Redigerer Antarctic-ekspedisjonen 1894–95 (avsnitt)

== Organisering ==
Antarctic-ekspedisjonen ble organisert og ledet av [[Henrik Johan Bull]], en norsk forretningsmann som hadde bosatt seg i Australia i slutten av 1880-årene. Bull planla en sel- og hvalfangstekspedisjon i antarktiske farvann. Etter å ha mislyktes med å skape interesse blant Melbournes vitenskapelige selskaper for støtte til et kombinert kommersielt og vitenskapelig foretagende,<ref name="McConville" /> vendte han hjem til Norge for å organisere ekspedisjonen derfra. Der møtte han [[Svend Foyn]], den 84 år gamle grunnleggeren av moderne hvalfangst. Med Foyns hjelp gikk han til anskaffelse av hvalskuta «Cap Nor».<ref name="Bull(1898)23">Bull (1898), s. 23–24</ref>

=== «Antarctic» ===
{{utdypende artikkel|DS «Antarctic» (1871)}}
«Cap Nor» var en dampdrevet [[polarskute]] som ble bygget på Holmen i Drammen i 1871 som ''skruefregattskib''. Skuta målte 226 [[registertonn|brt]]. Hun hadde vært i [[selfangst]] i [[Arktis]] fra 1872, men var nå tatt ut av ishavsfangsten og lå i opplag i Sandefjord. Ifølge Bull var skuta vanskjøtet, og hun gjennomgikk større reparasjoner og oppgraderinger og ble døpt om til det passende navnet «Antarctic».<ref name="Bull(1898)23" />

=== Personell ===
Opprinnelig ble en kaptein Sanne hyret inn som fører av «Antarctic». Han hadde nettopp kommet hjem fra en reise rundt [[Kapp Horn]], men på grunn av en uoverensstemmelse ble han byttet ut med den erfarne hval- og selskutekapteinen [[Leonard Kristensen]].<ref name="Bull(1898)26">Bull (1898), s. 26</ref> Førstestyrmann Frederik Gjertsen og annenstyrmann [[Bernhard Jensen]] hadde også erfaring fra ishavsfarten. Med besetning og en liten gruppe vitenskapsmenn seilte de fra Tønsberg 20. september 1893 med kurs for [[Melbourne]] i Australia via [[Tristan da Cunha]] og [[Kerguelen]].

En annen nordmann som også hadde utvandret til Australia, [[Carsten Borchgrevink]], fikk høre at «Antarctic» skulle anløpe Melbourne i september 1894, og han ilte dit i håp om å få plass ombord. Han var heldig; [[William Bruce|William Speirs Bruce]], en senere fremtredende polarforsker, og grønlandsveteranen [[Eivind Astrup (1871–1895)|Eivind Astrup]] hadde begge hatt til hensikt å delta i Bulls ekspedisjon, men ingen av dem hadde mulighet til å nå frem til skipets avgang fra Melbourne.<ref name="Bull(1898)92">Bull (1898), s. 92–93</ref> Dette åpnet en mulighet for Borchgrevink som møtte Bull i Melbourne og fikk ham til å overtale kapteinen til å ta ham med som [[dekksgutt]] og deltidsforsker.<ref name="Bull(1898)92" /><ref name="Burton677">Burton, s. 677–78</ref>