Redigerer Amfibisk krigføring (avsnitt)

== Historie ==
=== Før første verdenskrig ===
[[Fil:Mooko-SamuraiShips.jpg|right|thumb|Japanske skip rundt 1243, fylt med fotsoldater.]]

I krigene mellom antikkens [[Hellas]] og [[Persia]] i 499&ndash;448 f.Kr. og de peleponnesiske kriger ble det brukt landgangsoperasjoner. Den første amfibiske operasjonen man kjenner til var da grekerne, ifølge [[Homer]]s ''[[Iliaden]]'', landsatte styrker på stranden i nærheten av [[Troja]]. Det første angrepet på en strand var antageligvis ved [[slaget ved Maraton]] i [[490 f.Kr.]]. Perserne etablerte et brohode i et forsøk på å invadere Hellas. De hadde modifiserte skip med ramper for hestene, forløpere til moderne landgangsfartøyer.

[[Romerriket|Romerne]] tok [[Kartago]] med en landgangsoperasjon i [[202 f.Kr.]], og [[Julius Cæsar]] ga til og med styrkene sine spesiell trening i landganger før han invaderte England i [[55 f.Kr.]]. Engelskmennene ble også slått av [[Vilhelm Erobreren]] etter en landgang før [[Slaget ved Hastings|Hastings]] i [[1066]].

[[Mongolene]] forsøkte å ta [[Japan]] på [[1200-tallet]] med en invasjonsflåte, men mislyktes. Japanerne invaderte [[Korea]] sent på [[1500-tallet]], men ble slått tilbake to ganger av flåten til den koreanske admiral [[I Sun-sin]].

Under den amerikanske revolusjonen i [[1776]] stormet amerikanske styrker [[Bahamas|Britisk Bahamas]]. [[Kanon|Skipskanoner]] gjorde nå at flåten kunne støtte soldatene som gikk i land, men på samme tid ble det utviklet [[kystartilleri]] som var en trussel mot flåten. [[Krigsskip]] måtte nå begynne å eskortere skipene som brakte inn menn, utstyr og forsyninger. Under [[den amerikanske borgerkrigen]] landsatte [[United States Navy|den amerikanske marinen]] gang på gang små styrker både langs kysten og opp elvene. Sørstatsgeneralen [[Robert E. Lee]] uttalte «Hvor enn flåten kan sendes kan vi ikke stå i mot landsettingene...  Vi har ingen ting som kan stå i mot hans tunge skyts.»

Under [[den spansk-amerikanske krigen]] utviklet den amerikanske marinen nye taktikker for landsettinger. Mest kjent av trefningene er da 650 marineinfanterister tok [[Guantánamo Bay]] og 16&nbsp;000 soldater ble landsatt ved [[Santiago de Cuba|Santiago]] på [[Cuba]], selv om den sistnevnte styrken stort sett mislyktes i sine krigsmål.

=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
[[Fil:Lancashire Fusiliers boat Gallipoli May 1915.jpg|right|thumb|Britiske soldater i mai 1915 gjør seg klar til å gå i land ved Gallipoli.]]

Under [[første verdenskrig]] var moderne amfibisk krigføring fremdeles et nytt felt. Både taktikk og utstyr var enkelt og ofte improvisert.

I denne perioden var britiske [[Royal Marine Light Infantry]] (RMLI) stort sett i bruk som [[militærpoliti]] og kanonmannskaper om bord på krigsskip.  De ble i 1914 integrert med en divisjon satt opp av [[Royal Navy]], kalt [[Royal Naval Division]]. Hensikten var å kjempe på land. På tross av dette måtte hærstyrker utgjøre hovedtyngden av kampstyrkene i landgangsoperasjoner gjennom krigen. RMLI ble på [[1920-tallet]] slått sammen med [[Royal Marine Artillery]] og dannet [[Royal Marines]].

Den første landgangen i krigen fant sted i 1914 og endte i katastrofe. En større styrke fra den [[British Indian Army|britiske indiske hæren]] ble sendt for å gå i land ved byen [[Tanga (by)|Tanga]] i det som den gang het [[Tysk Østafrika]]. Tyskerne der oppdaget de britiske forberedelsene og rakk å forberede seg på invasjonen. Resultatet ble at de britisk/indiske styrkene måtte trekke seg tilbake med store tap og uten det tyngre utstyret sitt.

Den allierte invasjonen mot [[Det osmanske riket]] ved [[slaget ved Gallipoli]] i 1915 var en enda større katastrofe enn Tanga. Soldater rodde i land i åpne hvalbåter eller ble fraktet inn med slepebåter. De uerfarne allierte soldatene ble praktisk talt slaktet ned av de osmanske forsvarerne.  Mange kom ikke engang ut av båtene. Ved den andre landgangen ved [[landgangen ved Suvlabukten|Suvla]] i august hadde de forgjengeren til moderne landgangsfartøyer, den pansrede «Beetle» (engelsk: ''Bille''). 489&nbsp;000 soldater ble satt inn på alliert side, og av disse ble 252&nbsp;000 drept, skadet eller syke. Tallene for de tyrkiske forsvarerne var rundt en halv million mann i forsvar, og rundt halvparten av disse drept, skadet eller syke.

I mellomkrigstiden utviklet den amerikanske marinen og marinekorpset spesialisert utstyr for landganger. Nye landgangsfartøyer og amfibiske kjøretøyer ble testet ut. Skipene ble lastet for å kunne losses hensiktsmessig; ikke bare for å maksimere hva som kunne tas med som tidligere. I [[1910]] hadde marinekorpset etablert sin skole for amfibiekrigføring i [[New London]], [[Connecticut]], og under general [[John Lejeune]] utviklet de en ny doktrine, publisert i [[1934]] som ''Tentative Landing Operations Manual'', en manual som til en viss grad er aktuell fremdeles.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Second world war asia 1937-1942 map de.png|right|thumb|Den japanske ekspansjonen fram til 1942 gav dem et enormt område å forsvare, mye av det var spredte øyer.]]
[[Fil:3d Division Marines fan out.jpg|right|thumb|Marineinfanterister fra 3. marineinfanteridivisjon går i land ved [[Bougainville]].]]

