Hitler og staben hans hovedkvarteret [[Wolfsschanze]] i [[Østpreussen]] og dro den 15. desember 1944 til hovedkvarteret [[Adlerhorst]] 10&nbsp;km vest for [[Bad Nauheim]] i [[Hessen]], hvor Hitler hadde styrt det vellykkede felttoget i 1940 mot Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg.<ref>Beevor 2015, s. 120</ref><ref>Beevor 2013, s. 709</ref>