Redigerer Alfonso X (avsnitt)

== Liv og virke ==
[[Fil:Libro de los Juegos, Alfonso X y su corte.jpg|thumb|Alfonso X som dommer, fra hans ''Libro de los Dados'',<ref>''The Book of Chess, Dice and Board Games''.</ref> fullført ca. 1280.]]
=== Første år ===
Alfonso var født i [[Toledo]] som den eldste sønnen til [[Ferdinand III av Castilla]] og [[Elisabet av Schwaben]] (omdøpt til Beatrice). Hans mor var en [[Tyskland|tysk]] prinsesse fra [[huset Hohenstaufen]] og kusine på farssiden til den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske]] keiser [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]]. Hun var fjerde datter til [[Filip av Schwaben|Filip]], hertug av [[Schwaben]] og konge av Tyskland.<ref name="wise">[http://homepages.rpi.edu/~holmes/Hobbies/Genealogy2/ps21/ps21_453.htm «Alfonso X 'the Wise'. King of Castile»]</ref> Lite er kjent om Alfonsos oppvekst, men antagelig vokste han opp i Toledo. I de første ni årene av sitt liv var han den eneste tronarvingen til Castilla inntil hans far etterfulgte sin egen far, [[Alfonso IX av León]], og forente kongedømmene Castilla og León. Han begynte sin karriere som soldat under sin fars kommando da han var kun seksten år gammel.

Etter at [[Frankrike|franske]] [[Theobald I av Navarra|Theobald]] (''Thibaut'') ble valgt til konge av [[Kongedømmet Navarra|Navarra]] i [[1234]], forsøkte hans far å opprette en allianse og dynastisk forbindelse ved å gifte Alfonso med Theobalds datter Blanka av Navarra, men uten å lyktes. Derimot hadde Alfonso på egen hånd en romantisk forbindelse med [[Sofia Mayor Guillén de Guzmán]], som fødte ham en datter i [[1242]], [[Beatrice av Castilla (1242–1303)|Beatrice]]. Sofia kom fra en [[aristokrati]]sk familie ved hoffet, og han giftet seg med henne i [[1240]], men ekteskapet ble senere annullert og deres datter erklært illegitim.<ref>Valdeón Baruque, Julio (2003): ''Alfonso X: la forja de la España moderna''. Madrid: Ediciones Temas de Hoy, S.A. ISBN 84-8460-277-X.</ref><ref>Salazar y Acha, Jaime de (1989): «Los descendientes del conde Ero Fernández, fundador de Monasterio de Santa María de Ferreira de Pallares» i: ''El Museo de Pontevedra'' (43). ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0210-7791 0210-7791], s. 67–86</ref> I 1255 ga Alfonso henne landområder i [[La Alcarria]] og med hans hjelp opprettet hun et [[kloster]]. Deres datter ble siden gift med [[Afonso III av Portugal]].<ref>Martín Prieto, Pablo (Januar–juni 2005): [http://pci204.cindoc.csic.es/index.php/hispaniasacra/article/view/122/120 «La fundación del monasterio de Santa Clara de Alcocer (1252-1260)»] {{Wayback|url=http://pci204.cindoc.csic.es/index.php/hispaniasacra/article/view/122/120 |date=20131113075003 }} i: ''Hispania Sacra'' (Madrid) '''LVII''' (115): 227–241. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/844065330 844065330]</ref>

I samme periode erobret han flere [[muslim]]ske skanser i [[Al-Andalus]] sammen med sin far, blant dem [[Murcia]], [[Alicante]] og [[Cádiz]]. I [[1249]] giftet Alfonso seg med [[Violante av Aragón]], datter av [[Jakob I av Aragón]] og [[Yolanda av Ungarn]], skjønt de var trolovet allerede i [[1246]].<ref name="Violant">[http://www.findagrave.com/cgi-bin/fg.cgi?page=gr&GRid=95304860 «Violant of Aragon»], ''Findagrave''</ref>

