Redigerer Antonio Añoveros Ataún (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Añoveros' fars familie stammer fra provinsen Madrid. Hans bestefar, Guillermo Añoveros Ribas (1817–1897), slo seg ned i [[Navarra]] på grunn av sine plikter som ''Carabinero de la Hacienda Nacional'', det spanske tollvesenet. Biskopens far, Julio Añoveros Monasterio (1867–1939), ledet [[Tabacalera de Navarra]], den lokale avdelingen av det spanske tobakksmonopolet, og virket for bystyret i Pamplona som sekretær for ''Junta de Benficienca de Navarra''. Fra 1928 var han ''Teniente de Alcalde'' og presederte over ''Comisión de Benficienca''; han ble også anerkjent som forfatter av artikler i lokale tidsskrifter. Antonios morsslekt kom fra sentrale Navarra; hans mor, Claudia Ataun Sanz (1881–1975), var opprinnelig fra [[Irurozqui]]. Paret hadde fire barn.

Antonio ble først utdannet ved [[maristbrødrene]]s kollegium i Pamplona.<ref>Gorritxategi San Sebastián 2009</ref> Etter å ha oppnådd bachelorgraden flyttet han til [[Aragon]] og studerte sivilrett ved [[universitetet i Zaragoza]].Han var vitne til den økende bølge av militant sekularisering; fast bestemt på å konfrontere det, vendte han tilbake til sin fødeby og begynte på presteseminaret.<ref>Gorritxategi San Sebastián 2009</ref> Dette var på ingen måte en typisk beslutning. På denne tid sank antall prestekandidater på Pamplonaseminaret markant, fra 463 i 1930 til 370 i 1933.<ref>Dronda Martínez 2013, s. 60</ref>

===Prest===
Han ble ordinert til prest i 1933 og fikk en stilling i en menighet i Pamplona. På midten av 1930-tallet tok han på seg undervisningsoppgaver ved Pamplonas presteseminar og animerte{{Klargjør}} den lokale ''Acción Católica''.<ref>''El Siglo Futuro'' 18 January 1936, available [http://hemerotecadigital.bne.es/issue.vm?id=0000572325&page=24 here], ''ABC'' 18. februar 1955, se [http://hemeroteca.abcdesevilla.es/nav/Navigate.exe/hemeroteca/sevilla/abc.sevilla/1955/02/18/013.html her]</ref>; han animerte{{Klargjør}} AC også under krigen<ref>Manuel Martorell Pérez, ''La continuidad ideológica del carlismo tras la Guerra Civil'' [doktorgradsarbeide], Valencia 2009, s. 297</ref>
====Under borgerkrigen====
Ved utbruddet av [[den spanske borgerkrig]] ble hans eldre bror, Julio Añoveros Ataún, med i den karlistiske [[Requetémilitsen]];<ref> Julio Aróstegui: ''Combatientes Requetés en la Guerra Civil Española (1936–1939)'', Madrid 2013, {{ISBN|9788499709758}}, s. 235, jamfør María Isabel Ruiz de Ulíbarri, [i:] ''Fundación Ignacio Larramendi'', se [http://www.larramendi.es/testimonios.requetes/ruiz_de_ulibarri.html here]</ref> Antonio fulgte etter og stilte opp seg som kapellan for styrkene. Den nøyaktige enhet er ikke kjent; én forfatter hevder at han tjenestegjorde på sykehus og lignende fasiliteter, men også i en maskingeværbataljon. Han er registrert som å ha administrert sakramentene også til de republikanske soldatene. Añoveros var involvert i Valcardera-massakren, den nest største massehenrettelsen i Navarra.Han hevdet senere å ha blitt livredd av scenen og kalte dagen den verste i livet hans; han ble gråhåret over natten.[20] Ingen av de få vitneberetningene som er tilgjengelige – inkludert hans egen – noterer at han protesterte mot drapene. Noen forfattere hevder at det lokale hierarki var klar over og godkjente henrettelsene.

