Redigerer Anne Boleyn (avsnitt)

== Tidlig liv ==
=== Omdiskutert fødselsår ===
På grunn av mangelen på kirkedokumenter fra perioden er historikerne ikke samstemte om årstallet for Anne Boleyns fødsel. Kildemateriale fra [[1500-tallet]] er motstridende, og ulike årstall har blitt fremmet av forskjellige forfattere. En [[Italia|italiensk]] historiker (1600) antydet at hun ble født i 1499, mens [[Thomas More]]s svigersønn antydet et såpass senere årstall som 1512. Alle de øvrige gjetningene faller innenfor disse to ytterpunktene. I våre dager har den akademiske debatten vært sentrert rundt to nøkkelår: [[1501]] og [[1507]]. Det sistnevnte året ble først fremmet av en elisabethansk antikvar, [[William Camden]], og var foretrukket inntil kunsthistorikeren Hugh Paget argumenterte mot det i 1981. To autoriteter på perioden, [[Eric Ives]] og [[Retha Warnicke]] (som har skrevet hver sin biografi om Boleyn) er uenige. Ives, en [[Storbritannia|britisk]] historiker og juridisk ekspert, fremmer 1501, mens Warnicke, en [[USA|amerikansk]] forsker og kvinnehistoriker, foretrekker 1507.<ref>Se Eric Ives' biografi ''The Life and Death of Anne Boleyn'' for den mest omfattende argumentasjonen for 1500/1501 og Retha Warnickes ''The Rise and Fall of Anne Boleyn'' for subjektiv spekulasjon om året 1507.</ref>

Det viktigste kjente skriftlige vitnesbyrdet er et brev Anne skrev ca. 1514. Hun skrev det på fransk, sitt andre språk, til sin far, som da levde i England, mens hun selv fullførte sin utdannelse i [[Nederlandene]]. Professor Ives har pekt på at brevets stil og dets voksne håndskrift tilsier at Anne må ha vært eldre enn 13 år da brevet ble skrevet. Dette blir støttet av en historieskriver fra slutten av 1500-tallet, som skrev at Anne var tyve da hun kom tilbake fra Frankrike.<ref>Se Ives, s. 18–20</ref> Disse argumentene blir avvist av Warnicke i flere bøker og artikler, og dette er også samme konklusjon som de fleste historikere støtter. Det nøyaktige fødselsåret vil kanskje aldri bli kjent.

=== Fødsel og familie ===
[[Fil:Frans Pourbus III, portrait of unknown Italian lady misattributed as Queen Anne Boleyn 2.jpg|thumb|Et portrett av Anne Boleyn. Tilskrevet Marcus Gheeraerts den yngre.]]Anne var datter av [[Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire|Thomas Boleyn]], senere jarl av Wiltshire og Osmonde, og dennes hustru [[Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire|Elizabeth Boleyn]] (født Elizabeth Howard), datter av [[Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk]]. Det er ikke kjent hvor Anne ble født, men det var antagelig enten i sin families herskapsbolig [[Blickling Hall]] i [[Norfolk]] eller i deres foretrukne hjem [[Hever Castle]] i [[Kent]].

Det ble etter hennes død spredt rykter om at hun led av [[polydaktyli]] ved at hun skal ha hatt seks fingre på venstre hånd (noe som på denne tiden ble betraktet som et tegn på kontakt med djevelen). Selv om dette ryktet har vært populært og ofte gjentatt, er det betvilt i moderne tid ettersom det ikke finnes samtidige vitnesbyrd som støtter påstanden. Ingen av de mange vitnene som har nedtegnet møter med Anne Boleyn, ofte pinlig detaljerte, har nevnt deformasjoner, langt mindre en sjette finger. Ettersom en fysisk deformasjon altså ble betraktet som et tegn på ondskap, er det lite sannsynlig at hun ville få møtt Henrik VIII og tiltrukket seg hans romantiske oppmerksomhet om hun hadde hatt en slik deformasjon. På grunnlag av dette har de fleste akademikere avvist ryktet.<ref>Warnicke, sidene 58–59; Lindsey, sidene 47–48.</ref>

