Redigerer Alice Cooper (avsnitt)

== Historie ==
Bandet Alice Cooper ble dannet i [[Phoenix|Phoenix, Arizona]] i USA på midten av [[1960|1960-tallet]]. De bestod av Vincent Damon Furnier som vokalist, [[Glen Buxton]] på ledergitar, [[Michael Bruce]] på gitar og tangent, [[Neal Smith]] på [[perkusjon]] og [[Dennis Dunaway]] på [[bassgitar]]. De kalte seg for ''The Earwigs'' og var alle skolekamerater. Bandet byttet i [[1965]] navn til ''The Spiders'' og senere ''The Nazz''. I [[1968]] gikk de over til å kalle seg Alice Cooper, fordi det viste seg at et annet band allerede hadde kalt seg ''The Nazz''. Navnet var hentet fra en skikkelse de visstnok skulle ha fått kontakt med via spiritisme. (De brukte et [[Ouijabrett]].) Andre grupper har i senere tid tatt etter, som et band ved navn Lizzy Borden. [[Lizzie Borden]] nevnes for øvrig i sangen «We're all Crazy» av Alice Cooper fra 1978, et kjent navn fra en amerikansk vandrehistorie om en kvinne som drepte foreldrene sine.

=== De første årene ===
Bandet startet med å spille såkalt garasjerock og opptrådte på diverse mindre arrangementer rundt om i hjembyen. Det kunne være alt fra bursdagsselskaper til skoleavslutninger. De reiste så til [[Los Angeles]] i [[1968]], hvor de ville prøve lykken. Etter å ha fartet rundt i byen uten penger til verken mat eller klær, traff de til slutt på [[Frank Zappa]] som straks tok dem under vingene sine. Bandet ble gradvis beryktet for sine konserter, men ikke fordi de spilte bra musikk. De fleste mente nemlig at det hele låt svært så grusomt, og det gikk sport i å møte opp på en Alice Cooper-konsert for så bare å gå etter en sang og to. Gjennom Frank Zappa fikk de signere på [[Straight Records]] i [[1969]], og de spilte inn albumet ''[[Pretties for You]]''. Dette var et svært eksperimentelt rockealbum som ikke svarte til datidens musikalske ideologi. Albumet blir i dag av mange fans sett på som en spesiell kuriositet, men det gjorde seg aldri bemerket i musikkhistorien som et sterkt [[debutalbum]]. Rett etter utgivelsen spilte bandet på ''Toronto Peace Festival'' sammen med blant andre [[Yoko Ono]], [[John Lennon]] og [[The Doors]]. Under konserten ble en kylling kastet opp på scenen. Cooper trodde imidlertid at den ikke var ekte og kastet den tilbake med det resultatet at blodet sprutet til alle kanter, og dermed oppsto ryktet om at han bet hodet av kyllinger på scenen. Denne konserten er for øvrig gitt ut i mer enn 50 (!) ulike utgaver, hvorav ingen er godkjent av bandet. Oppfølgerplaten ''[[Easy Action]]'', som ble gitt ut i [[1970]], skapte heller ikke stor suksess. Bandet var på randen av å gå konkurs, og fremtiden så ikke lys ut for gutta fra [[Phoenix]]. De hadde uansett gjort seg bemerket i kultmiljøet med sin ukurrante musikk og sitt spesielle sceneshow.

=== Starten av 70-tallet ===
[[File:Alice Cooper.jpg|thumb|left|Cooper opptrer i 1972]]