Før Enhetsdekretet (''Decreto de Unificación'', april 1937) var Añoveros fremtredende i planene som var utarbeidet av ''Junta Nacional Carlista de Guerra'' om hva som skulle bli gjennomført når de hadde inntatt Madrid. De så for seg dannelsen av kristningskolonner, enheter som var betrodd propaganda og organisering religiøse aktiviteter inntil de kirkelige strukturer var blitt reetablert i hovedstaden.<ref>Foruten av prester og munker skulle hver kolonne ha et orkester, en høyttalerseksjon, en requetéavdeling, sanitærtjenester, en radiokringkastingsenhet, teknikere og andre støttenheter, Martorell Pérez 2009, s. 105</ref> Añoveros ble utsett til å lede Navarra-kolonnen, som skulle virke i Puerta del Sol-kvarteret.<ref> Martorell Pérez 2009, s. 105, 297</ref> Disse planene ble kansellert av den politiske utviklingen i den nasjonalistiske leir; Añoveros fortsatte å tjene som feltkapellan og var på finne i karlisteners hjelpeenheter på Castellon-fronten i 1938.<ref>Mikelarena Peña 2015, s. 391</ref> Han dukket opp i Madrid og utførte proselytiseringsaktiviteter etter at byen var blitt inntatt i 1939: han ble kjent som engasjert i distribusjon av «El Pensamiento Navarro», den eneste karlistiske dagsavis som ikke ble understilt det francoistiske propagandamaskineriet.<ref>Martorell Pérez 2009, s. 75</ref>
====Videre prestelig løpebane====
På et tidspunkt ble Añoveros visedirektør for ''La Verdad'', et kirkelig ukeblad i Pamploma. Det er ikke helt klart når han sluttet som sogneprest for St. Nicholas i Pamplona; under krigen ble han offisielt delegert til ''Delegación de frentes y hospitales'', en gren av Falangen som sørget for de sårede.

Ikkr tidligere enn i 1939 ble Añoveros nominert til representant for bispedømmet til ''Casa del Consiliario de Madrid''. Etterpå ble han utnevnt til førstekapellan og professor ved ''Escuela Nacional de Mandos del Frente de Juventud'', et institutt for å opplære de falangistiske ungdomskadrene. Dette oppdraget ble avsluttet i 1942, da han overtok menigheten ''Santa Maria'' i byen [[Tafalla]] sentrali i Navarra; han ble også utnevnt til direktør for det lokale ''Casa Sacerdotal Diocesana''. Han gikk inn i lokalbefolkningens levende minne som en ung, sjarmerende og resolutt prest, som prøvde å tjene det fattige samfunnet som best han kinne. Han forble i stillingen til 1950.

Tidlig i 1950 forlot Añoveros Navarra og kom til Andalusia. Han ble utnevnt til domkannik i [[Málaga]]. Han ble etterhvert også rektor for presteseminaret, og hadde dessuten noen andre mindre oppgaver. Han fikk et tett samarbeid med den karismatiske  Málaga-biskopen [[Angel Herrera Oria]], ble Añoveros i 1952 gjort til bispedømmets generalvikar. 
===Hjelpebiskop i Málaga===
I 1952, promovert av Herrera Oria (som også fungerte som han hovedkonsekrator), ble Añoveros utnevnt av [[pave Pius XII]] til hjelpebiskop i Malaga; hans titulærbispedømme var ''Tabuda''. Foruten hovedkonsekrerende biskop Ángel Herrera Oriaav Málaga, var det medkonsekrantene titulærbiskop [[Emeterio Echeverria Barrena]] som var prelat av [[Ciudad Real]], og biskop [[Pablo Gúrpide Beope]] av [[Sigüenza]].

===Koadjutorbiskop av Cádiz og Ceuta===
I slutten av 1954 flyttet han til Vest-Andalusia, og ble utnevnt til koadjutorbiskop av Cádiz og Ceuta. Her ble han sterkere influert den aldrende titulærbiskop [[Tomás Gutiérrez Díez]].

