Redigerer Anna Dorothea Therbusch (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn===
Selv om hun var født som datter av en hoffkunstner, ([[Georg Lisiewski]]), var det ikke vanlig på den tid at kvinner ble profesjonelle malere. 

===Karriere===
Hun var i sin tid anerkjent som en dyktig portrettør både med normalstørrelse og i [[miniatyrmaleri|miniatyrformat]], og fikk kunder blant adelen.

Hun, en søster og en bror fikk opplæring av faren fra tidlig barndom, og de ble snart betraktet som maleriske [[vidunderbarn]]. Karrieren tok imidlertid en foreløpig slutt da hun giftet seg med vertshusholder Ernst Friedrich Therbusch som 21-åring, og brukte tiden til å hjelpe med driften av stedet. Da hennes «ekteskapelige forpliktelser» var over, tok hun opp igjen malingen (ca. 1760) «som en nærsynt og middelaldrende kvinne». Deretter viet hun resten av livet sitt til kunsten.

De første maleriene fra tiden etterpå finnes i [[Stuttgart]], med et portrett av hertug Karl Eugen og i alt 18 hurtigmalte portretter til slottets galleri. Hun ble æresmedlem av Stuttgart kunstakademi, og arbeidet der og i [[Mannheim]] til hun dro til [[Paris]] i 1765. Selv om hun ble godt mottatt av det kongelige kunstakademiet, og fikk en utstilling med god omtale fra [[Denis Diderot]], som ellers var fryktet for sine kritikker, ble hun ikke noen suksess. Hun ble medlem av akademiet og flyttet sammen med Diderot i 1767. Selv uten suksess mht. salg, er Paris-tiden regnet som hennes mest kreative periode.

Allerede på den tid var Paris en dyr by å leve i. Hun forlot byen og dro hjemover via [[Brussel]] og Nederlandene. Vel hjemme i Preussen ble hun en ledende portrettør for Fredrik den store av Preussen, og utførte veggmalerier med mytologiske scenerier på hans nye slott [[Sanssouci]]. Hun portretterte også Katarina den store av [[Russland]]. Selv om hun aldri besøkte Russland ble bildene hennes ofte kjøpt opp av russiske samlere.

Hun døde som 61-åring, og er gravlagt på  Dorotheenstadt kirkegård. Kirken ble ødelagt under [[annen verdenskrig]], men gravsteinen over henne er intakt.

Forholdet hennes til Diderot inspirerte [[Éric-Emmanuel Schmitt]] til å skrive teaterstykket ''Der Freigeist'' (Den frie sjel/ånd) også kjent som ''Der Libertin'' (Libertineren).