Redigerer Anschluss (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:DezintegrareaAustroUngariei no.svg|mini|300px|Delingen av [[Østerrike-Ungarn]] etter [[første verdenskrig]]]]
[[Fil:Austrian Germans in western Austro-Hungarian Empire.png|mini|Kart som viser områder med tysk-språklig befolkning (rosa) som senere ble [[Deutschösterreich]] i det vestlige Østerrike-Ungarn i 1911]]
{{Utdypende|Den østerriksk-prøyssiske krig|Den stortyske løsning|Den lilletyske løsning}}
Tanken om at alle [[Folketyskere|etniske tyskere]] skulle være samlet i et land hadde vært levende siden oppløsningen av [[Det tysk-romerske rike]] i [[1806]]. Samtidig var det fra [[1700-tallet]] en stor [[emigrasjon]] av tyskspråklige til større områder, særlig i Øst-Europa etter invitasjon av de daværende makthaverne for å befolke området som var befolkningsmessig svekket som følge av [[pest]] eller krig, og for å styrke landbruket. Den immigrerte tyskspråklige befolkningen fikk ofte en del privilegier, blant annet knyttet til eget språk og kultur.

[[Wienkongressen]]s prinsipper knyttet til ulike lands [[interessesfære]]r bygget på oppdelingen av ulike tyske og italienske stater, og ikke deres samling som kom utover 1800-tallet. Dette reiste imidlertid spørsmålet om det faktisk fantes et tysk folk, og hvilke kjennetegn det i så fall var som karakteriserte dette folket, og skilte dem fra andre. Ulike synspunkter førte til ulike løsninger, knyttet særlig til [[Den stortyske løsning]], eventuelt [[Den lilletyske løsning]], hvor særlig det [[Huset Habsburg|habsburgske]] [[Østerrike]] ble holdt utenfor, noe som særlig var fremme på [[Frankfurtparlamentet]] i 1848,<ref name="wv">[http://www.wien-vienna.com/anschluss.php wien-vienna.com] {{Wayback|url=http://www.wien-vienna.com/anschluss.php |date=20120319011211 }}</ref> og som utover på 1800-tallet førte til en rivalisering mellom et voksende og stadig mer selvbevisst [[Preussen]] og Østerrike.

I det diplomatiske spillet utover på 1800-tallet lyktes det den prøyssiske kansleren [[Otto von Bismarck]] å isolere den østerrikske innflytelsen overfor de øvrige tyske statene. Ekskluderingen av Østerrike ble endelig gjennom den prøyssiske seieren i [[Den østerriksk-prøyssiske krig]] i 1866<ref name="wv" /> som utmanøvrerte østerrikerne nord for egne grenser, og åpnet for etableringen av [[Det nordtyske forbund]] året etter med prøyssisk dominans, og åpnet for [[Tysklands samling]] og etableringen av [[Tysklands historie (1871–1918)|Det tyske keiserrike]] i 1871 med [[Kongeriket Preussen|den prøyssiske kongen]] som keiser.