Selv fra en velberget familie, hadde Añoveros utviklet en sterk interesse for sosiale spørsmål allerede da han var på seminaret i Pamplona; han videreførte dette for å animere ''Acción Católica'', først under republikken og senere under borgerkrigen. I begge sine andalusiske embeder fortsatte han samarbeidet med ''Acción Católica'', og ble også stadig mer involvert i veldedighet som bispedømmedelegat for karitativt virke. Han ble kjent for å vise stor interesse for de fattige, som ofte besøkte byens fattigere forsteder.<ref>''ABC'' 18. februar 1955</ref> På den tiden fungerte forholdet hans til den spanske regjering utmerket. Den tidligere karlistprest og mentor for falangistiske ungdomskadre deltok på begynnelsen av 1950-årene i  seremonier for å hedre [[Francisco Franco]];<ref>''La Vanguardia'' 3. desember 1962, se [http://hemeroteca-paginas.lavanguardia.com/LVE07/HEM/1952/12/03/LVG19521203-003.pdf her]</ref> et fotografi av Añoveros i vennlig ordveksling med ''El Caudillo'' ble preget avisforsidene da han overtok Cádiz-utnevnelsen.<ref>''La Vanguardia'' 10. februar 1955, se [http://hemeroteca.lavanguardia.com/preview/1952/10/16/pagina-1/32773989/pdf.html her].</ref> Noen kilder mener at rundt utnevnelsen til Cadiz og Ceuta ble foretatt noen administrative knep fra kirken side for å komme seg rundt Francos rett til å involveres i prosessen.<ref>Joe Foweraker, ''Making Democracy in Spain: Grass-Roots Struggle in the South, 1955–1975'', London 2003, {{ISBN|9780521522816}}, p. 103</ref>

====Andre Vatikankonsil====
Før [[Andre Vatikankonsil]] var de spanske foreløpige innspill ganske beskjedne. Når det gjelder selve Kirken som tema, ble det redusert til en oppfording, ført av Añoveros sammen med Jaca-biskopen [[Ángel Hidalgo Ibáñez]], om at læren om ''Kristi mystiske legeme'' fortjente mer utdyping.<ref>Evangelista Vilanova: ''Los "vota" de los obispos españoles después del anuncio del Concilio Vaticano II (1959)'', [i:] ''Revista Catalana de Teologia'' 15 (1990), s. 391</ref> Under selve konsilet deltok han i alle de fire sesjoner fra 1962 til 1965. Selv om spanske biskoper som gruppe utgjorde en av de mest konservative blokkene i det samlede hierarki,<ref>Juan María Laboa Gallego, ''Los obispos españoles en el Concilio'', [i:] ''Anuario de Historia de la Iglesia'' 14 (2005), s. 29–50</ref> landet Añoveros opp i konsilets midtfelt, og stilte seg verken på den reformistiske eller den konservative fløy. Hans bidrag til Vaticanum II var moderat.

===Biskop av Cádiz og Ceuta===
Etter biskop Tomás Gutiérrez Díez' død i 1964 etterfulgte Añoveros ham som ordinær biskop av Cádiz og Ceuta. Skjønt havn var borte i lange strekk da han deltok på Andre Vatikankonsil, ble han kjent for å ha styrt bispedømmet med sterk hånd.,<ref>Gorritxategi San Sebastián 2009</ref> Hans viktigste bekymringer har vært seminaret og de sosiale spørsmål. Det var under på sitt Cádiz-Ceuta-oppdrag han fikk en landsomfattende anerkjennelse.

