Redigerer Arbeiderpartiet (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:LosjehusetvOrmetjern (3).jpg|thumb|Losjehuset «Sigholts Minde» ved Ormetjern i Arendal der Det norske arbeiderparti ble stiftet i 1887. Foto: Karl Ragnar Gjertsen]]
Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av [[den sosialistiske ideologi]] og [[sosialisme]]. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i [[Barbu]] kommune utenfor [[Arendal]] med sagbruksarbeider [[Anders Andersen]], opprinnelig fra [[Jevnaker]], som formann. [[Samhold]]bevegelsen, som ble etablert etter [[Arendalskrakket]] høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte et avholdslag. Det første programmet hadde bare fire punkter<ref>Harald Flodda: Samholdbevegelsen i Arendalsområdet i 1880-åra – bakgrunn og innhold, hovedoppg., Universitetet i Oslo. 1980.</ref><ref>Johannes G. Torstveit: ''Storsvindel bankkrakk og nytt politisk parti 1886-88, Arendal 1886–1888'', [[Arendals Tidende]], 2012. Flodda og Torstveit bygger begge på referat fra møtet gjengitt i en lokal avis.</ref>

* alminnelig [[stemmerett]] for menn og kvinner
* lovfestet normalarbeidsdag
* tollfrie nødvendighetsvarer erstattes av inntektsskatt 
* støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser

Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte [[Arendalskrakket]]. Møtet i Arendal 21., 22. og 23. august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte og som ''[[Arendalsmøtet]]''.<ref>[[Arbeidernes leksikon]]. Arbeidermagasinets forlag. Oslo 1932. Oppslagsord: Det norske Arbeiderparti. Bind 2, s.291 -292</ref> <ref> [https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1987_14.pdf ARBARK referat fra møtet]</ref> <ref> [https://www.nb.no/items/fcf62a5ff850c3ad677760575d15e89f?page=99&searchText=Det%20norske%20Arbeiderpartis%20historie%201887%E2%80%931937, Halvard Lange: Arbeiderpartiet blir til. 1937] </ref>

Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble [[allmenn stemmerett]] for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.

=== 1900–1918 ===
I perioden frem mot [[første verdenskrig]] fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.

Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.

=== 1918–1927: Fra revolusjon til revisjon ===
{{utdypende artikkel|Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923|Arbeiderpartiets partisamling i 1927}}
Etter første verdenskrig og [[den russiske revolusjon]] radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av [[Den kommunistiske internasjonale]] (Komintern) i 1919. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet to år senere [[Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]]. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra [[Moskvatesene]], og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, [[Norges Kommunistiske Ungdomsforbund]] (NKU), fulgte NKP etter bruddet.

I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et [[revisjonisme|revisjonistisk]] [[sosialdemokratisk]] parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk.{{tr}} Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet [[Venstrekommunistisk Ungdomsfylking]].

=== 1927–1935: Krisetid og ny politikk ===
[[File:Christopher Hornsrud.jpg|thumb|left|[[Christopher Hornsrud]] dannet [[Christopher Hornsruds regjering|sin regjering]] i januar 1928.]]
[[Stortingsvalget 1927|Stortingsvalget i 1927]] representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet fikk 36,8 prosent av stemmene, og økte dermed sin andel av stemmene med 18,4 prosentpoeng. Men til tross for at Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti var partiet fortsatt betraktelig mer radikalt enn partiets politiske motstandere. De borgerlige partiene forsøkte lenge å holde Ap ute av regjeringskontorene, men med ordene «Jeg er også kommunistenes konge» sto Kong Haakon ved de parlamentariske prinsippene og ga oppdraget med å danne regjering til [[Christopher Hornsrud]].

Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef [[Nicolai Rygg]]s advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.

Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst [[Fedrelandslaget]] spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.{{tr}}

Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra [[Ole Colbjørnsen]], som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av [[Ragnar Frisch]] og [[keynesianisme]]n, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.

En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. [[Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering|Mowinckel-regjeringen]] hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.

=== 1935–1945: Ny regjeringsepoke og krigstid ===
[[Fil:Johan Nygaardsvold 1934.jpeg|mini|left|[[Johan Nygaardsvold]] var statsminister fra 1935 til 1945. {{byline|[[Ernest Rude]]}}]]
I 1935 gav [[Bondepartiet]] gjennom det såkalte [[kriseforliket]] grønt lys for Arbeiderpartiet og [[Johan Nygaardsvold]] til å danne en ny regjering. [[Johan Nygaardsvolds regjering|Regjeringen Nygaardsvold]] satt i perioden 1935–1945. Under [[andre verdenskrig]] og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i [[Storbritannia]]. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om [[brukne geværs taktikk|brukne geværs politikk]] blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.

=== 1945–1965: Arbeiderpartiets storhetstid ===
[[Fil: Einar Gerhardsen 1945.jpeg|mini|[[Einar Gerhardsen]] var statsminister i fire regjeringer i perioden 1945–1965. {{byline|[[Ernest Rude]]}}]]
Ved [[Stortingsvalget 1945|stortingsvalget i 1945]] fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og [[Einar Gerhardsen]] dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega [[Oscar Torp]]s regjeringstid fra 1951 til 1955 og [[John Lyng]] i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp [[velferdsstat]]en samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk [[NATO]]-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder [[Trygve Bratteli]], partisekretær [[Haakon Lie]], og Arbeiderbladet-redaktør [[Martin Tranmæl]].