=== Situasjonen etter første verdenskrig ===
{{Utdypende|Deutschösterreich|Saint-Germain-traktaten}}
Da [[Østerrike-Ungarn]] gikk i oppløsning etter [[første verdenskrig]] var det krefter innen den tysktalende delen av dobbeltmonarkiet som ønsket tilslutning til Tyskland og slik styrke deres posisjon etter nederlaget i krigen. Ideer om sammenslåing kom til uttrykk i den politiske ledelsen i Østerrike før slutten av første verdenskrig. Dette samlingsønsket fikk et uttrykk i etableringen av republikken [[Deutschösterreich]] 12. november 1918, men både [[Versaillestraktaten]] og [[Saint-Germain-traktaten]] fra 1919 uttrykkelig forbød en østerriksk tilslutning til Tyskland uten at dette var godkjent av [[Folkeforbundet]].<ref name="snl">[http://snl.no/Anschluss Anschluss] i [[Store norske leksikon]]</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Berlin versus Vienna: Disagreement about Anschluss in the Winter of 1918-1919|publikasjon=Central European History|url=https://www.jstor.org/stable/4545629|dato=1972|fornavn=Duane P.|etternavn=Myers|serie=2|bind=5|sider=150–175|issn=0008-9389|besøksdato=2023-08-19}}</ref> Dette ble skarpt kritisert av blant andre [[Hugo Preuss]] som skrev [[Weimarforfatningen]] da han hevdet at dette stred mot prinsippet om [[nasjonal selvråderett]], som var basis for fredsslutningen etter krigen. Både Weimarforfatningen og forfatningen til den første østerrikske republikk inneholdt langsiktige mål om sammenslåing.<ref name="snl" /> Seierherrene etter første verdenskrig forhindret folkeavstemning om spørsmålet. Lokale folkeavstemninger i Tirol og Salzburg viste overveldende flertall for tilslutning til Tyskland. I Østerrike var den katolske kirken skeptisk, mens sosialdemokrater og det protestantiske støttet ønske om sammenslåing med Tyskland.<ref name=":0" /> Seierherrene fryktet et samlet og styrket Tyskland, og forhindret at det ble avholdt folkeavstemning om spørsmålet, men lokale avstemninger i [[Tirol]] i april 1921 ({{formatnum:145302}} stemmer for, {{formatnum:1805}} mot) og [[Salzburg]] i mai ({{formatnum:98546}} for, og 877 mot) viste overveldende flertall for tilslutning til Tyskland.<ref name="wv" /> Ønsket om sammenslåing med Tyskland var blant annet økonomisk motivert og en oppfatning om at Østerrike ikke ville klare seg økonomisk på andre måter.<ref name=":1" />

Frankrike og Italia forhindret i 1931 en tollunion og etter 1933 ble ønsket om sammenslåing en del av de østerrikske nazistenes kamp for å ta makten i landet.<ref name=":0" /> Tidlig på 1930-tallet søkte Østerrike og Tyskland å etablere et visst økonomisk samarbeid, herunder ble det 19. mars 1931 enighet om å etablere en [[tollunion]],<ref name="wv" /> men også den ble stanset av seierherrene fra første verdenskrig<ref name="snl" /> gjennom [[Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie]].<ref name="wv" /> Tollunionen ble bragt inn for den internasjonale domstolen i Haag som med 8 mot 7 stemmer konkluderte med at tollunionen var i strid med fredstraktaten.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051504008|tittel=Verden i går og i dag. Bind 3.|forfatter=Christensen, Chr. A.R.|forlag=Tanum|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1953}}</ref> Dette samarbeidet ble dempet etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]] i 1933. Imidlertid agiterte [[Adolf Hitler]], selv en tysk-østerriker, sterkt for stortysk løsning etter å ta plukket opp [[Pangermanisme|pangermanske]] tanker etter krigen, noe han blant annet tok til orde for i ''[[Mein Kampf]]''.

=== Austrofascismen ===
{{Utdypende|Austrofascisme|Oppstanden i Wien i 1934}}
[[Den store depresjonen]] rammet også Østerrike ganske hardt, med høy arbeidsledighet og ustabil økonomi. Dette førte til politisk uro i den unge staten. Republikken var de første årene dominert av det katolske partiet [[Christlichsoziale Partei]], men staten gikk langsomt i oppløsning fra 1933 da parlamentet ble oppløst og fram til [[oppstanden i Wien i 1934]]. Styret utviklet seg i retning av en [[Korporativisme|korporatistisk]] [[Fascisme|fascistisk]] [[ettpartistat]], kalt [[austrofascisme]], under ledelse av [[Engelbert Dollfuß]], og etter han var blitt drept, [[Kurt Schuschnigg]]. 
[[Fil:KurtVonSchuschnigg1936.jpg|mini|left|[[Kurt Schuschnigg]] i 1936, med [[austrofascisme]]ns merke på venstre jakkelomme]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-00805, Wien, Februarkämpfe, Bundesheer 2.jpg|mini|Føderale østerrikske soldater ved hovedbanestasjonen i Wien 12. februar 1934 under [[Oppstanden i Wien i 1934|oppstanden]]]]
Austrofascismen hadde mer til felles med den italienske fascismen under [[Benito Mussolini]] enn den tyske nasjonalsosialismen. Mussolini støttet austrofascistenes tanker om østerriksk selvstendighet fram til han trengte tysk støtte til sin krigføring i [[Etiopia]] under [[Den andre italiensk-abessinske krig]] noe som førte ham inn i en avhengighet av Hitler gjennom [[Aksemaktene|Roma-Berlin-aksen]].

