Redigerer Araberoppstanden (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[FIL:United Arab Flag.jpg|thumb|left|[[Araberoppstandens flagg]] designet av [[Mark Sykes]] for å skape arabisk nasjonalfølelse kombinerer fargene til [[abbasidene]], [[umajjadene]] og [[fatimid]]ene med en rød trekant for hashemitene og har inspirert mange senere [[panarabiske farger|arabiske flagg]].]]
[[Nasjonalisme]]ns fremvekst hos ulike [[nasjonalitet]]er under [[Det osmanske rike]] går tilbake til 1821 og [[den greske selvstendighetskrigen]]. Den [[Arabisk nasjonalisme|arabiske nasjonalismen]] hadde sine røtter i [[Mashriq]], den arabiske regionen øst for [[Egypt]] og nord for [[Den arabiske halvøy|Arabia]], særlig i [[Stor-Syria|ash-Shām]]-regionen. Før første verdenskrig hadde de arabiske nasjonalistene generelt vært politisk moderat orienterte.

3. juli 1908 hadde reformgruppene innenfor [[Ungtyrkerne]] startet en [[Ungtyrkernes revolusjon|revolusjon]] som fort spredte seg gjennom imperiet og førte til at [[sultan]]en [[Abd-ul-Hamid II]] erklærte at 1876-grunnloven skulle gjeninnføres og at parlamentet igjen skulle samles. De følgende årene har dermed blitt kjent som [[den andre grunnlovsperioden]] i Det osmanske riket. Arabernes krav var reformistiske og var hovedsakelig begrenset til krav om [[Autonomi (politikk)|selvstyre]], økt bruk av [[arabisk]] i utdannelsen og forandringer i rikets [[verneplikt]]ssystem i fredstid for arabere slik at kunne tjenestegjøre lokalt innenfor den osmanske hæren.

I I 1908-parlamentsvalget klarte Ungtyrkerne gjennom deres [[Union- og framskrittskomiteen|Union- og framskrittskomité]] å få overtaket over deres motstandere, som ble ledet av prins Sabahaddin. Komitéen var tilsynelatende mer liberal, sterkt [[Storbritannia|britiskinspirert]] og sto nærmere sultanen. Det nyvalgte parlamentet besto av 142 [[tyrkere]], 60 [[arabere]], 25 [[albanere]], 23 [[grekere]], tolv [[armenere]], fem [[jøder]], fire [[bulgarere]], tre [[serbere]] og én [[rumenere|vlak]]. Innenfor det osmanske parlamentet fokuserte Komitéen på sentraliserings- og moderniseringsprogrammer. På dette tidspunktet var ennå ikke arabisk nasjonalisme en massebevegelse, ikke en gang i [[Syria]] hvor bevegelsen sto sterkest. Mange arabere var først og fremst lojale mot deres religion, sekt, stamme eller deres egne regjeringer. Videre ble arabernasjonalismen sterkt utfordret av ideologier som [[osmanisme]] og [[palislamisme]].

De arabiske parlamentsmedlemmene støttet [[Motkuppet]] i 1909, som hadde som mål å avvikle grunnloven og gjeninnføre monarkiet til Abdul Hamid II. Den avsatte sultanen forsøkte å få tilbake stillingen som [[kalif]] ved å stoppe Ungtyrkernes [[sekulær]]e politikk, men han ble deretter tvunget i eksil i [[Thessaloniki|Selanik]] av [[31. mars-hendelsen]] og ble deretter erstattet av sin bror [[Mehmed V]].

I 1913 møttes arabiske intertekstuelle og politikere fra Mashreq i [[Paris]] på [[den første araberkongressen]]. Der framsatte de en rekke krav om større selvstyre innenfor Det osmanske rike og igjen om at arabiske vernepliktige i den osmanske hæren ikke skulle måtte tjenestegjøre i andre regioner bortsett fra i krigstid.