Redigerer Alojzije Stepinac (avsnitt)

== Liv og virke==
[[Fil: Blazeni Kardinal Alojzije Stepinac Rijeka 0308.jpg|thumb|Salig [[martyr]] Aloisius Stepinac – [[Fiume]] ([[Rijeka]]).]]
=== Bakgrunn===
I [[første verdenskrig]] ble Stepinac innkalt til tjeneste i den [[Østerrike-Ungarn|østerriksk-ungarske]] hær, og såret og tatt til fange i [[Italia]]. I 1919 begynte han ved [[landbruksskole]]n ved [[universitet]]et i Zagreb. Han mistrivdes og dro hjem for å arbeide på gården, der han ble involvert i katolsk ungdomsarbeid. Han tenkte fortsatt på ekteskap og familieliv for sin egen del. Først i oktober 1924 besluttet han seg for å bli katolsk prest. Erkebiskop [[Antun Bauer]] i Zagreb sendte Stepinac til [[Roma]], der han studerte ved det pavelige [[universitet]]et [[Gregoriana]] i årene 1924-31 og tok [[doktorgrad]]en i både filosofi og teologi.<ref>[https://hrcak.srce.hr/file/24034 Esther Gitman: ''Question of judgment: Dr. Alojzije Stepinac and the Jews'' (s. 49)]</ref>
 
===Prest, erkebiskop===
Han ble presteviet [[26. oktober]] [[1930]] i Roma av biskop [[Giuseppe Palica]]. Han virket deretter som prest i Zagreb. Etter at flere kandidater til stillingen som koadjutorerkebiskop var blitt avvist av politiske grunner, utnevnte pave [[Pius XI]] ham til dette embedet i [[1934]], selv om han ennå ikke hadde oppnådd den kanonisk foreskrevne alder på førti år. Han ble konsekrert av erkebiskop [[Anton Bauer (erkebiskop)|Anton Bauer]] i Zagreb samme år. Tre år senere, i [[1937]], etterfulgte han Stepinac Bauer som erkebiskop.

===Etterkrigstiden===
I september [[1946]] ble han arrestert av det [[Jugoslavia|jugoslaviske]] kommunistiske regime og etter en omstridt rettergang ble han den [[11. oktober]] [[1946]] dømt til 16 års fengsel for samarbeid med den kroatiske [[Ustasja]]-regjeringen. Han satt i fengsel frem til [[1951]], og ble holdt som fange resten av sitt liv, etter 1951 i [[husarrest]] i Krašić.

Han ble kreert til kardinal av pave [[Pius XII]] i [[1953]] mens han satt i husarrest, men fikk aldri lov til å reise til Roma for å motta den røde kardinals[[beret]]ten. Han ble også nektet å reise for å delta på  konklavet i [[1958]].

Stepinac døde av [[blodkreft]] i 1960, etter å ha blitt nektet ordentlig legebehandling av kommunistregimet. Det ble også hevdet at det var funnet giftrester i blodet hans, men liket ble aldri frigitt for en uavhengig [[obduksjon]]. Dette førte til at Den katolske kirke ga ham [[martyr]]status.

I 2016 uttrykte [[Simon Wiesenthal-senteret]] sin avsky over omgjørelsen av dommen over Stepinac for [[landssvik]] og samarbeid med det tysk-støttede Ustasja-styret som satt med makten i Kroatia under andre verdenskrig. «''Som ledende katolsk prest i [[den uavhengige staten Kroatia]] var det hans ansvar å ta til orde på vegne av Utasjas ofre, ikke å gi åndelig støtte til deres drapsmenn.''» Ustasjas deltakelse i ''[[holocaust]]'' og [[folkemord]]et på serbere i et nettverk av [[konsentrasjonsleir]]e regnes blant andre verdenskrigs verste [[krigsforbrytelse]]r. En dommer i Zagreb, Ivan Turudic, hevdet at domfellelsen av Stepinac var et brudd på retten til en rettferdig saksgang, forbudet mot [[tvangsarbeid]] og gjeldende lov.<ref>[https://www.wiesenthal.com/about/news/simon-wiesenthal-center-72.html ''Simon Wiesenthal Center: Annulment of Cardinal Stepinac Conviction Morally Outrageous and an Insult to Ustasha Victims]</ref>

Den kommunistisk-jugoslaviske dommen ble erklært ugyldig, og forfølgelsen av Stepinac fordømt av det kroatiske parlamentet den [[14. februar]] [[1992]], kort etter at landet var blitt uavhengig igjen.

Pave [[Johannes Paul II]] saligkåret ham i 1998. Dette høstet kritikk i noen kretser, spesielt i [[Serbia]] møtte det motstand: «''Før han helgenkåres, skulle vi spørre hvorfor han var taus da så mange forbrytelser ble begått under andre verdenskrig'',» uttalte Serbias president [[Tomislav Nikolić]] i et møte med [[Frans (pave)|pave Frans]] i Roma i september 2015.<ref>[https://insidethevatican.com/news/newsflash/letter-6-the-stepinac-case/ Robert Moynihan: ''The Stepinac case]</ref>