Redigerer Andreas Eckstorm (avsnitt)

== Liv ==
Eckstorm ble født i Grøndokka i Lyngdal av foreldrene holzførster Johann Cornelius Eckstorm fra [[Hessen]] og Maren Jacobsdatter fra [[Porsgrunn]]. Han var eldst i en barneflokk på fem. Fra «1781» var han elev ved [[Kristiansand katedralskole]], hvorfra han fire år senere ble dimittert. I 1785 innledet han studier ved [[Københavns Universitet]], men la alt året etter studiene til side og vervet seg som korporal, senere fourier, ved [[Den kongelige livgarde]]. Før det hadde han uten hell forsøkt å bli skuespiller i København. Eckstorm ble utnevnt til virkelig fenrik ved det [[Vesterlenske infanteriregiment]] i 1789. Da han kom til Norge, viste det seg imidlertid at det ikke fantes noen ledig tjeneste, så Eckstorm ble i stedet forespeilet en karriere som underoffiser, og endatil med en lavere godtgjørelse enn den han hadde hatt i København.

I 1791 ble han opptatt på Den frie mathematiske skole ([[Krigsskolen]]) i [[Kristiania]]. Da han noen måneder senere fikk vite fra regimentssjef Tobiesen at det ville drøye lenge til fast gasje, søkte og fikk Eckstorm avskjed fra krigstjenesten og skolegangen på nyåret 1792, da med sekondløytnants grad.

Deretter var Eckstorm i noen år klokker ved [[Kristiania tukthus]], før han i 1796 overtok samme stilling på [[Strømsø]]. Han døde, "i den elendigste Forfatning," ifølge [[Claus Pavels]], som 32-åring etter 14 måneder i tjenesten. Ifølge innførselen i kirkeboken nøt Eckstorm ”almindelig Yndest i Menigheden”.

Eckstorm var gift med Kristine Paaske og hadde tre barn med henne. Ifølge kirkeboken etterlot han på grunn av sin sykdom "Kone og 3 Børn i trængende Omstændigheder”.

Kildene fremstiller Andreas Eckstorm som en stridbar karakter. Claus Pavels, som kjente ham fra skoledagene i Kristiansand, skrev at da han kom til skolen, «overgik han meg næsten i alt, men Udsvævelser, tilligemed en Trodsighed i Characteren, der undertiden syntes at grænse til Ondskab, gjorde ham forhadt i Rektorens Øine". Men Pavels la til at han "syntes værre, end han uden Tvivl var, og skjøndt han tildeels var Stifteren af sit eget Vanheld, var det dog maaske tungere, end han havde forskyldt. Fred med hans Støv og broderlig Skaansel med hans Minde!»