Redigerer Andreas Hojer (avsnitt)

== Oppvekst og ungdom ==
Hojer ble født i [[Karlum]] i nærheten av [[Tønder]] i hertugdømmet [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]], hvor hans far, [[Johan Hojer]] (død [[1726]]), var [[prest]]. Moren var født Fabricius. Gjennom foreldrene var han knyttet til vidt utbredte [[Sønderjylland|slesvigske]] presteslekter. Etter at det hadde blitt lagt et godt grunnlag i språk og [[historie]], delvis hjemme under farens veiledning, delvis hos morens bror, den lærde presten [[Vilhad Fabricius]] i [[Løjt]], dro Hojer i [[1706]] til pedagogiet (''Pädagogium'') i [[Halle (Saale)|Halle]]. 

Fra barndomshjemmet var han av faren vant til arbeidsomhet og selvstendig tenkning, noe som ble av stor betydning for hans senere liv. Han hadde et hurtig hode og stor flid, og gjorde derfor raske fremskritt. I [[1707]] gikk han over til [[universitet]]et i Halle og begynte å studere [[medisin]], etter eget utsagn av helbredshensyn siden han fra barndommen hadde vært svaklig. I den berømte [[Georg Ernst Stahl]] og hans disippel [[Michael Alberti]] fant han lærere etter sin smak som innviet ham i«den praktiske medisin», men tross i dette kunne dette ikke tilfredsstille ham i hans søken etter kunnskap. Samtidig studerte han derfor også [[moral]], historie, [[naturrett|natur-]] og [[statsrett]], og i professor [[Christian Thomasius]] fant han en veileder til rasjonell betraktning av livet i [[stat]]en og folket, som bidro til å utvikle en trang til å gjøre seg uavhengig av [[vitenskap]]elige [[autoritet]]er og se med egne øyne. I [[pietisme]]n så han også en forbundsfelle i kampen mot den da fremdeles herskende [[Luthersk ortodoksi|ortodoks-lutherske]] [[teologi]] som han følte seg frastøtt av.

Utbruddet av [[Den store nordiske krig|den nordiske krigen]] i 1709 førte til forstyrrelser i Hojers studieplan. Av økonomiske årsaker måtte han tenke på å dra hjem. Dog fikk han mulighet til et opphold ved [[Universitetet i Wittenberg]]. Fra hjemmet gjorde han forskjellige reiser, alltid med et åpent øye for det politiske og sosiale livets forskjellige forhold og både hjemme og ute sysselsatte han seg med studier av forskjellig slag. I [[1713]] kom han til [[København]], som han forøvrig sannsynligvis hadde besøkt også tidligere, og i juni [[1714]] ble han immatrikulert ved [[Københavns Universitet]]. Nesten tilfeldig ble han av [[geheimeråd]] [[Johan Georg Holstein]] ansatt som lærer for dennes to yngre sønner, og med dette knyttet han seg til Danmark for resten av livet. Ved flid og dyktighet vant Hojer snart stor aktelse i det holsteinske hus, noe som senere ble av stor betydning for ham som vern mot de heftige angrep som hans noe fremfusende og selvbevisste brudd med vanlige synspunkt utsatte ham for. Hojer var rik på [[Reform|reformatoriske ideer]], hadde lyst til å gjøre seg gjeldende og komme seg frem i samfunnet. Et forsøk han i [[1717]] gjorde på å bli [[professor]] i medisin ved Københavns Universitet mislykkes, da kongens [[livlege]], [[justisråd]], dr.med. [[Johannes de Buchwald]], en mann som var gammel nok til å være Hojers far, gikk seirende ut av konkurransen om jobben. Et positivt utfall av konkurransen for Hojer var dog at han fikk tillatelse til å praktisere som [[lege]] etter dette, til tross for at han ikke var ferdig med legeutdannelsen. Kort etter reiste han til [[universitetet i Helmstedt]] med sine [[adel]]ige elever. Her stiftet han nære bekjentskaper med flere av tidens vitenskapelige berømtheter, men etter et års tid dro han tilbake til København i håp om å få en ansettelse i statens tjeneste. Det gikk imidlertid ikke så lett, delvis fordi han samtidig kom i to stygge, litterære feider, som nær hadde ødelagt fremtidsutsiktene hans.

Til bruk for de unge Holsteinere, hadde Hojer nemlig forfattet sin ''Kurtzgefasste dännemarkische Geschichte'' ([[Flensburg]] [[1718]]), et skrift som i flere henseender viser forfatterens fortreffelige evner og sunne dom over historiske personer og begivenheter, men hvor han samtidig uttalte seg med en da uvant dristighet om forskjellige forhold. Dette framprovoserte mye harme, og førte til langvarige ubehageligheter for Hojer. For eksempel opptrådte [[Ludvig Holberg]] (under navnet «Poul Rytters») meget skarpt og hånlig mot ham, da han hadde følt seg personlig krenket av Hojers uttalelse om et av hans skrifter.<ref>E. Spang-Hansen, ''Fra Ludvig Holbergs unge dage. Hans strid med Andreas Hojer'', 1963.</ref>
Enda større forargelse vakte Hojers naturrettslige [[avhandling]] ''De nuptiis propinqvorum'', som kom ut i 1718 i [[Tyskland]]. Siden adskillige påstander i skriftet kunne tolkes som om forfatteren gjorde seg til forsvarer av [[ekteskap]] mellom de aller nærmest beslektede, så oppstod det en storm mot ham både hjemme og i utlandet. Ved sin rolige holdning og sin ufortrødne besvarelse av alle innvendinger, lykkes det dog Hojer til slutt å få stormen til å legge seg. Dog ville han vel neppe ha nådd dette resultatet om ikke innflytelsesrike venner hadde tatt ham under sine vinger, og om ikke han selv, med en god samvittighets uforstyrrelige ro, midt under stormen hadde arbeidet videre og skrevet en rekke skrifter om finans, statsøkonomi, historiske skrifter og avhandlinger, alle skrevet til [[Frederik 4.|kongen]] og kronprins [[Christian 6.|Christian]]. Av disse ble kun ''Continuatio annalium Alberti Stadensis'' ([[1720]]) trykt.

Samtidig hadde Hojer, for å leve, praktisert som lege. Han hadde også, om enn uten å navngi seg for offentligheten, kommet i forbindelse med [[boktrykker]] [[Jochum Wielandt]] om redaksjonen av nyhets- og litteraturbladet (''Extrait des nouvelles'' og ''Nova litteraria''), hvorved Hojer, som alltid, viste talent, men også ved uforbeholdne ytringer vakte såpass motstand at han måtte stanse. Hans gjentatte forsøk på å bli professor i medisin forble mislykket. Han fikk heller ikke oppfylt ønsket sitt om å bli ansatt ved [[Det Kongelige Bibliotek]] på denne tiden. Derimot ble han, støttet av den [[Hans Nobel]] i [[1721]] sekretær i den av regjeringsnedsatte [[Norge|norske]] [[matrikkel]]kommisjonen og året etter [[Historiografi|kongelig historiograf]].