Redigerer Archibald Henry Sayce (avsnitt)

== Biografi ==
=== Barndom og grunnutdannelse ===
Sayce var sønn av Mary og Henry Samuel Sayce, en anglikansk sogneprest. Som barn led han av [[tuberkulose]] og ble undervist i hjemmet. Han var begavet, og som tiåring leste han [[Vergil]] og [[Xenophon]]; [[hebraisk]] begynte han å lære seg som 14-åring. Så begynte han å lese publikasjoner fra [[kileskrift]]<nowiki></nowiki>utforskerne [[Georg Friedrich Grotefend]], [[Henry Creswicke Rawlinson]], [[Edward Hincks]], [[William Henry Fox Talbot]] og [[Jules Oppert]] og allerede som ung student var han godt utrustet for de fag som var knyttet til kileskriftkilder.

I 1865 begynte han studier ved [[Queen’s College (Oxford)|Queen’s College]] i [[Oxford]], som han avsluttet i 1869 med en [[Bachelor|B.A.]]. Samme år ble han ''[[fellow]] of Queen's''. Et år etter var han ''tutor'' ved samme ''college''. I 1870 ble han ordinert til prest i [[Church of England]]. Fra 1891 til 1915 var Sayce professor i [[assyriologi]] i Oxford. Han etablerte fagene assyriologi og [[hetittologi]] i Storbritannia.

=== Forskning ===
Hans første arbeid om kileskrift publiserte han allerede i 1870 under tittelen ''An Accadian Seal'' i ''Journal of Philology''. Til hans tidlige verker hører også ''Assyrian Grammar'' (1872) og ''Elementary Grammar with Reading-Book of the Assyrian Languages'' (1875) og ''Lectures upon the Assyrian Language and Syllabar'' (1877). Ved sine forelesninger i det i 1870 grunnlagte ''Society of Biblical Archaeology'' og ukentlige bidrag i ''[[The Times]]'' og ''New York Independent'' hadde Sayce snart etablert seg som autoritet på feltet. Blant medlemmene i nevnte selskap var også [[Edwin Norris]], [[Hormuzd Rassam]], [[William Henry Fox Talbot]] og [[George Smith (assyriolog)|George Smith]], som også befattet seg med kileskriftstekster. For universitetet i Oxford var han fra 1874 og i et tiår representant i ''Old Testament Revision Company''.
 
I 1876 ble Sayce Deputy Professor for [[filologi]] og publiserte tobindsverket ''Introduction to the science of language''.

Under denne tiden tok han hyppig forskningsfri og reiste gjennom Europa og Asia, Det fjerne østen, Nord-Afrika og Nord- og Sør-Amerika.

Sayce var ugift, og døde den 4. februar 1933 i Bath.

==== Kileskriftinnskripsjonene fra Van ====
Archibald Henry Sayce offentliggjorde i 1882 en skjellsettende artikkel i ''[[Journal of the Royal Asiatic Society]]'' der han behandlet og dechiffrerte de [[Urartu|urarteiske]] kileskrift-innskriftene fra [[Van (Tyrkia)|Van]] øst i dagens i [[Tyrkia]]. I artikkelen presenterte han en ny geografisk og tidsmessig plassering av [[Mannai|Manna]], som tidligere var blitt lokalisert til nær Van<ref>«The Cuneiform inscriptions of Van», I: ''[[Journal of the Royal Asiatic Society]]'' 14, 1882, s. 571–623</ref>.

Etter offentliggjørelsen mottok Sayce lykkønskninger fra blant andre [[Stanislas Guyard]] i [[Paris]], [[D.H. Müller]] i [[Wien]] og [[Kerope Patkanov]] i [[St. Petersburg]], og de sendte ham forbedringsforslag og tilleggsopplysninger angjeldende urarteisk (eller «vannisk») grammatikk og vokabular. Dette gjennomarbeidet Sayce i et bidrag som han offentliggjorde i 1888<ref>''Journal of the Royal Asiatic Society'' 20, 1888</ref><ref>A. H. Sayce: «The Kingdom of Van (Urartu)» i: ''The Cambridge Ancient History'' bind 20. XX, Chapter VIII, s. 169-186, Cambridge 1925</ref>

==== Hattušsa og hetittene ====
[[William Wright]] hadde i 1884 oppdaget ved [[Boğazkale|Boğazköy]] hieroglyf-innskrifter med en inntil da ukjent skrift, men som lignet de funnet ved [[Hama]]th i [[Syria]].  Sayce og William Wright identifiserte ruinene i Boğazköy med [[Hattušsa]], hovedstaden i [[hettittene]]s rike, som ifølge Wright strakte seg fra [[Egeerhavet]] og østover til [[Eufrat]]s bredder.<ref>William Wright: ''The Empire of the Hittites'', London 1886.</ref>

