Redigerer Antonius fra Padova (avsnitt)

== Liv ==
Antonius ble født på [[Jomfru Marias opptagelse i himmelen|Jomfru Marias himmelfartsdag]] i Lisboa i Portugal, og ifølge tradisjoner fra [[barokken|barokktiden]], var han sønn av Martim Vicente de Bulhões og hans hustru Teresa Pais Taveira (en slektning av [[Alfons VI av Castilla]], og derav i slekt med daværende kong [[Sancho I av Portugal]], og bror til Pedro Martins de Bulhões stamfar til familien ''de Bulhão''/''de Bulhões'') i en svært rik adelsslekt. Hans barndomshjem lå bare et stenkast ifra byens domkirke og han ble elev ved katedralskolen der. Hans framtid som adelsmann var avgjort, men det var ikke i henhold til hva han selv ville. Han var elev ved en meget god skole, men mot sine foreldres ønsker gikk han 15 år gammel inn i det augustinerklosteret som lå like utenfor bymurene. Der ble han tatt opp som [[Augustinerkorherre]], og da disse var kjente for deres hengivenhet til lærdom, fikk Antonius rikelig anledning til å fordype seg i [[Bibelen|bibelstudier]] og [[Latinsk litteratur|latinske klassikere]].
[[Fil:AntoniusGreco17.jpg|thumb|left|Sankt Antonius slik [[El Greco]] så ham.]]

Han fikk stadig besøk av venner og slektninger som gav ham gaver og nyheter fra deres verden utenfor klosteret og dette plaget ham. Han mente at hans studier ble forstyrret og han fant ikke ro. Han overtalte sine overordnede til å sende ham til det augustinske klosteret Santa Cruz i [[Coimbra]], den gangen hovedstaden i Portugal, der han fortsatte sine studier.

Etter sin [[ordinasjon]] fikk Antonius ansvaret for gjestfriheten i sitt kloster. I denne funksjonen kom han i [[1219]] i kontakt med fem fransikanere som var på veg til [[Marokko]] for preke for [[muslim]]ene der. Han ble sterkt tiltrukket til deres enkle liv, og da han i februar [[1220]] fikk høre at det var funnet restene efter fem fransikanske [[martyr]]er i [[Marokko]], mediterte han over deres offer. Han besluttet å arbeide tettere med Gud, og fikk tillatelse til forlate sitt kloster for å bli fransikaner. Sommeren 1220 trakk han på seg fransikanernes drakt og begynte å studere [[Frans av Assisi]]s skrifter. Der mottok han fornavnet Antonius til ære for den hellige [[Antonius den store|Antonius]] fra [[Egypt]], da dennes ære var dedikert til den eneboerhytten i [[Santo António dos Olivais]], Coimbra, hvor han bodde.

Kort tid etter dro Antonius til Marokko sammen med en annen munk. Hans hensikt var å dø mens prekte evangeliet der, men da han kom fram ble han så syk at han ikke hadde noe annet valg enn å reise hjem. På tilbaketuren drev vinden skipet ut av kurs og strandet ved [[Messina]] i [[Sicilia]]. Fra Sicilia dro han til [[Assisi]] og søkte tilgang til et kloster i [[Italia]], men møtte vanskeligheter da han var syk. Han fikk til slutt tilgang av ren medlidenhet til herberge i San Paolo i nærheten av [[Forlì]], [[Romagna]], i Italia. Det synes som om han levde som [[eremitt]] her mens han også hadde ansvaret for kjøkkenet.

En dag ved en ordinasjon av flere fransiskanere og med mange besøkende fra [[Dominikanerordenen]] tilstede ble det en del strid om hvem som skulle holde preken. Fransikanerne mente at det var en av dominikanerne som burde innta prekestolen mens dominikanerne ikke var forberedt på ansvaret. Overhodet for eremittene tilkalte da Antonius og ba ham holde en preken om hva enn Den hellige ånd la i hans munn. Antonius vegret seg, men ble beordret, og etter sigende gjorde hans preken dypt inntrykk på de tilstedeværende. Ikke bare hans gode stemme, men også hans valg av innhold og veltalenhet holdt på oppmerksomheten til de som hørte på. Da han nå hadde vist slike store gaver som orator og eruditt, sendte [[Frans av Assisi]] ham for å preke i [[Italia]] og [[Frankrike]].

Ved denne anledning ble Antonius også bedt av broder Gratian, prest for distriktet, om å preke skriften for hele [[Lombardia]] i Nord-Italia. Fra da av ble hans dyktighet benyttet til kirkens beste. Stundom påtok han seg oppgaven som lærer ved universitetene i [[Montpellier]] og [[Toulouse]], begge i sør-[[Frankrike]] og videre i [[Cuges-les-Pins]]. Samtidig fortsatte han også som misjonær. 

Antonius var meget vel belest innenfor [[teologi]]en, og der er vel knapt noen som har kunnet hele Den hellige skrift på rams, slik han kunne. I tillegg visste han å forklare skriftens dypere mening på en måte som vant store skarer av tilhørere, og det var ikke få: det kunne være opptil 30 000 på én gang. Siden hans prekener nå vakte et slikt bifall, greide han da også å omvende et stort antall [[kjetteri|kjettere]], eller [[albigensere]] – til og med i en tid da det nærmest hersket krigstilstander i det sørlige Frankrike og Italia. Dette skjedde midt i [[korstog]]enes tid. Han grunnla et kloster i [[Bire]], der han fikk i stand store antall omvendelser. Han fikk derfor, som [[Vincent Ferrer]] og [[Tomás de Torquemada]], tittelen ''malleus hereticorum'' (''heretikernes hammer''), fordi han hadde gaven til å omvende «de forvillede får» med sine prekener. 

I [[1226]] etter å ha oppholdt seg hos fransikanerne i [[Arles]] og misjonert i det franske [[Provence]] dro han tilbake til Italia og tjenestegjorde som utsending for pave [[Gregor IX|Gregor den 9.]] Ved pavens hoff ble hans misjonering æret som «Bibelens smykkeskrin» og han ble beordret å skrive ''Prekener for fasten''.

Han ble valgt til provinsprest i den italienske regionen [[Emilia-Romagna]] den 30. mai, men han ble syk av [[vatersott]] og i [[1231]] trakk han seg tilbake til skogområdet ved [[Camposampiero]] sammen med to andre munker for å bli bedre. Der levde han for en tid i en celle bygd for ham under et tre og døde den [[13. juni]] [[1231]] ved [[klarissene]]s nonnekloster i [[Arcella]] på veg tilbake til [[Padova]] i en alder av 36 år.

Han ble kanonisert den [[30. mai]] [[1232]] av pave [[Gregor IX]]. Kultiveringen av den hellige Antonius av Padua begynte først å spre seg på [[1400-tallet|1400-]] og [[1500-tallet]]. Han ble nasjonalhelgen for [[Portugal]], der de oppdagelsesreisende gjorde ham kjent over hele verden. Han er således blitt [[skytshelgen]] for sjømenn, skipbrudne og fanger.