Redigerer Arājskommando (avsnitt)

==Rekruttering==
Medlemskap i kommandoen var i den tidlige fasen relativt flytende der folk meldte seg frivillig og sluttet når de ønsket. Da SS tidlig i 1942 omgjorde kommandoen til en militær enhet som skulle delta i kamp og ikke bare henrette sivile, ble da vanskeligere å slutte seg til eller gå ut av kommandoen. Denne endringen skjedde blant ved at medlemmene ble sendt til SS-skolen i Fürstenberg i Tyskland på opplæring.<ref>Plavnieks (2018), s. 44.</ref>

=== Pērkonkrusts ===
Den nystartede latviske avisen ''Tēvija'' («Fedreland») annonserte 4. juli 1941 at medlemmer av [[Pērkonkrusts]] («Tordenkors», et antisemittisk og svært nasjonalistisk parti), studenter, offiserer og andre som ville medvirke aktivt til utrensking av «skadelige elementer» fra Latvia kunne registrere seg hos sikkerhetskommandoens hovedkvarter. Arājs ønsket å sette sammen en kommando av radikale nasjonalister fra samfunnets elite som offiserer og studenter, men før kommandoen nådde 1200 mann det meste hadde også bønder og arbeidere blitt rekruttert.<ref>Plavnieks (2018), s. 30-31.</ref> 

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101III-Duerr-053-34, Lettland, KZ Salaspils, Häftlingsappell.jpg|miniatyr|Salaspils konsentrasjonsleir, tysk propagandafoto, desember 1941. {{byline|Bundesarchiv, Bild 101III-Duerr-053-34}}]]

Plavnieks beskriver Pērkonkrusts som en liten fascistisk «hatgruppe» av fanatiske nasjonalister og antikommunister, på det meste hadde de 6000 medlemmer. Pērkonkrusts var anti-tyske samtidig som de bisto den tyske okkupasjonsmakten. Bakgrunnen var at Latvia i 700 år hadde blitt dominert av en etnisk tysk minoritet og motviljen mot disse var langt sterkere enn motviljen mot jøder og russere. Forestillingen var at selvstendighet for Latvia forutsatte at «utlendinger» måtte fjernes. De tyske nazisten var lite interessert i å samarbeide med Pērkonkrusts og ble til slutt forbudt av okkupasjonsmakten. En del Pērkonkrusts-medlemmer sluttet seg til Arājskommandoen.<ref>Plavnieks (2018), s. 32-33.</ref>

=== Aizsargi ===
Arājs ønskete å rekrutterte personer med bakgrunn fra [[Aizsargi]], en paramilitær styrke i et slags heimevern. Aizsargi hadde støttet [[Kārlis Ulmanis]] kupp i 1934. Mange av Aizsargi hadde deltatt i uavhengighetskampen etter den russiske revolusjonen og var mål for sovjetisk forfølgelse under mellomspillet i 1940-1941. De var i 1941 litt for gamle til å være soldater. Arājs hadde mer suksess med tidligere militære personer og kommandoens første medlemmer var tidligere militære. En del av disse var bitre over at Latvias militære styrker hadde latt Sovjetunionen okkupere landet uten kamp og deltakelse i kommandoen ble trolig sett som en mulighet til gjenvinne ære og selvrespekt. Noen hadde også blitt tvangsinnrullert i [[Den røde armé]] og hadde trolig stort behov for å bevise sin lojalitet til den nye okkupanten.<ref>Plavnieks (2018), s. 33-35.</ref>

=== Studentforeninger ===
Arājs rekrutterte fra studentforeninger (''korporacija'') og disse ble etter krigen beskrevet som skjelettet i kommandoen. I mellomkrigstiden hadde slike studentforeninger høy status og var bastioner for borgerskapets elite og nasjonalister. Foreningene ble umiddelbart forbudt av den sovjetiske okkupanten. Arājs var selv medlem av Lettonia, den største og meste prestisjetunge foreningen. Medlemmer av Lettonia utgjorde en god del av kommandoens tidlige rekrutterte medlemmer. Mange ble også rekruttert gjennom Arājs personlige nettverk og en del meldte seg mer på slump fordi de trengte jobb. Etter hvert som kommandoen vokste i størrelse til en profesjonell stående avdeling, ble personer fra alle sosiale lag rekruttert, blant annet industriarbeidere og gårdsarbeidere, og disse utgjorde til slutt flertallet.<ref>Plavnieks (2018), s. 36-38.</ref>

===Motiv===
[[File:Bundesarchiv Bild 101I-765-0596-24, Lettland, deutsche Propagandatafel.jpg|thumb|Tysk propaganda i Latvia i 1941, tekst på tysk og latvisk. {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-765-0596-24 / Kurschat }}]]
Forskningen og rettsoppgjøret tyder på at anti-kommunisme var et viktig motiv for å slutte seg til kommandoen. Før krigen var det lite anti-semittisme i Latvia. [[Viktors Arājs]] selv var ikke særlig antisemittisk. Mange jøder så i utgangspunktet positivt på den sovjetisk okkupasjonen i 1939-1940 fordi det sovjetiske regimet ble antatt å være tryggere enn de rasistiske nazistene.  