Da de flyttet til [[Detroit]] (USAs største scene for [[hardrock]] på den tiden) sent i [[1970]], møtte de [[Bob Ezrin]]. Han ønsket å gi bandet en sjanse og mente de hadde potensial til å bli noe stort. Bandet signerte året etter for [[Warner Bros]], og sammen med [[Jack Richardson]] produserte [[Bob Ezrin]] bandets tredje studioalbum, ''[[Love it to Death]]''. Ezrins arbeid bar frukter, og plata ble fort et av tidenes store hardrockalbum. Alice Cooper fikk sin første hit inn på listene i USA, en låt ved navn «[[I'm Eighteen]]». Nå gikk det bare en vei for bandet, og det var rett mot stjernene. Senere samme år ga de ut ''[[Killer]]'', og for første gang tok de i bruk strykere i musikken sin. Denne rockeoperaen gikk i en tyngre retning med lange instrumentale komposisjoner tett fulgt av små korte hitlåter. Låten «[[Under My Wheels]]» gikk inn på listene både i USA og andre land, og flere andre låter fra albumet har blitt stående som klassiske Alice Cooper-låter.

Alice Cooper opptrådte på Strawberry Fields Festival nære [[Toronto]] i [[Ontario]], i august 1970. Bandets miks av glam og voldsom opptreden på scenen sto i sterk kontrast til skjeggete olabuksekledde hippie-band på den tiden. As Cooper uttalte at: "We were into fun, sex, death and money when everybody was into peace and love. We wanted to see what was next. It turned out we were next, and we drove a stake through the heart of the Love Generation"

===Bandets klimaks og død===
Da bandet gikk i studio igjen i [[1972]], ante de nok lite av hva som ventet. Albumet ''[[School's Out]]'' skulle bli husket av generasjoner og forhatt av datidens foreldre. Bandet hadde laget en bauta som symboliserte akademisk anarki, noe som provoserte svært mange mennesker i de pene kretsene. Tittellåten gikk rett inn på førsteplass på den britiske hitlisten og havnet på #7 på den amerikanske [[Billboard]] listen. Singelen solgte i et førsteopplag på over 1&nbsp;000&nbsp;000. De tjente store penger på den bråttkommende suksessen og markerte hva de syntes om de kapitalistiske samfunnet med påfølgende plate, ''[[Billion Dollar Babies]]'', i [[1973]]. Singelen «[[No More Mr. Nice Guy]]» gjorde det også bra på listene, og selve albumet ble deres aller største i forhold til salgstall. Samme år stilte Vincent selv som kandidat til presidentvalget og kastet rundt seg med dollarsedler i musikkvideoen «[[Elected]]». Suksessen skulle vise seg å være kortvarig, og senere samme året ble albumet ''[[Muscle of Love]]'' tatt mindre i godt mot. Også dette albumet er godt likt av fansen og fremstår på mange måter som en glemt skatt. Allikevel skulle den manglende suksessen bety kroken på døren for bandet, og etter at ''[[Alice Cooper's Greatest Hits]]'' ble gitt ut i [[1974]], ble bandet oppløst. Alice Cooper satset videre på solokarriere, mens de resterende medlemmene startet bandet ''[[Billion Dollar Babies (band)|Billion Dollar Babies]]''. De gjorde imidlertid ingen suksess og gikk etter hvert over i andre yrker og ble glemt. [[Glen Buxton]] døde den 18. oktober [[1997]] av [[lungebetennelse]].

=== Alice går solo ===
Selv om de andre medlemmene ikke gjorde stor suksess da de forsøkte å fortsette, gjorde Vincent selv det bedre. Han tok bandnavnet som sitt eget artistnavn og startet et samarbeid med de to kjente artistene [[Dick Wagner]] og [[Steve Hunter]]. Resultatet ble et strålende debutsoloalbum i [[1974]] som gjorde stor internasjonal suksess. ''[[Welcome to my Nightmare]]'' klatret raskt opp på listene, og låter som «[[Only Women Bleed]]» og «[[Cold Ethyl]]» gjorde seg bemerket. Samtidig slet Alice Cooper med et stort alkoholproblem, og han hevdet selv at han drakk flere bokser [[Budweiser]] daglig. ''[[Goes to Hell]]'' fra [[1976]] gjorde det også bra på listene med hitsanger som «[[Go to Hell]]» og «[[I Never Cry]]», men etter dette bar det bare ein vei, og det var nedover. To album, henholdsvis ''[[Lace and Whiskey]]'' og ''[[From the Inside]]'' fulgte på slutten av 70-tallet, hvor deler av det siste albumet ble skrevet mens Alice Cooper var innlagt på et mentalsykehus på grunn av sine problemer. Der skrev han blant annet en kjærlighetserklærende sang til kona, «[[How You Gonna' See Me Now]]». I [[1978]] spilte han også i nyinnspillingen av ''[[Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band]]'' sammen med blant andre [[Bee Gees]] og [[Peter Frampton]].