=== Styre ===
[[Fil:Alfonso X el Sabio (José Alcoverro) 01.jpg|thumb|Statue av Alfonso el Sabio i [[Madrid]] av [[José Alcoverro]] (1892).]]
Alfonso etterfulgte sin far som konge av Castilla og León i [[1252]]. Det kongerike han arvet var et fjellrikt innland, langt fra de internasjonale maritime handelsveiene langs det urbaniserte [[Middelhavet]], utestengt fra havet, unntatt ved [[Biscayabukten]] i nord, [[Føydalisme|føydalt]] og tilbakestående sammenlignet med samtidige land lenger nord, men rikt på krøtter og sauer.<ref name="kapittel1">Burns, Robert I. (1990): [http://www.cristoraul.com/ENGLISH/readinghall/UniversalHistory/Spain/Alfonso_X_the%20Learned.htm «Chapter One: Stupor Mundi: Alfonso X of Castile, the Learned»] {{Wayback|url=http://www.cristoraul.com/ENGLISH/readinghall/UniversalHistory/Spain/Alfonso_X_the%20Learned.htm |date=20150923211328 }} i: Burns, Robert I.: [http://libro.uca.edu/alfonso10/emperor.htm ''Alfonso X the Learned of Castile and His Thirteenth-Century Renaissance''], The Library of Iberian Resources Online</ref>

Det påfølgende året invaderte han [[Portugal]] og erobret regionen [[Algarve]]. Kong [[Afonso III av Portugal]] måtte overgi seg, men klarte å oppnå en avtale hvor han gikk med på å gifte seg med Alfonso Xs datter Beatrice av Castilla og hvor det land som ble erobret skulle bli gitt tilbake til deres mannlig arving ved dennes sjuårsdag. Bryllupet ble feiret i [[1253]].<ref>García Fernández, Manuel (1999): [http://ler.letras.up.pt/uploads/ficheiros/4043.pdf «La política internacional de Portugal y Castilla en el contexto peninsular del Tratado de Alcañices (1267-1297). Relaciones diplomáticas y dinásticas»] (PDF) i: ''Work da Faculdade de Letras, Serie Historia'', Universidade de Porto '''XV''': 901–943. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/632487275 632487275], s. 908.</ref> Da de muslimske [[mudéjar]]ene gjorde opprør i [[1264]] søkte Alfonso hjelp hos sin portugisiske svigersønn, og ga makten over Algarve tilbake i bytte for femti [[ridder]]e. Etter at mudéjarene var slått tilbake gikk han i [[1267]] med på å avstå Algarve. Han fortsatte dog å kalle seg for «konge av Algarve», men det kan reflektere en konservativ praksis framfor å opprettholde gammelt krav på området. I det lange løp oppnådde han en verdifull allianse langs den vestlige grensen.<ref name="kapittel2">O'Callaghan, Joseph F.: [http://www.cristoraul.com/ENGLISH/readinghall/UniversalHistory/Spain/Alfonso_X_the%20Learned.htm «Chapter Two: Image and Reality: The King Creates His Kingdom»] {{Wayback|url=http://www.cristoraul.com/ENGLISH/readinghall/UniversalHistory/Spain/Alfonso_X_the%20Learned.htm |date=20150923211328 }} i: Burns, Robert I.: [http://libro.uca.edu/alfonso10/emperor.htm ''Alfonso X the Learned of Castile and His Thirteenth-Century Renaissance''], The Library of Iberian Resources Online</ref>

I 1254 signerte Alfonso X en avtale om allianse med [[Henrik III av England|Henrik III]], [[Liste over britiske monarker|konge av England]] og [[hertug av Aquitaine]], og støttet ham i hans krig mot [[Ludvig IX av Frankrike]]. Det samme året ble Alfonsos halvsøster, [[Eleonore av Castilla]] gift med Henriks tronarving, hans sønn [[Edvard I av England|Edvard I]]. Med denne dynastiske forbindelsen avsto Alfonso også samtidig for all tid alle krav på hertugdømmet [[Gascogne]] som Castilla hadde vært en pretendent til siden ekteskapet mellom [[Alfonso VIII av Castilla]] og [[Leonora av Aquitaine|Leonora av England]]. For sin del lovte Henrik III å gi støtte til Castilla i en påtenkt invasjon av [[Nord-Afrika]]. Alfonso hadde antagelig aldri tenkt å ta Gascogne i besittelse, men fant alliansen med den engelske kongen som potensielt meget nyttig. I det lange løp viste Henriks løfter å være verdiløse, og Alfonso fikk aldri annet enn velvilje fra sin engelske svigersønn Edvard I. Invasjonen av Nord-Afrika ble heller aldri en realitet.<ref name="kapittel2"/>