Anne hadde to søsken. Som med henne selv er fødselsdatoene deres usikre, men det synes klart at hennes søster [[Mary Boleyn]] var eldre. Marys barn skal ha vært overbevist om at deres mor var den eldste søsteren, og det samme var Annes datter [[Elizabeth I av England|Elizabeth]].<ref>Kun én historiker har argumentert at Mary ''kan'' ha vært den yngste av søstrene. Det er for øvrig klare bevis fra regimet til dronning Elizabeth I at de overlevende fra familien Boleyn kjente til at Mary hadde vært født før Anne, og ikke etter. Se Ives, sidene 16–17 og Fraser, side 119.</ref> Deres bror [[George Boleyn, vicomte av Rochford]] kan ha vært den eldste, avhengig av når man mener at Anne ble født, ettersom George helt klart kom til verden en gang rundt 1504.<ref>Warnicke, s. 9; Ives, side 15.</ref>

Senere i livet hadde Anne ikke et spesielt nært forhold til sin far, men i sin barndom synes hun å ha vært ivrig etter å glede ham. Forholdet til søsteren Mary var i begynnelsen varmt, men de kranglet over hennes valg av ektefelle og var absolutt ikke på talefot da hun døde. Anne hadde samlet sett et lykkeligere forhold til sin mor og bror, og var tilsynelatende svært knyttet til begge.

Da Anne ble født, var Boleyn-familien ansett som en av de mest respektable familiene i det engelske aristokratiet, selv om de kun hadde hatt adelstittel i fire generasjoner. Senere ble de kritisert for å ha vært sosiale klatrere, men det var et politisk angrep på dem. Med ordene til en av hennes biografer: «Tradisjonen forteller oss også at familien Boleyn var en handelsfamilie fra London, men igjen leder tradisjonen oss på avveier: Anne Boleyn var født som en høyverdig aristokratisk dame.»<ref>Ives, side 3.</ref> Blant hennes forfedre var en borgermester av London, en hertug, to kvinner av aristokratiet og en jarl, og blant hennes slektninger på morssiden var den mektige familien Howard. Anne Boleyn var faktisk mer aristokratisk enn både [[Jane Seymour]] og [[Katarina Parr]], to av Henrik VIIIs øvrige hustruer.

Annes far var en respektert [[diplomat]] med en begavelse for språk. Han var også en som hadde kong [[Henrik VII av England|Henrik VIIs]] gunst, og kongen sendte ham på mange diplomatiske reiser til utlandet. Han fortsatte sin karriere under Henrik VIII, som ble kronet i 1509. I [[Europa]] vant Thomas Boleyns sjarm og profesjonalitet ham mange beundrere, blant annet erkehertuginne [[Margarete, erkehertuginne av Østerrike|Margarete]] av [[Østerrike]], datteren til keiser [[Maximilian I av det tysk-romerske rike]]. Hun styrte Nederlandene på vegne av sin far og var så imponert over Boleyn at hun tilbød hans yngste datter en stilling i sin husholdning. Normalt måtte en pike være 12 år for å oppnå en slik ære, men Anne kan ha vært yngre, ettersom Margarete refererte varmt til henne som «la petite Boleyn» (skjønt dette kan vise både til hennes alder og hennes høyde).<ref>Fraser og Ives argumenterer at dette er klare tegn på at Anne sannsynligvis ble født i 1501, noe som gir henne en alder som tilsvarer de øvrige pikene, men Warnicke er uenig, delvis på grunn av kallenavnet «petite» (= lille). Se Ives, side 19; Warnicke, sidene 12–13.</ref> Anne skal ha gjort et godt inntrykk i Nederlandene for sine manerer og sin flid til å lære. Hun bodde der fra våren 1513 og til hennes far sørget for at hun kunne studere videre i [[Paris]] fra vinteren 1514.