Inntil et tidspunkt så det ut til at Añoveros' fokus på fattigdom, urettferdighet, arbeidsforhold og sosiale spørsmål generelt var i tråd med [[syndikalisme|syndikalistiske]] falangistiske synspunkter, men allerede da han hjalp Herrera Oria i Málaga, kjølnet hans forhold til Falangistbevegelsen.<ref>Cristian Cerón Torreblanca, ''Las relaciones iglesia-estado en Málaga durante el franquismo 1936–1975'', [i:] ''Baetica. Estudios de Arte, Geografía e Historia'' 31 (2009), s. 481–4</ref> Añoveros' stadig mer uttalte støtte til katolske arbeidergrupperinger, ''Hermandad Obrera de Acción Católica'' (HOAC) og ''Juventud Obrera Cristiana de España'' (JOC), satte ham på kollisjonskurs med den offisielle politikk,<ref>Francisco Javier Torres Barranco: ''Los movimientos obreros especializados de Acción Católica de la Diócesis de Cádiz: JOC y HOAC. Una aproximación histórica y apostólica'', [i:] ''Trocadero: Revista de historia moderna y contemporanea'' 27 (2015), s. 101–121. Añoveros was noted for chiding Falangist unions as undemocratic, at the same time praising Catholic groups as acting "with heroic courage at times in hostile environments", Patrick J. Sullivan: ''Catholic Social Thought on Labor-Management Issues, 1960–1980'', se [http://archives.nd.edu/psl/psl014.htm her]</ref> spesielt ettersom organisasjonene utgjorde et alternativ og ble av et utfordrende format. Noen av gestene hans fremstod som manifestasjoner, som satte fattigdommens verden opp mot glamour og embetsverk. Også i sine prekener slo han an slike toner, for eksempel da han omtalte situasjonen til landbruksarbeidere i Andalusia og beklaget mangel på sosial samvittighet i de øvre samfunnslag.<ref>Juan Cejudo: ''Mi experiencia con un obispo excepcional: Antonio Añoveros'', [i] ''Redes Cristianas'' 27. juni 2009, se [http://www.redescristianas.net/mi-experiencia-con-un-obispo-excepcional-antonio-anoverosjuan-cejudo-miembro-de-moceop-y-de-comunidades-cristianas-populares/#more-16660 her], Gorritxategi San Sebastián 2009</ref> Men på den tid var biskop Añoveros forsiktig med å slå inn på den åpne konfrontasjons vei; i 1966 ledet han for eksempel Ceuta-feiringen i 1966 av 30-årsjubileet for «Convoy de la victoria».<ref>''La Vanguardia'' 6. augus 1966, se [http://hemeroteca.lavanguardia.com/preview/1964/11/17/pagina-5/32657560/pdf.html her]</ref>

Etter at den konservative kirkelige primas kardinal [[Enrique Pla y Deniel]] døde, ble Añoveros mer iherdig og tydelig innen det spanske episkopat. han var med på å utarbeide den fordømmelsen av de offisielle vertikale fagforeninger som ble offentliggjort av biskopskonferansen i juli 1968.<ref>''Granollers Comunidad Cristiana'' 13. oktober 1968; her siteres han på at «en sana doctrina sindical es difícil admitir que la declaración del episcopado coincide en lo fundamental con las directrices y programas del actual desarroUo sindical»</ref> Gradvis antok hans uttrykk i HOAC-bulletiner, prekener og hyrdebrev en stadig strengere tone;<ref>Foweraker 2003, p. 103</ref>  noen referanser, som de om «de undertrykte», var ikke lenger forenbare eller kompatible selv med de mest fleksibelt anvendte offisielle styringslinjer.<ref>Som hans anbefaling at kirken ''«debe estar muy cerca de los oprimidos»'', ''La Vanguardia'' 22. mars 1969, se [http://hemeroteca.lavanguardia.com/preview/1967/03/26/pagina-7/33578074/pdf.html her]</ref> Bortsett fra hans fokus på sosiale spørsmål, tok Añoveros også til orde for en ny kirke animert av Det annet Vatikankonsil, og han han han også uttrykk for familieverdier i det som virket som å konfrontasjon mot en ny komsumpreget livsstil.<ref>Gorritxategi San Sebastián 2009, Laboa Gallego 2005, s. 45, ''La Vanguardia'' 3. januar 1970, se [http://hemeroteca.lavanguardia.com/preview/1969/07/05/pagina-7/39499861/pdf.html her]</ref> Da sensuren på dette tidspunkt nesten var helt opphevet, ble prekenene hans i slutten av 1960-årene mye sitert i spansk presse; deres forfatter fikk en landsomfattende anerkjennelse. Han ble blant annet kåret til Årets person av det katalanske tidsskriftet ''Mundo'' i 1970.<ref>Hidalgo 2009</ref>

