Redigerer Antoine Lavoisier (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Lavoisier vokste opp i Paris som sønn av en [[advokat]]. Hans mor tilhørte den velstående familien Punctis. Lavoisier tok eksamen i [[jus]] da han var 21 år gammel, men praktiserte aldri. I stedet tok han fatt på studier som virkelig interesserte ham - kjemi, [[botanikk]], [[astronomi]] og [[matematikk]] ved [[Mazarin]]-universitetet fra 1754 til 1761. Allerede i 1768 ble han innvalgt i [[Det franske vitenskapsakademiet]]. Av yrke var han regnskapsfører, og forsørget seg som ansatt i [[Ferme Générale]], et privat firma som fungerte som ligningsvesen. 28 år gammel fikk han kjennskap til at hans sjef [[Jacques Paulze]] vurderte å gifte bort sin 13 år gamle datter [[Marie-Anne Paulze Lavoisier|Marie-Anne Pierrette Paulze]]. Lavoisier reddet jentungen ut av dette ved selv å gifte seg med henne. Det ble et særdeles lykkelig ekteskap, ikke minst fordi Marie-Anne delte hans interesser. I motsetning til Lavoisier var hun flink i [[engelsk]], og holdt ham dermed oppdatert på viktige vitenskapelige nyvinninger fra den kanten. Hun var også flinkere i teknisk tegning enn han, illustrerte hans bok ''Traité élémentaire de chimie'' og ble hans viktigste medarbeider livet ut.

[[File:Lavoisier - Traité élémentaire de chimie, 1789 - 3895821 F.tif|thumb|''Traité élémentaire de chimie'']]
Fra og med 1775 var Lavoisier ansatt i administrasjonen for de kongelige [[krutt]]verkene, der han sørget for å forbedre produksjonsmetoden. Her la han også grunnlaget for forbedringer i landbruket ved å finne opp en ny metode for framstilling av [[salpeter]]. Seks dager i uken arbeidet han på ligningskontoret; bare et par timer på morgenkvisten og på søndager utførte han og Marie-Anne med vitenskapelige eksperimenter. Som nygift hadde han bygget et hermetisk lukket apparat som stod i stuen, og i dette la paret [[metall]] som ble tilført varme for å fremskynde [[rust]]ingen. Etter nedkjøling åpnet de forseglingen på apparatet, tok ut metallet, veide det og sammenlignet med den opprinnelige vekten. De oppdaget at rustent metall mot formodning ikke veier mindre, selv om det er blitt porøst – det veier ''mer''. Den ekstra vekten kunne ikke komme fra noe annet enn luften i apparatet. Luft måtte altså bestå av ulike [[gass]]er, og noen av disse måtte ha festet seg i metallet og utgjorde den ekstra vekten.

Noen av sine viktigste eksperimenter gjorde Lavoisier på området [[forbrenning]]. Forsøkene hans viste at forbrenning innebærer en reaksjon med et [[grunnstoff]] som finnes i luften. Videre viste han dette stoffets rolle i planter og dyrs [[respirasjon]] og ved [[korrosjon]] av metaller. Med sine oppdagelser innen forbrenning avkreftet han den rådende flogistikk-teorien, som hevdet at brennende materialer avgir en substans som ble kalt [[flogiston]].

Han oppdaget også at den «duggen» som dannes når [[Henry Cavendish]]s «brennbare luft» reagerte med det nevnte stoffet var [[vann]]. Han ga derfor denne gassen navnet «vanndanner» – [[hydrogen]]. Her bygde han delvis på tidligere forsøk av [[Joseph Priestley]]. Han ble tildelt midler fra vitenskapsakademiet for å finne ut om hydrogenet han utvant av luften kunne brukes til en [[flåte]] av [[ballong]]er som kunne brukes i en eventuell krig med [[Storbritannia]].<ref>David Bodanis: ''E = mc2'', forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9</ref>
[[Fil:David - Portrait of Monsieur Lavoisier and His Wife.jpg|right|thumb|Lavoisier og ektefellen Marie-Anne Pierette Paulze, malt av [[Jacques-Louis David]] i 1788]]
Under arbeidet med ''Sur la combustion en général'' og ''Considérations générales sur la nature des acides'' viste han at stoffet som bidrog til forbrenning også spilte en rolle for dannelsen av [[syre]]r. I 1779 ga han derfor stoffet betegnelsen [[oksygen|''air oxygène'']] – syredanner – og resten ''azote'' – uten liv. Kong [[Ludvig XVI]] sørget for bevilgninger, slik at Lavoisier kunne forske på om dette oksygenet han hadde oppdaget kunne brukes til å forbedre [[masovn]]er.