Redigerer Andrea Cordero Lanza di Montezemolo (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Andrea Cordero Lanza di Montezemolo kom fra en svært gammel [[piemonte]]sisk adelsslekt og ble født i Torino. Fra den var det utgått tallrike offiserer, diplomater og kardinaler. Han var i sin egen samtid i slekt blant annet med [[Luca di Montezemolo]], president for [[Ferrari]], styreformann for [[FIAT]] og styreformann for [[Alitalia]]<ref name=stampaobit/>, og med general [[Giuseppe Dezza]].

Han var et av fem barn; hans far var Giuseppe Cordero Lanza di Montezemolo. Han var offiser i den italienske hær og hadde sluttet seg til motstandsgrupperingene; og han ble torturert og henrettet under [[massakren i Fosse Ardeatine]] for sin rolle i motstanden mot den tyske okkupasjon av Roma. Hans mor var Amalia Dematteis, dom senere skulle bli del av arbeiderstaben under [[Det annet Vatikankonsil]] og nasjonalpresident for gremme av den åndelige assistanse til de italienske væpnede styrker (P.A.S.F.A.), som  fungerer som et organ innen det kirkelige italienske militære ordinariat.

Andrea hadde også sluttet seg til motstanden mot tyskere som blusset opp da tyskerne etter det italienske kapitulasjonsforsøk i 1943 okkuperte landet. Samme året som faren ble skutt, ble Andrea holdt i skjul, beskyttet av ukrainske geistlige på [[Det ukrainske pavelige kollegium Sankt Josafat]] på [[Gianicolo]] i Roma.<ref name="VI">{{cite web|url=http://www.bdtorino.eu/sito/articolo.php?id=24111|title=Quando Il Cardinale Andrea Cordero Lanza di Montezemolo fu salvato dagli ucraini|language=italiensk|work=Civico 20 News|accessdate=5. oktober 2017|archive-date=2017-10-05|archive-url=https://web.archive.org/web/20171005151325/http://www.bdtorino.eu/sito/articolo.php?id=24111|url-status=yes}}</ref> Andrea og hans søster Adriana har senere, ved flere anledninger, uttrykt sin tilgivelse av ugjerningsmennene, og især av den tungt medansvarlige [[Hauptsturmführer]] [[Erich Priebke]].

Etter krigen studerte han arkitektur, og fikk etter eksamen i 1949 ut i yrkeslivet som arkitekt, blant annet som medarbeider under [[Pier Luigi Nervi]]. Han kom senere til at han kunne ha et prestekall, ble semenarist ved [[Almo Collegio Capranica]] og studerte katolsk teologi og filosofi ved [[det pavelige universitet Gregoriana]]. Parallelt med dette var han assistent ved lærestolen for konstruksjonsteknikk ved det romerske arkitekturfakultet.

===Prest===
Han ble presteviet den 13. mars 1954 av erkebiskop [[Luigi Traglia]] og virket så i mange år i sjelesorgen flere steder. Han ble senere plukket ut for opptak i den pavelige diplomati og studerte fra 1957 til 1959 ved [[det pavelige diplomatakademi]] (''Pontificia Ecclesiastica Academia'') og tok doktorgraden i [[kirkerett]] ved [[Lateranuniversitetet]].

Han fikk sin første utepostering som sekretær ved den pavelige apostoliske delegasjon i [[Mexico]] fra 1960 til 1964, og deretter ved det pavelige nuntiatur i fra 1964 til 1965. Så var han ved det nuntiatur som dekket Kenya, Uganda og Tanzania fra 1965 til 1968.

Deretter ble han tilknyttet [[Statssekreteriatet]]s avdeling i Vatikanet i den seksjon som befattet seg med kirkens offentlige anliggender (1968 til 1972). Den 11. november 1971 ble han utnevnt til visesekretær ved [[det pavelige råd for Rettferdighet og Fred|det pavelige kommisjon for Rettferdighet og Fred]]; i 1976 ble han utnevnt til sekretær - nestleder - i samme organ i [[den romerske kurie]].

===Pavelig nuntius, titularerkebiskop===
Den 5. april 1977 ble han utnevnt av [[pave Paul VI]] til titularerkebiskop og til [[apostolisk pro-nuntius]] til [[Papua Ny-Guinea]] tillike med [[apostolisk delegat]] til [[Solomonøyene]].<ref name=aas1977>{{cite book | url = https://www.vatican.va/archive/aas/documents/AAS-69-1977-ocr.pdf | pages= 292, 298 | date = 1977 | volume = LXIX | title = Acta Apostolicae Sedis }}</ref> Han ble bispeviet den påfølgende 4. juni av kardinal  [[Jean-Marie Villot]] (Pavestolens statssekretær); medkonsekrerende var erkebiskop [[Bernardin Gantin]] (pro-president for kommisjonen for Rettferdighet og Fred og visepresident for det pavelige råd ''Cor Unum''), og erkebiskop [[Duraisamy Simon Lourdusamy]] (sekretær for [[Kongregasjonen for troens utbredelse]]).