=== De vanskelige årene ===
Etter å ha kommet seg på bena igjen, gikk Alice Cooper på nytt i studio i [[1980]], denne gangen med en ny profil. Han hadde lagt fra seg sjokkrock-alteregoet og sto frem i ny korthåret, personlig figur. Med albumet ''[[Flush the Fashion]]'' som kom ut samme året, kastet han seg på punkbølgen uten å bli lagt særlig merke til. Verken albumene ''[[Special Forces]]'' fra [[1981]], ''[[Zipper Catches Skin]]'' fra [[1982]] eller ''[[DaDa]]'' fra [[1983]] resulterte i et comeback for Cooper, selv om sistnevnte album faktisk er blant et av de mer anerkjente studioalbumene fra artisten. I nyere intervjuer har Cooper selv sagt at han ikke husker noe som helst fra den perioden. Hvis han hører på sangene i dag, klarer han ikke en gang å kjenne dem igjen. Cooper var nær døden på begynnelsen av åttitallet på grunn av et stadig økende misbruk av alkohol og holdt på å omkomme for andre gang i sitt liv. Første gang var som liten guttunge, da han ble rammet av en mystisk og ukjent sykdom som gjorde ham underernært. Men med god hjelp fra kona og familie, klarte han også denne gangen å komme til hektene igjen. I 1986 gravde han frem alteregoet sitt igjen, men denne gangen i ny profil. Siden albumet ''[[Constrictor]]'' kom ut i [[1986]], har Alice Cooper nemlig fremstått som avholdsmann og lovlydig, kristen, amerikansk statsborger. Han lagde tre sanger for filmen ''[[Fredag den trettende del VI]]'', men to av dem ble endret fordi filmmakeren følte at de var for harde. Den tredje sangen, som ble tatt med i sin fulle og hele versjon, het «[[He's Back (The Man Behind the Mask)]]» og ble Alices største hitsingel på mange år. I [[1987]] fulgte albumet ''[[Raise Your Fist and Yell]]'', og han hadde virkelig lagt seg på [[Heavy Metal|Heavy Metal-bølgen]].

=== Det store «comebacket» ===
I [[1989]] fikk verden et brakende gjensyn med Alice Cooper, da han ga ut albumet ''[[Trash]]'' og hitsingelen «[[Poison (sang)|Poison]]». Sangen «[[Poison (sang)|Poison]]» ble mye spilt på diskoteker og radiokanaler verden over, og Cooper hadde dermed gjort seg bemerket på nytt. Oppturen fortsatte med ''[[Hey Stoopid]]'' i [[1991]] og ''[[The Last Temptation]]'' i [[1994]]. Alkoholproblemene var borte for godt, og han profilerte seg blant annet som aktiv golfspiller på fritiden. En rekke verdensturneer ble gjennomført i samme tidsrom, men så var det stille fra Alice Cooper-kanten helt frem til [[2000]]. Igjen kom det en rekke mer anonyme album ut som manglet listeplasseringer av betydning, men fansen sviktet ham ikke. Siste album ble gitt ut i 2005, og etter dette albumet var han på verdensturné. Den 7. juni 2006 besøkte han Tennishallen i [[Stavanger]].

På 2000-tallet fikk han et eget radioprogram med sendetid fem timer tre kvelder i uken, hvor han intervjuer andre kjente rockeartister. Han har også fått en stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]].