Redigerer Anselm av Canterbury (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn ===
Anselm ble født i Aosta i 1033. Dette område var omtrent da kommet inn under de savoyardiske grevers herredømme. Hans foreldre stammet fra forskjellige adelsfamilier, faren Gundulf fra [[Lombardia]] og moren Ermenberga fra Aosta.<ref>Ludwig Hödl: Art. ''Anselm von Canterbury'', in: Horst R. Balz u. a.(Hrsg.): ''Theologische Realenzyklopädie (TRE), Bd. 2, Agende – Anselm von Canterbury'', Berlin u. a. 1978, S. 760.</ref> Femten år gammel ville han tre inn i et nærliggende kloster, med det fikk han ikke - faren hadde bestemt ham for en politisk karriere.

I en alder av 23 år forlot han hjemmet og reiste i tre år rundt om i Frankrike, til han, tiltrukket av [[Lanfranc av Bec|Lanfrancs]] viden ry, kom til [[benediktiner]]-[[abbediet Le Bec]]. Etter noe nølen trådte han inn der året etter, i 1060. Tre år etter ble han klosterets prior, og femten år etter abbed. I denne perioden tilkom hans første filosofiske og teologiske verker, som de to berømte skrifter ''Monologion'' og ''[[Proslogion]]''.

=== Erkebiskop av Canterbury===
Da Lanfranc (som var blitt erkebiskop av Canterburt) døde i 1089, ble Anselm foretrukket av mange som etterfølger der, men det var først i 1093 av kong [[Vilhelm II (England)|Vilhelm II]] innførte ham i embedet. De påfølgende fire år var de begge hver på sin side engasjert i [[investiturstriden]] i England. I 1097 fikk Anselm tillatelse til å dra til Roma, der han håpet å finne støtte. Det lyktes ham bare i begrenset grad. Han ble nektet innreisen til England igjen av kong Vilhelm II. Dermed tilbragte Anselm årene fra 1097 i eksil i [[Lyon]], til kongen døde i 1100.

Under den nye konge, [[Henrik I (England)|Henry I]], kunne Anselm returnere til England. Men fra 1103 til 1107 måtte han atter i landflyktighet. Han kom så til Englant til slutt, og døde i 1109.

=== Anselms teologiske program ===
Anselm uttrykker sitt teologiske program i første kapittel av skriftet ''Proslogion'':
:«Ikke søker jeg, Herre, å gjennomtrenge din opphøydhet, for jeg sammenstiller på ingen måte min erkjennelse med den; men jeg begjærer i noen grad å erkjenne din sannhet, som mitt hjerte tror og elsker. Jeg prøver nemlig ikke å erkjenne for at jeg kan tro, men jeg tror for at jeg kan erkjenne».
Erkjennelsen er derved ''troens'' erkjennelse, ''intellectus fidei''<ref>Sitert fra Grane 1999, s 139</ref>.

Fornuften skal finne de årsaker som står bak ved det som kirken tror. Om dem bruker han ofte uttrykket «nødvendige grunner», ''rationes necessariae''. ''Fornuft'' vil her si logisk argumentasjon. Fornuftens rolle består derfor ikke i å bidra med nytt innhold ut over troen, men i å belyse det innhold troen har, slik at man innser hvorfor det er slik<ref>Grane 1999, s 139</ref>.

Anselm ville beskrive forholdet mellom tro og viten med uttrykket ''fides quarens intellectum'' (latin for «tro som søker forstand»). For Anselm stod tro og viten således ikke i et motsetningsforhold, men den rasjonelle kunnskap kan ses som et resultat av troen. Dog er troen alltid det grunnleggende for ham.

=== Det ontologiske gudsbevis ===
I [[Det ontologiske gudsbevis|sitt ontologiske gudsbevis]], som [[Immanuel Kant|Kant]] kalte det, søkte Anselm å vise at [[Gud]]s eksistens er inneholdt i selve gudsbegrepet. Forenklet forløper det slik:

{|
|-
| &nbsp; &nbsp; &nbsp;
| Første premiss: 
| &nbsp; &nbsp; &nbsp;
| Gud er et fullkomment vesen.
|-
| &nbsp; &nbsp; &nbsp;
| Annet premiss:  
| &nbsp; &nbsp; &nbsp;
| Å være fullkommen innebærer å eksistere.
|-
| &nbsp; &nbsp; &nbsp;
| Konklusjon:    
| &nbsp; &nbsp; &nbsp;
| Gud eksisterer.
|}

Kant benektete imidlertid at ''eksistens'' kan være et predikat på linje med for eksempel allgod, almakt og så vider som Gud kan tilskrives, men det interessante er at Anselm begynte å argumentere filosofisk, uten teologiske støtteargumenter eller foutsetninger.

=== Forsoningslære ===
Av stor betydning for vesterlandsk [[teologi]] var hans [[forsoningslære]] som han utlag i ''Cur Deus Homo'' (latin: «Hvorfor ble Gud menneske?»). Det var kun Gud som var i stand til å forsone [[Adam (bibelsk person)|Adam]]s eller menneskenes synd, men soningsofferet måtte bæres frem av et menneske, og det var derfor Gud ble menneske i [[Jesus Kristus]]. Synden bestod i at menneskene hadde vendt seg bort fra Gud, og denne krenkelse kunne  godtgjøres ved ''satisfaksjon''.

Det er den såkalte ''satisfaksjonsteori'', hvor [[inkarnasjon]]en er nødvendig for å redde Guds ære.<ref>; Ifølge Johannes Sløk i ''De europæiske ideers historie'' i afsnittet om forsoningen betragtes Gud af Anselm her i billedet af den middelalderlige lensherre i hans forhold til sine lensmænd. Sløk mener, at netop ''udformningen'' af soningen er typisk for perioden – selve soningen er israelitisk og har sin rod i den jødiske offerkult.</ref>