[[Pangermanisme|Pangermanske]] kretser hadde gjennom flere år presset på for å få til en stortysk løsning.<ref>{{Cite book|author=Willian L. Shirer |title=''Twentieth Century Journey, Volume 2, The Nightmare Years: 1930-1940'' |publisher=Little, Brown & Company |year=1984 |isbn=0-316-78703-5 |location=Boston, USA}}</ref> De nasjonalsosialistiske myndighetene i Tyskland støttet opp under sitt østerrikske søsterparti [[DNSAP (Østerrike)|DNSAP]] under ledelse av [[Arthur Seyss-Inquart]] i deres forsøk på å ta makten fra de austrofascistiske makthaverne.

25. juli 1934 ble Dollfuss drept i et [[Østerriksk nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistisk]] kuppforsøk, noe som førte til ny politisk uro som varte fram til august. De østerrikske nasjonalsosialistene flyktet da i stor skala til Tyskland, men fortsatte arbeidet for en sammenslåing derfra, mens de gjenværende nasjonalsosialistene skapte uro gjennom terroristangrep som krevde mer enn 800 drepte mellom 1934 og 1938.

Schuschnigg overtok som leder, og videreførte Dollfuss' politikk, hvor både nasjonalsosialister og sosialdemokrater ble internert i stor skala. Presset fra Tyskland økte imidlertid, slik at aksjonene mot nasjonalsosialistene opphørte etter 1936, og internerte nasjonalsosialister ble løslatt og sluttet inn i maktposisjoner.

=== Opptakten ===
I 1938 ble det avslørt at DNSAP planla et kupp i Østerrike. Schuschnigg tok dette opp med [[Adolf Hitler]] under et møte i [[Berchtesgaden]]. Hitler benyttet anledningen til å presse Østerrike til å innfri en rekke tyske krav, blant dem at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hær satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg.

[[Kurt Schuschnigg]], forbundskansler for Østerrike, var 12. februar 1938 på besøk hos Hitler i [[Berchtesgaden]]. Utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] la der frem et utkast til en avtale som Ribbentrop forlangte underskrevet straks. Schuschnigg mente Ribbentrops krav var slutten på Østerrikes selvstendighet. Hitler truet med å sende tyske styrker inn i Østerrike innen tre dager. Hitler krevde blant annet at [[Arthur Seyss-Inquart]] skulle inn i den østerrikske regjeringen og at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Schuschnigg skrev under en litt moderert versjon av dokumentet.<ref name="Shirer" />{{rp|349}}

Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble [[minister|innenriksminister]] og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en [[folkeavstemning]] 13. mars om Østerrike fortsatt skulle være en uavhengig stat.

Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, [[Wilhelm Miklas]], skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seyss-Inquart, men gikk med på de andre kravene. [[Hermann Göring]] beordret Seyss-Inquart til å sende et telegram hvor han skulle etterspørre tysk hjelp, men han nektet, slik at dette ble i stedet sendt av en tysk agent i Wien.<ref name="eb" />

Den 11. mars var Ribbentrop til lunsj hos [[Neville Chamberlain]] og [[lord Halifax]] i Downing Street, [[Winston Churchill]] var også til stede. Midt under lunsjen fikk en forvirret Chamberlain beskjed om Hitlers ultimatum til [[Østerrike]]. Ribbentrop skal ha forsøkt å trekke ut møtet lengst mulig for å hindre vertene i å foreta seg noe.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Fraenkel, Heinrich | utgivelsesår = 1963 | tittel = Hermann Göring | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Nasjonalforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062007005 | side = }} </ref>