Añoveros godkjente og støttet fenomenet «curas obreros» (arbeiderprester), og oppmuntret seminarister fra Cádiz til å påta seg arbeidsoppgaver i lokal industri.<ref>Cejudo 2009</ref> Dette, kombinert med hans fokus på sosiale spørsmål og jordnær profil av en «sognebiskop»,<ref>"obispo-paroco", José Antonio Hernandez: ''Añoveros'', [i:] ''Redes Cristianas'' 21. juni 2009, se [http://www.redescristianas.net/anoverosjose-antonio-hernandez/#more-16440 her]</ref> førte til sammenligninger med [[Hélder Câmara]], en eksponent for den latinamerikanske såkalte [[frigjøringsteologi]]en,<ref>Hernandez 2009, José Casanova, ''Public Religions in the Modern World'', Chicago 1994, {{ISBN|9780226095356}}, s. 83, Said Amir Arjomand, ''The Political Dimensions of Religion'', New York 1993, {{ISBN|9780791415580}}, s. 111, også Añoveros nektolog i ''La Vanguardia'' 25. oktober 1987, se [http://hemeroteca.lavanguardia.com/preview/1987/01/22/pagina-19/33000461/pdf.html her]</ref> selv om Añoveros aldri innrømmet å ha tilsluttet seg det konseptet. Ved åvergangen til 1970-årene turde nog alle Spanias embetsmenn ha mistet enhver illusjon de kunne ha hatt om Añoveros; på et tidspunkt mistenkte politiet ham for å ha drevet en kommunistcelle<ref>Cejudo 2009</ref> og i 1971 regnet ''[[Dirección General de Seguridad]]'' ham, sammen med [[Vicente Enrique y Tarancón]] og [[Narciso Jubany]], som del av ''«jerarquías desafectas»''.<ref>Julián Casanova, ''Iglesia católica, Estado y conflictos sociales y culturales en la historia de España del siglo XX'', [i:] ''La historia y sus sentidos'' blog, se [http://www.juliancasanova.es/iglesia-catolica-estado-y-conflictos-sociales-y-culturales-en-la-historia-de-espana-del-siglo-xx/ her], og Julián Casanova, Carlos Gil Andrés, ''Twentieth-Century Spain: A History'', Cambridge 2014, {{ISBN|9781107016965}}, s. 283</ref>