==== The Royal Asiatic Society i London som depositorium for kileskrifttekster ====
Etter Sayces publikasjon mottok [[Royal Asiatic Society]] i London meldinger om alle nyoppdagene kileskriftinskripsjoner. Snart ble det oppdaget en tospråklig tekst  (urarateisk og assyrisk) i [[Kelišin]] (''Kelashin–stelen'', i dag Osjnavieh i provinsen [[Vest-Aserbajdsjan]], sørvest for [[Urmiasjøen]] i dagens Iran) og likeledes i [[Topzava-stelen|Topzava]]. Teksten bekreftet Sayces dechiffrering av [[Urarteisk språk|det urarteiske språk]]; noen mindre rettelser kunne foretas og viktige vokaler tilføyes. Innskriften forteller om herskeren [[Išpuini]]s seier etter hans tronbestigning i 828 f.Kr., og lister opp de assyriske herskere med tittel og navn.

[[Det keiserlige arkeologiske selskap i Moskva]]s ekspedisjon kunne bidra med et stort antall innskrifter som kunne innordnes etter funnet av denne listen, og dette ble offentliggjort av [[Nikolskij]] og [[Vladimir S. Golenischeff]]. Den største samlingen av nye tekster kom fra [[Waldemar Belck]], som i 1891 oppdaget [[Keşiş Gölü-stelen|Rusa-stelen]] og i 1898/99 sammen med [[Carl Ferdinand Friedrich Lehmann-Haupt]] foretok utgravninger av [[Toprakkale]], klippeborgen i Van.

==== I Egypt og Nildalen ====
Under sine opphold i Egypt under utgravningssesongen under den europeiske vinter leide Sayce alltid en velutstyrt båt på [[Nilen]], der han hadde sitt bibliotek og kunne innby gjester til en kopp [[te]].

En bondekone hadde funnet leirtavler med kileskrift i [[Amarna|Tell el-Amarna]], som via omveier ble kjøpt av museet i Kairo i 1887. Amarna var den nye hovedstad Achet-Aton bygd av [[Echnaton]], der [[Flinders Petrie]] hadde foretatt den første vitenskapelige utgravning høsten 1892 for [[Egypt Exploration Fund]]. Der fant han en del leirtavler etterhvert. Sayce hadde inten mer påtrengende å gjøre enn å studere ''[[Amarnabrevene]]'' som var angraft i ''Boulaq Museum'' i Kairo (i dag [[Det egyptiske museum]]). Det skulle vise seg at faraoenes hoff hadde korrespondert på disse kileskriftleirtavlene med sine allierte Fremre Asia. Deriblant var to brev fra «kongeriket Chota», [[Hatti]]-landet, med [[akkadisk]]e tekster. Sayce offentliggjorde 1888/89 en beretning om dette for ''Society of Biblical Archeology''.<ref>A.H. Sayce: «The Cuneiform Tablets of El-Amarna, now preserved in the Boulaq Museum», i: ''Proceedings of the Society of Biblical Archaeology'' 11 (1888/89)</ref>.

Sayce kjente de britiske arkeologene som virket i Egypt, som for eksempel Flinders Petrie, [[Somers Clarke]], [[Joseph John Tylor]] og [[Frederick W. Green]] (1869-1949). De to sistnevnte hadde foretatt utgravninger i 1895–97 i [[El-Kab]]. El-Kab ligger ved Nilens høyre bredd, ca. 15&nbsp;km nord for [[Edfu]]. Ved sin massive bymur av [[adobe]], som måler ca. 520 m x 590 m, er den godt synlig i landskapet. Årene 1901–02 deltok Sayce på Greens og Somers Clarkes utgravninger. I klippeveggene rundt finnes det et stort begravelsesanlegg (nekropol) med over 300 klippegraver og [[mastaba]]er (for de rike) fra [[Amenophis III]] tid, den mektige hersker av det 18. dynasti. Sammen med egyptologen [[James Edward Quibell]] avdekket han mastabaer og klippegracer i El-Kab.

Videre spilte Sayce en betydelig rolle under utgravningene av [[Meroë]], Etiopias gamle hovedstad. Fra 1909 til 1914 avdekket [[John Garstang]] (1876-1956) fra [[University of Liverpool]] byen Meroë i all sin bredde, og underveis oppdaget han i 1912 de kongelige bad (som han kalte funnet). Meroë var hovedstad for [[kongeriket Kusj]]. Den ligger i dagens [[Sudan]], rundt 220 kilometer nord for dagens [[Khartoum]]. Fra denne utgravningen kom det en bok med en innføring og et kapittel om Sayces dechiffrering av innskrifter, og et kapittel om Meröe-innskriftene av [[Francis Llewellyn Griffith]] (1862–1934) og fotografier av Horst Schliephack.<ref>John Garstang: ''Meroë. The City of the Ethiopians; Being an Account of a First Season's Excavations on the Site, 1909–1910'', Clarendon Press, Oxford 1911</ref>.