Redigerer Anakonda-planen (avsnitt)

== Planen og dens kritikk ==
I begynnelsen av borgerkrigen hadde den foreslått strategien for krigen mot Sørstatene to viktige punkter. For det første skulle alle havnene i utbryterstatene blokkeres så godt som mulig, for det andre skulle en sterk styrke på kanskje 80 000 menn bruke Mississippi-elva som ferdselsåre til å trenge fullstendig gjennom Konføderasjonen. Spydspissen skulle bestå av en relativt liten [[amfibisk krigføring|amfibiestyrke]], hærstyrker transportert av båter og kanonbåter i støtte. Disse skulle rykke raskt fremover og ta de konfødererte stillingene ned langs elva. Etter denne styrken skulle en mer tradisjonell armé følge som marsjerte bak dem for å sikre seirene. De avsluttende slagene ville være ved fortene nedenfor [[New Orleans]]. Da de falt, ville elva være i føderale hender fra dens kilde til munningen, og opprørerne ville være delt i to.<ref>ORA I, v. 51/1, pp. 369&ndash;370, 387.[http://ehistory.osu.edu/osu/sources/recordView.cfm?page=369&dir=107]
[http://ehistory.osu.edu/osu/sources/recordView.cfm?page=387&dir=107]</ref>

Den fullstendige strategien kunne ikke settes i verk umiddelbart siden det ikke eksisterte krigsskip av den type som var tiltenkt Mississippi-felttoget. [[US Navy|Den amerikanske marinen]] var for liten til å opprettholde blokaden i de første månedene av krigen. Det ville ta tid å samle og trene styrkene som trengtes for å utføre fremrykningen, tid som kritikere av planen ikke ønsket å gi militæret. Derfor ble Scotts plan i stor grad latterliggjort. Hans motstandere ba om et umiddelbart felttog over land, rettet primært mot Konføderasjonens hovedstad i [[Richmond (Virginia)|Richmond]] i [[Virginia]]. De hevdet at dersom noen få festninger ble tatt, ville Konføderasjonen kollapse.

Konflikten var ikke den korte affærene som Scotts kritikere tenkte seg. I fire år med krig opprettholdt den føderale marinen en blokade som svekket Sørstatene, selv om effekten av den på krigsforetaket fremdeles diskuteres. Konføderasjonen ble i tillegg delt i to av et felttog basert på Mississippi-elva, og det er i dag enighet om at dette nederlaget for Sørstatene var minst like viktig for opprørets kollaps som slagene i øst som så lenge dominerte offentlighetens og historikernes oppmerksomhet. Den nordlige seieren lignet dermed i stor grad det Scott foreslo i krigens tidlige dager.