===Biskop av Bilbao, og «Caso Añoveros»===
I desember 1971 ble Añoveros nominert til biskop av Bilbao. Han ble kortlistet som den eneste kandidat, en løsning i en tid var blitt brukt av Vatikanet for å omgå konkordatet og nekte det francoistiske Spania muligheten til å påvirke prosessen; det offisielle svaret fra regjeringen hevdet at regjeringen viste godvilje og samtykket.<ref>''La Vanguardia'' 18. desember 1971, se [http://hemeroteca.lavanguardia.com/preview/1971/12/18/pagina-25/34283859/pdf.html her], og  Francesco Protonotari, ''Nuova antologia'', Roma 1976, s. 467. Allerede Cadiz-utnevnelsen krevde sine smarte grep, se Foweraker 2003, s. 103</ref> På den annen side hevder noen forskere at Franco faktisk 'ønsket' at Añoveros skulle lande i Bilbao, i håp om at bildet hans som en populær kirkeleder ville bidra til å roe ned den uregjerlige regionen.<ref>Xabier Hualde Amunárriz: ''La Iglesia vasca durante el franquismo (1939–1975) según los diplomáticos franceses'', [i:] ''Trabajos y ensayos'' 8 (2008), s. 12-13</ref> Denne versjonen synes bekreftet av det faktum at ''Consejo Presbiteral de Bilbao'' (bispedømmets presteråd) opprinnelig motsatte seg Añoveros' nominasjon, etter sigende bekymret for hans karlist- og falangist-fortid.<ref>Juan Manuel González Sáez: ''Geografía eclesial y construcción de la indentidad nacinalista: la revindicación de pa provincia eclesiástica vasca durente el tardofranquismo y la transición'', [i:] ''Historia Contemporánea'' 46 (2012), p. 322, José Andrés-Gallego, Antón M. Pazos, ''La Iglesia en la España contemporánea'', vol. 2, Madrid 1999, {{ISBN|9788474905205}}, s. 206</ref>

Añoveros identifiserte seg raskt som sympatisk stilt overfor den baskiske nasjonalisme.<ref>Pablo Martín de Santa Olalla Saludes: ''El obispo que estuvo a punto de ser procesado: Antonio Palenzuela y la "cárcel concordataria" de Zamora'', [i:] ''Hispania sacra'' 61/123 (2009), s. 357–358</ref> Han nektet å delta på offisielle høytideligheter sammen med francoistiske biskoper,<ref>Hualde Amunárriz 2008, s. 12–13</ref>  etablerte et godt samarbeid med den lokale og sterkt pro-baskiske geistlighet,<ref>fremfoot alt med generalvikar José Angel Ubieta López og rektor for presteseminaret. Juan María Uriarte Goiricelaya: ''Los cuatro pastores'', [i:] ''Cambio 16'' 13. april 1981</ref> og tok i forsvar forfulgte nasjonalistiske prester.<ref>Jfr Vicente Cárcel Ortí: ''La cárcel "concordataria" de Zamora y el "caso Añoveros"'', [i:] ''Revista Española de Derecho Canónico'' 54 (1997), s. 37–93, Saludes 2009, s. 358–359</ref>  Han gjorde også sitt beste for å avspore rettssaker mot de som ble siktet for undergravende propaganda, som i en sak fra 1973 mot fire prester fra [[Portugalete]].<ref>''La Vanguardia'' 17. junie 1973, se [http://hemeroteca.lavanguardia.com/preview/1971/12/18/pagina-29/34247371/pdf.html her]; og hans personlige brev til Carrero Blanco i desecember 1972, der det står ''«la palabras de VE estimo que no han contribuido a sembrar la paz y evitar enfrentamientos entre los distintos grupos del pueblo cristiano. Y en verdad no creo que sea el camino de fomentar la pacífica convivencia de los españoles»'', sitert hos Pedro Ontoso: ''Los servicios secretos de Carrero Blanco espiaron a la Iglesia vasca'', [i:] ''El Correo'' 4. mars 2015, se [http://www.elcorreo.com/bizkaia/sociedad/201503/04/servicios-secretos-carrero-blanco-20150303181046.html her]</ref>