Den 25. oktober 1980 ble han utnevnt til apostolisk nuntius til [[Nicaragua]] og [[Honduras]],<ref>{{cite book | url = https://www.vatican.va/archive/aas/documents/AAS-72-1980-ocr.pdf | page= 1069 | date = 1980 | volume = LXXII | title = Acta Apostolicae Sedis | access-date= 19. desember 2019}}</ref> og den 1. april 1986 til [[Uruguay]].<ref>{{cite book | title = Acta Apostolicae Sedis | url = https://www.vatican.va/archive/aas/documents/AAS-78-1986-ocr.pdf  | page= 480| date= 1986 | volume = LXXVIII | access-date = 22. desember 2019 }}</ref>

Den 28. april 1990 ble han apostolisk delegat til [[Jerusalem]] og [[Palestina (region)|Palestina]], og en måned etter også til pro-nuntius til [[Kypros]]. Mens han innehadde disse poster kom Pavestolen og Israel til enighet om [[Fundamental Agreement between the Holy See and the State of Israel]] (30. desember 1993). Den banet veien for opprettelsen av fulle diplomatiske relasjoner, og slik ble erkebiskop Montezemolo den første pavelige nuntius til Israel, den 19. januar 1994. [[Pave Johannes Paul II]] betegnet så Montezemolo som ''«vår historiske nuntius»''.<ref>[https://www.domradio.de/themen/vatikan/2017-11-19/kardinal-montezemolo-erster-papstbotschafter-israel-ist-tot Kardinal Montezemolo, erster Papstbotschafter in Israel, ist tot. Der „historische Nuntius“], [[Domradio]] 20. november 2017</ref> Overenskomsten erkjente ''«den unike natur ved forholdet mellom den katolske kirke og det jødiske folk»'' og ''«den historiske forsoningsprosess og veksten av den gjensidige forståelse og respekt mellom katolikker og jøder»''.  I 1997 undertegnet han for [[Den hellige stol]] den avtale med Israel som bærer navnet ''Legal Personality Agreement'', som representerte en utvikling som var blitt forutsatt ved overenskomsten fra desember 1993.
 
Hans siste diplomatiske postering var som nuntius til [[Italia]] og til [[San Marino]], fra 7. mars 1998 til 17. april 2001.

I 2005 tegnet han Benedikt XVIs pavelige våpenskjold, og kort etter ble han utnevnt til[[erkeprest]] for [[basilikaen Sankt Paul utenfor murene]].<ref>{{cite press release|url = http://press.vatican.va/content/salastampa/it/bollettino/pubblico/2005/05/31/0305/00667.html | publisher = Holy See Press Office | accessdate = 19. november 2017 | date=31. mai 2005 | language = it | title = Rinunce e Nomine, 31.05.2005}}</ref> I denne egenskap gjennomførte han med assistanse fra [[benediktinerordenen|benediktiner]]<nowiki/>munkene ved abbediet der, viktige arkitektoniske arbeider og restaureringer til beste for områdets lokale troende og for pilegrimmer.

===Kardinal===
Den [[22. februar]] [[2006]] ble han utnevnt til [[kardinaldiakon]] av [[pave Benedikt XVI]]. Selve kardinalskreeringen fant sted ved et [[konsistoriet mars 2006|konsistorium]] den [[24. mars]] [[2006]]; og han fikk ''[[Santa Maria in Campitelli|Santa Maria in Portico]]'' som sin [[tittelkirke]]. Montezemolo var over 80 år da han ble kardinal, og således uten anledning til å stemme ved noe pavevalg lenger. Han gikk av og ble i juni 2009 avløst av kardinal [[Francesco Monterisi]].

[[Pave Frans]] besøkte ham på hans pleiehjem i Roma i 2016. Kardinal Montezemolo døde 19. november 2017,<ref name=stampaobit>{{cite news | accessdate = 19. november 2017 | date = 19. november 2017 | work = La Stampa | url = http://www.lastampa.it/2017/11/19/vaticaninsider/eng/the-vatican/cardinal-andrea-cordero-lanza-di-montezemolo-died-C5H9n73fNMdGWlzWVSkWpM/pagina.html | title= Cardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo died }}</ref> i en alder av 92 år.