I Frankrike ble hun hoffdame for dronning [[Claude av Frankrike]] og fungerte også som oversetter når det kom engelske besøkende av høy rang til det franske hoffet. I dronningens husholdning fortsatte hun å lære fransk språk, og hun fikk grundig kjennskap til fransk kultur og etikette. Hun utviklet også interesse for moter og for religiøs filosofi, noe som senere bidro til en reformering av den engelske kirke. Hennes europeiske utdannelse ble avsluttet i 1521, da hun ble kalt tilbake til England av sin far. Hun seilte fra [[Calais]], som da fortsatt var underlagt England, i januar 1522.

=== Opptreden og personlighet ===
[[Fil:Anneboleyn2.jpg|thumb|Et portrett av Anne Boleyn malt noen år etter hennes død. Hennes biografer Ives har karakterisert det som svært nær «den virkelige Anne Boleyn».]]

Anne Boleyn ble ikke ansett som en skjønnhet i sin tid. Hun var for tynn og hennes farge ble betraktet av mange som for mørk i en periode da lys hud og hår ble foretrukket. Imidlertid var det mange observatører som var imponert av hennes mørke øyne og lange, sorte hår. En italiener som møtte henne i 1532, skrev at hun var «ikke av de vakreste kvinner i verden», men andre mente at hun var «competent belle» («ganske vakker») og «ung og pen». En historiker har sammensatt alle disse beskrivelsene og konkludert følgende:

:''«Hun var aldri beskrevet som en stor skjønnhet, men selv de som mislikte henne, innrømmet at hun hadde en dramatisk sjarm og tiltrekning. Hennes mørke hudfarge og sorte hår ga henne en eksotisk aura i en kultur som så på melkehvit blekhet som en nødvendighet for skjønnhet. Hennes øyne var spesielt merkbare: ‘sorte og vakre’ skrev en samtidig mens andre mente de var hennes mest attraktive trekk og at hun ‘visste svært godt å bruke dem med effekt’.»''<ref>Lindsey, side 48.</ref>

Folk synes hovedsakelig å ha blitt tiltrukket av Annes [[karisma]]. Hun ga et godt inntrykk med sin sikre sans for moter og inspirerte mange nye trender blant hoffdamene. I etterpåklokskapens lys kan man si at hun var det største moteikonet i England tidlig på 1500-tallet. [[William Forrest]], forfatter av et samtidig dikt om [[Katarina av Aragón]], komplimenterte Annes evne som en danser. «Her», skrev han, «var en frisk, ung dame som kunne trippe og gå».<ref>Fraser, side 115.</ref>

Hun var en from [[Kristendom|kristen]]<ref>For en utførlig diskusjon om Annes religiøse tro, se Ives, sidene 277–287.</ref> i den nye tradisjonen av [[renessansen]]s [[humanisme]] (å kalle henne for en protestant vil være en overdrivelse). Hun ga også sjenerøst til veldedighet og ga almisser til de fattige. I sin ungdom var hun «søt og glad» og likte å spille, drikke vin og sladre.<ref>Weir, side 153.</ref> Hun var også modig og følsom, skjønt ifølge hennes fiender kunne hun også sløse, være nevrotisk, ondskapsfull og snarsint.

:''«Mot oss var hun selvmotsigende – religiøs skjønt aggressiv, kalkulerende dog følelsesfull, med et lett strøk av hoffet dog et sterkt grep om det politiske … En kvinne i sin egen rett – tatt på hennes egen måte i en manns verden; en kvinne som mobiliserte sin utdannelse, sin stil og sin framtreden som veide opp for manglene i hennes kjønn; av kun moderat skjønnhet, men som tok både hoffet og kongen med storm. Kanskje, mot slutten, er det Thomas Cromwells vurdering som kommer nærmest: intelligent, åndfull og modig»''.<ref>Ives, side 359.</ref>