En dårlig eller knapt i det hele tatt tilslørt konflikt med det francoistiske Spania eksploderte i februar 1974 da Añoveros utsendte et hyrdebrev med tittel ''El Cristianismo, Mensaje de Salvación para los pueblo''..<ref>distribuert i bispedømmets 750 menigheter; full tekst og relaterte dokumenter hos ''ACNDP'' 03/1974</ref> Generelt gjengav den pavelige uttalelser, men på et tidspunkt og på et nesten [[æsop]]<nowiki></nowiki>isk språk ba den om baskisk kulturell frihet og en endring i regjeringens politikk for regionale rettigheter.<ref>''Antonio Añoveros Ataun entry'', [i:] ''Auñamendi Eusko Entziklopedia''</ref>  Det er motstridende historieskriving om problemet;<ref>En ganskje detaljert gjennomgang om dette er hos José Reig Cruañes, ''Opinión pública y comunicación política en la transición democrática'', særlig i seksjon 3.2.2.5, ''El caso Añoveros y la crisis de legitimidad'', [PhD Thesis Universidad de Alicante 1999], s. 344–352. Nwesten tehvert ver k om sen-francoismen nevner episoden, men vanligvis med lite detaljer eller analyse, se for eksemopel Paul Preston, ''The Triumph of Democracy in Spain'', London 2003, {{ISBN|9781134951413}}, s. 44-45, Víctor Pérez Díaz, ''The Return of Civil Society: The Emergence of Democratic Spain'', New York 1993, {{ISBN|9780674766884}}, s. 169, Cristina Palomares, ''The Quest for Survival After Franco: Moderate Francoism and the Slow Journey to the Polls, 1964–1977'', Sussex 2005, {{ISBN|9781845191238}}, s. 24–25, William James Callahan, ''The Catholic Church in Spain, 1875–1998'', Lansing 2009, ISBN, s. 544, Stanley G. Payne, ''Spanish Catholicism: An Historical Overview'', Madison 1984, {{ISBN|9780299098049}}, s. 205, Stanley Black, ''Spain Since 1939: From Margins to Centre Stage'', London 2009, {{ISBN|9781137096296}}, s. 70–71, Laura Desfor Edles, ''Symbol and Ritual in the New Spain: The Transition to Democracy After Franco'', Cambridge 1998, {{ISBN|9780521628853}}, s. 37, Stanley G. Payne, Jesús Palacios, ''Franco: A Personal and Political Biography'', Madison 2014, {{ISBN|9780299302108}}, s. 471, Nigel Townson, ''Spain Transformed: The Franco Dictatorship, 1959–1975'', New York 2007, {{ISBN|9780230592643}}, s. 188, Feliciano Blázquez Carmona, ''La traición de los clérigos en la España de Franco: crónica de una intolerancia, 1936–1975'', Madrid 1991, {{ISBN|9788487699139}}, s. 194</ref>  noen forfattere anser ordlyden som feilkalibrert,<ref>en forfatter taler om «imprudencia por parte de obispo», se Rafael Gomez Perez, ''El franquismo y la Iglesia'', Madrid 1996, {{ISBN|9788432123436}}, s. 160; en annen talerr om en «inoportuno affaire», – Luis Sanchez de Movellán, ''El inoportuno affaire Añoveros'', [i:] ''El mundo financiero'' 21. oktober 2014, se [http://www.elmundofinanciero.com/noticia/25646/analisis-y-opinion/el-inoportuno-affaire-anoveros.html her]</ref>] andre antyder at den kan ha vært ment som en test av offisielt erklærte gode intensjoner.<ref>Eller som en bevisst provokasjon, Victoria Prego: ''Así se hizo la Transición'', Madrid 1996, {{ISBN|9788401375569}}, s. 102–105. Og Añoveros forble temmelig stridbar om ikke sogar provokativ i saken, for eksempel sa han ofte at «los vascos estamos tan irreconciliados como en 1939», og da han ble kalt til Madrid dukket han opp i en [[baskerlue]], Hilari Raguer: ''Añoveros en Montserrat'', [i:]'' Montserrat'' 26. juli 2009, se [http://blogs.periodistadigital.com/religion.php/2009/07/26/anoveros-en-montserrat her] {{Wayback|url=http://blogs.periodistadigital.com/religion.php/2009/07/26/anoveros-en-montserrat |date=20180322081454 }}</ref>