I løpet av [[Stillehavskrigen]] ble det gjennomført et utall landgangsoperasjoner, først under den japanske ekspansjonen, deretter under den allierte «øyhoppingen» for å drive japanerne tilbake. Japanerne lot sine amfibiske styrker svinne hen etter framgangene de hadde hatt fram til 1942, og forberedte seg heller på statisk forsvar av de nye besittelsene. I mellomtiden perfeksjonerte det amerikanske marinekorpset og [[United States Army|den amerikanske hæren]] landgangsoperasjoner. På grunn av marinekorpsets begrensede størrelse gjennomførte hæren både flere landgangsoperasjoner og hadde flere skip enn marinekorpset. På denne tiden ble også [[luftlandsetting|luftbåret angrep]] bak strandlinjen i samspill med landgangen tatt i bruk.

Presis nærstøtte både fra skipsartilleri og fly fra [[hangarskip]] hjalp angriperne i å nedkjempe forsvarerne. Samvirket mellom de amerikanske våpengrenene satte standarden også for ettertiden.

I [[Europa]] innså de allierte etter det mislykkede [[Diepperaidet]] i [[1942]] at videreutvikling av amfibisk krigføring var helt nødvendig før en invasjon av det europeiske kontinentet kunne settes i verk. En av de direkte følgene av dette var at det ble utviklet et stort antall spesialkjøretøyer spesielt for amfibiske operasjoner. Først av disse var [[Amtrac]] (kort for ''Amphibious Tractor''), et amfibisk pansret kjøretøy. Marineinfanteriet hadde nå en viss beskyttelse i den sårbare perioden fram til de kom opp på stranden. Amfibielastebilen [[DUKW]], kalt ''Duck'' til vanlig, ble også tatt fram og mye brukt. Stridsvogner ble tilpasset [[DD-stridsvogn|svømming]] eller spesielle oppdrag på stranden. Dette inkluderte «teppelegging» for å bedre underlaget for andre kjøretøyer, fylling av grøfter med bunter med rør (''fascine''), minerydding og bergning av andre kjøretøyer.

De nye kjøretøyene spilte en viktig rolle da invasjonen av det europeiske kontinentet endelig ble satt i verk gjennom historiens største landgangsoperasjon, den allierte landgangen i Normandie. To [[Armé (forband)|arméer]], en britisk og en amerikansk, ble landsatt. Fra [[6. juni]] 1944 til slutten av måneden hadde de allierte fått i land 850&nbsp;000 mann og 150&nbsp;000 kjøretøyer på det europeiske fastlandet. Andre kjente landganger under andre verdenskrig var [[Operasjon Torch]] i Nord-Afrika i [[1942]], landgangen på [[Operasjon Husky|Sicilia]] i 1943 og landgangen på det italienske fastlandet ved [[Operasjon Shingle|Anzio]] i 1944.

=== Nyere tid ===
[[Fil:BTR-80 coming ashore.jpg|right|thumb|Russiske [[BTR-80]] amfibiske [[pansret personellkjøretøy|pansrede personellkjøretøyer]] på øvelse i 1994.  De samme vognene var sannsynligvis i [[Sovjetunionen|sovjetisk]] tjeneste noen år i forveien.{{Byline|Charles W. Alley&nbsp;/&nbsp;US Navy}}]]

Etter andre verdenskrig ble amfibiske operasjoner mindre viktige, men ikke uaktuelle. Det forble nyttig å holde fienden på tærne gjennom å kunne true hans kystlinjer. Bare USA vedlikeholdt amfibiske styrker på samme skala som under andre verdenskrig, men fikk bare brukt dem til én stor operasjon i etterkrigstiden, nemlig ved [[Incheon]] i 1950 under [[Koreakrigen]]. Der ble det satt i land 70&nbsp;000 mann bak de nordkoreanske linjene, noe som lettet trykket på FN-styrkene i [[Busan]] og var et vendepunkt i krigen. Etter dette hadde amerikanske flåter i [[Stillehavet]] og [[Middelhavet]] marineinfanteri lastet klar på skip med utstyret sitt. Det ble brukt en eller flere forsterkede [[bataljon]]er på rundt 1&nbsp;800 mann per [[flåte (marine)|flåte]].

Amfibiske styrker ledet operasjoner i [[Den dominikanske republikk]] i 1965, under [[Suez-krisen]] i 1956 og i [[Falklandskrigen]] i 1982.  

Under [[Gulfkrigen]] deltok en landsettingsstyrke på 43 skip med 18&nbsp;000 marineinfanterister fra amerikansk side. Denne styrken bandt opp mellom 7 og 11 irakske divisjoner som forberedte seg på en landsetting som aldri kom.

Under hele [[den kalde krigen]] hadde [[Warszawapakten]] stående amfibiske styrker for å true Norge, landene rundt [[Østersjøen]], [[Svartehavet]] og Middelhavet. [[Nato]] hadde sine styrker stående klare for mottrekk i de samme områdene. Amfibiestyrkene ble spådd en kort framtid under hele etterkrigstiden, men er fremdeles med oss.

[[Folkerepublikken Kina]] bygger forøvrig stadig ut sin amfibiske slagkraft som en forsikring mot en eventuell formell uavhengighetserklæring fra den selvstyrte øya [[Taiwan]] (Republikken Kina), som ligger like utenfor det kinesiske fastlandet.