I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av [[Sosialistisk Folkeparti]] (forløperen til [[Sosialistisk Venstreparti]]). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på [[Kings Bay-saken]] da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

=== 1965–1986: Nye regjeringsepoker og EF-strid ===
[[Fil: Trygve Bratteli (5Fo30141709010076).jpg|mini|[[Trygve Bratteli]] var partiformann fra 1965 til 1975 og ledet to regjeringer. {{byline| Lasse Klæboe/Billedbladet NÅ}}]]
Etter [[Per Borten]]s regjeringstid overtok [[Trygve Bratteli]] som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973. Han  ble etterfulgt av [[Odvar Nordli]] i 1976 og Ap satt med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at [[Kåre Willoch]] overtok etter [[Gro Harlem Brundtland]]s første regjeringstid etter valget i 1981.

=== 1986–1997: Ny Ap-epoke ===
[[Fil:Gro Harlem Brundtland ca.1974–1979.jpg|mini|[[Gro Harlem Brundtland]] var miljøvernminister 1974–1979 og statsminister i tre regjeringer. {{byline| Teigens Fotoatelier / Norsk Teknisk Museum}}]]
Under Brundtland og [[Einar Førde]]s ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til [[Thorbjørn Jagland]]. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet [[det norske hus]] som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettsspørsmål til det norske folk foran [[stortingsvalget 1997]]: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg ([[36,9]] prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget, og Jagland gikk av.

=== 1997–nå: Opposisjon og ny kurs ===
[[Fil:Jens Stoltenberg 02.JPG|thumb|Arbeiderpartiet kunne 14. september 2009 feire gjenvalg for Jens Stoltenbergs flertallsregjering, det første norske gjenvalget siden [[1993]] og det første for en flertallsregjering siden [[1969]].{{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av [[Senterpartiet]], [[Kristelig Folkeparti]] og [[Venstre]] ledet av [[Kjell Magne Bondevik]]. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettsspørsmål i gasskraftsaken og tapte.

Stoltenbergs [[Jens Stoltenbergs første regjering|første regjeringstid]] varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste [[Stortingsvalget 2001|stortingsvalg]] siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot [[Høyre]]. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg [[Jens Stoltenbergs andre regjering|bestående av Ap, Sp og SV]], som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8&nbsp;% oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8&nbsp;% gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.

Arbeiderpartiet ble hardt rammet av [[terrorangrepene i Norge 2011]]. AUFs sommerleir var et hovedmål for terroristen, og han drepte flere av partiets unge lederkandidater. Partiet var i lang tid rammet av indre strid og politisk lammelse, og gjorde et nytt svakt stortingsvalg i 2017, med svekket oppslutning (27,4 %) og uten nok evne til å bygge en koalisjon. Partilederen [[Jonas Gahr Støre]] ble imidlertid sittende gjennom hele denne perioden. Mediedekningen av Arbeiderpartiet fokuserte ofte på interne politiske konflikter og beskrev en svak organisasjonskultur som var ute av stand til å håndtere maktmisbruk.<ref>[https://www.dt.no/giske/ap/drammen/brukte-makt-gjennom-a-fremsette-en-trussel-mot-meg/s/5-57-795458 – Brukte makt gjennom å fremsette en trussel mot meg], Drammens Tidende</ref><ref>{{kilde www
| url=https://www.vg.no/spesial/2018/giske-saken/
| tittel=Dette er Giske-saken
| utgiver=[[VG]]
| dato=2017-12-07
| forfattere=Kristian Aaser og Eva-Therese Grøttum
| besøksdato=2020-08-27
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200317194649/https://www.vg.no/spesial/2018/giske-saken/
| arkivdato=2020-03-17
| url-status=ok
}}</ref><ref>{{kilde www
| url=https://www.nrk.no/norge/10-sporsmal-og-svar-i-giske-saken-1.13852255
| tittel=10 spørsmål og svar i Giske-saken
| utgiver=NRK
| forfatter=Svein Vestrum Olsson
| dato=2018-01-05
| besøksdato=2020-08-27
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200826220730/https://www.nrk.no/norge/10-sporsmal-og-svar-i-giske-saken-1.13852255
| arkivdato=2020-08-27
| url-status=ok
}}</ref>

[[Stortingsvalget 2021]] ble det dårligste for Ap siden 2001, de øvrige partiene på rødgrønn side gjorde derimot gode valg slik at det ble flertall for regjeringsskifte. Erna Solberg varslet avgang for sin regjering, og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre begynte arbeidet med å danne ny regjering. 

Arbeiderpartiet dannet sammen med Senterpartiet [[Jonas Gahr Støres regjering]] den 14. oktober 2021, en måned og én dag etter stortingsvalget. Regjeringen er en mindretallsregjeringen der styringsgrunnlaget er [[Hurdalsplattformen]]. Det er Ap-leder Jonas Gahr Støre som leder regjeringen.

Ved [[Kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2023|kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023]] ble Arbeiderpartiet forbigått av Høyre som landets største parti.