Dokumentet, utstedt to måneder [[Attentatet mot Luis Carrero Blanco|etter at ETA-terrorister hadde myrdet Carrero Blanco]], utløste den til da alvorligste krisen mellom Spania og kirken.<ref>Pablo Martín de Santa Olalla Saludes: ''Los gobiernos de Arias Navarro y la Iglesia (1974–1975)'', [i:] ''Miscelánea Comillas: Revista de Ciencias Humanas y Sociales'' 139 (2013), s. 298</ref>  [[Carlos Arias Navarro|Carlos Arias]]' regjering beordret biskop Añoveros satt i husarrest, og sendte et fly til Bilbao for å fly ham ut i eksil, men noen biskoper truet med ekskommunikasjon av francoistiske embetsmenn til gjengjeld.<ref>Bausset 2014, Saludes 2013, s. 297</ref>  Franco, klar over den uoffisielle pavelige støtte til biskopen, ba om at den katolske kirkes primas, kardinal [[Marcelo González Martín]], måtte megle.<ref>''ABC'' 26. februar 2012, se [http://www.abc.es/20120226/local-toledo/abci-cardenal-marcelo-impidio-franco-201202261822.html her]</ref> Med dette, og ikke minst ved det at Vatikanet sendte den pavelige diplomat [[Angelo Acerbi]] til Madrid i sakens anledning, førte til en overstyring av Arias, og til at krisen ble bragt til en slags løsning. Samtidig ble biskop Añoveros gitt en lang ferie.<ref>Bausset 2014, William J. Callahan, ''The Spanish Church: Change and Continuity'', [i:] ''Nigel Townson'' (red.), ''Spain Transformed: The Franco Dictatorship, 1959–1975'', London 1998, {{ISBN|9780230004559}}, s. 188</ref>

Añoveros returnerte til Bilbao i løpet av de siste månedene av francoismen, men på den tiden led han allerede av hjerteproblemer og siden 1976 måtte han tilbringe lange perioder fraværende på grunn av behandling.<ref>''ABC'' 24. april 1976, se [http://hemeroteca.abc.es/nav/Navigate.exe/hemeroteca/madrid/abc/1976/04/24/049.html her]</ref> I den opphetede pågående overgangsfasen unngikk han som best han kunne å ytre noe som kunne tolkes som meninger om politiske spørsmål, selv om han i embeds medfør pleide å møte nye offentlige tjenestemenn.<ref>''ABC'' 10. november 1976, available [http://hemeroteca.abc.es/nav/Navigate.exe/hemeroteca/madrid/abc/1976/11/10/039.html here]</ref> Hans prekener og brev fokuserte snarere på kirken, understreket dens hellige natur og unnlot å åpne for sosiale rasjonaliseringer.<ref>''ABC'' 21. juli 1976, se [http://hemeroteca.abc.es/nav/Navigate.exe/hemeroteca/madrid/abc/1976/07/21/035.html her]</ref>

I 1977 ble han som æresbevisning utnevnt til fyrstassistent til den pavelige trone.<ref>''ABC'' 5. november 1977, se [http://hemeroteca.abc.es/nav/Navigate.exe/hemeroteca/madrid/abc/1977/11/05/037.html her]</ref>

I 1978 trakk han seg på grunn av dårlig helse;<ref>han utviklet [[Parkinsons sykdom]] og hjertesykdommer, Gorritxategi San Sebastián 2009</ref> og ble biskop emeritus av bispedømmet. Fra det øyeblikk forlot han det offentlige liv;<ref>Gorritxategi San Sebastián 2009</ref> tilbød seg å oppholde seg i Pamplona, men etter insistering fra lokalbefolkningen valgte han å forbli i Bilbao.<ref>Gorritxategi San Sebastián 2009</ref>  Fra 1984 var han i særlig alvorlig helsetilstand;<ref>''ABC'' 24. august 1985, available [http://hemeroteca.abc.es/nav/Navigate.exe/hemeroteca/madrid/abc/1985/08/24/026.html here]</ref> i 1985 fikk han hjerneslag og døde på grunn av lungesykdom.<ref>Gorritxategi San Sebastián 2009</ref>