I den nazistiske propagandaen ble «jøde» og «kommunist» brukt om hverandre, og anti-semittisme ble avledet av mange latvieres intense anti-sovjetiske holdning. I de tyske styrkene var det allerede etablerte en forestilling om kobling eller sammenfall mellom jøder og bolsjeviker med «jøde-bolsjevismen». Denne forestillingen ble spredt blant latviere blant annet med eksempler på jøder i ledende posisjoner blant annet i [[NKVD]]. Blant personer som sluttet seg til kommandoen var det en vanlig misforståelse av NKVD stort sett var jøder. Familiemedlemmer av personer deportert eller drept av NKVD var særlig ivrige til å melde seg til tysk tjeneste. 

Den tyske okkupanten tvang sommeren 1941 ortodokse jøder til å grave opp lik av personer drept av den sovjetiske okkupanten. Fotografier av jøder stående over likene med gråtende latviske kvinner som tilskuere hadde trolig propagandaeffekt. Under tysk okkupasjon spredte den nazi-vennlige pressen en forestilling om at alle jøder var kommunister og hadde kollektivt og individuelt ansvar for sovjetiske forbrytelser mot Latvia. Det ble også fremstilt som at den tyske hæren var Latvias eneste beskyttelse mot at jøde-bolsjevikene skulle komme tilbake, og i denne sammenhengen ble latvisk bidrag til tysk politikk fremstilt som en forutsetning for tysk beskyttelse.<ref>Plavnieks (2018), s. 52-57.</ref> Historikeren Richards Plavnieks tror at gjerningsmennene kan ha utviklet antisemittisme som en konsekvens av å deltakelse i massedrapene og den dehumanisering av ofrene som følger med. Plavnieks konkluderer med at antisemittismen som var synlig fra 1941 var et resultat av nazistenes manipulering i en labil situasjon.<ref>Plavnieks (2018), s. 73.</ref>

Deltakelse i kommandoen var økonomisk attraktivt. Deltakelse i massakren innebar liten risiko for den enkelte og frem til midten av 1942 var kommandoen langt fra østfronten. I tillegg til fast lønn fikk deltakerne god tilgang på mat og sprit. Det var også utsikt til uoffisiell betaling i form av verdisaker, klær og fullt møblerte leiligheter. Mange mente det var gunstig å holde seg inne med den nye okkupanten. Under den foregående sovjetiske okkupasjonen hadde mange fått sin bankinnskudd, kjøretøy, leiligheter og andre eiendeler helt eller delvis beslaglagt.<ref>Plavnieks (2018), s. 60.</ref>

Den tyske okkupanten ble i utgangspunktet og av de fleste latviere tatt mot som landets frigjører og redning. Ingen andre steder var det så lett for Wehrmacht å mobilisere frivillige. Viktor Arajs søkte spesielt etter personer som anså seg som patrioter, blant annet i offiserskorpset, veteraner, politimenn, blant studenter og medlemmer av ultranasjonalistiske Perkonkrust. Han rekrutterte også soldater som tørstet etter hevn.<ref>Plavnieks (2018) s. 63</ref>

Richard Plavnieks tror at de foregående årene under Ulmanis autoritære regime kan ha gjort unge menn mer vant til å akseptere ordrer. I nazistenes raseteori var latviere rangert lavere enn skandinaver, men høyere enn russere. Noen ledende nazister lekte med ideer om demografisk omstilling av Baltikum der verdifulle elementer skulle germaniseres, mens resten skulle drepes eller forsvinne gjennom hardt arbeid. Kommandoen massakrerte flere hundre psykiatriske pasienter i april 1942. Alle masseskytinger skjedde på tysk initiativ eller ordre. Den tyske okkupasjonsmakten var opptatt av å kontroll over alle våpen som fantes i okkupert område. Latvierne kunne i denne situasjonen unnskylde seg med at det var tyskerne planla det hele og ga ordrer, mens tyskerne kunne unnskylde seg med at drapene ble utført av latviere.<ref>Plavnieks (2018) s. 64-68</ref>