=== Keiserlig valg ===
[[Fil:Alfons X.jpg|thumb|Kong Alfonso X, fra ''Libro de retratos de los Reyes'', 1594.]]
Da [[Vilhelm II av Holland]] døde i [[1256]] ga det Alfonso et krav på hans trone via hans mor, datter av [[Filip av Schwaben]]. Alfonsos valg som [[konge av romerne]] ([[latin]]: ''Romanorum Rex''). Det var en kongetittel benyttet siden keiser [[Henrik II av Det tysk-romerske rike]] (1014–1024) av de tyske kongene etter å ha blitt valgt av de tyske fyrstene. Tittelen var også et krav på å bli [[Det tysk-romerske rike|tysk-romersk]] [[keiser]] som i [[middelalderen]] hadde et religiøst aspekt og var avhengig av å bli kronet av [[pave]]n. Valget av Alfonso av de tyske [[kurfyrste]]ne forledet ham inn i kompliserte intriger som involverte omfattende utgifter til [[Korrupsjon|bestikkelser]]. Alfonso reiste aldri til Tyskland, og hans allianse med den italienske og [[Ghibellinerne og guelferne|ghibellinske]] føydalherre [[Ezzelino III da Romano]] fratok ham den lovte støtten fra pave [[Alexander IV]]. Paven og [[Ludvig IX av Frankrike]] hadde i utgangspunktet favorisert Alfonso, men ble til sist overtalt av de mektige slektningene til [[Eleanor av Provence]], svigerinne til motkandidaten [[Richard av Cornwall]], til heller å velge sistnevnte. Richard fikk i [[1256]] fire av sju stemmer fra kurfyrstene. For dette resultatet måtte Richard bestikke dem, noe som kom til den store kostnaden på 28 000 mark. Richard reiste til Tyskland og ble kronet i [[Aachen]] den [[27. mai]] [[1257]] som konge av romerne av [[Köln erkebispedømme|erkebiskopen av Köln]].<ref>Goldstone, Nancy (2008): ''Four Queens; The Provençal Sisters who ruled Europe''. Pinguin Books, London, s. 213.</ref>

For å skaffe seg penger til sine bestikkelser måtte Alfonso degradere myntvalutaen i sitt rike, og forsøke deretter å unngå en generell prisøkning ved en egenrådig tariff som i praksis drev gode penger ut av sirkulasjon. Den lille handelen som eksisterte i hans rike og besittelser ble ruinert, og borgerne i byene og bøndene i de rurale områdene ble dypt fornærmet og opphisset. Hans adelsmenn, som han forsøkte å underkaste ved sporadiske voldshandlinger, gjorde opprør mot ham i [[1272]]. Forsoning ble kjøpt av Alfonsos sønn [[Ferdinand de la Cerda]] i [[1273]]. Hans privilegier som ble gitt til ''Mesta'' i 1273 og 1278 hadde åpenbart til hensikt å skape rettstvist mellom bønder og byborgere og andre under kongelig kontroll. Antagelig også for å skaffe seg midler fra saueindustrien ved å mer effektivt kunne skattelegge buskapen.<ref name="kapittel2"/>

Da Richard av Cornwall døde i 1272 valgte de tyske kurfyrstene [[Rudolf I av Habsburg]] i 1273 som ny konge. Alfonso, som aldri hadde tatt kronen, ble erklært avsatt av pave [[Gregor X]]. I 1275 gjorde Alfonso et nytt forsøk og forsøkte å få til et møte med den keiserlige vikar i Italia, marki [[Vilhelm VII av Montferrat]] (som hadde etterfulgt Ezzelino) og hans ghibellinske allierte i [[Piemonte]] og [[Lombardia]] for å feire seieren mot [[Ghibellinerne og guelferne|guelferen]] [[Karl I av Anjou]] og bli kronet i Lombardia. Han ble imidlertid stagget i sine keiserlige ambisjoner i [[Provence]] av paven, som etter lange forhandlinger, skaffet Alfonsos muntlige bekreftelse på at han oppga tittelen konge av romerne.

=== Borgerkrig ===
[[Fil:Alfonso X el Sabio tomando posesión del mar después de la conquista de Cádiz. Matías Moreno. 1866.jpg|thumb|''Alfonso X den kloke tar havet i besittelse etter erobringen av Cádiz''. Maleri av Matías Moreno, 1866.]]
Gjennom hele sitt styre ble Alfonso utfordret av adelen, særskilt familiene ledet av Nuño González de Lara, Diego López de Haro og Esteban Fernández de Castro, alle var framstående soldater og medvirkende i å opprettholde Castillas militære styrke i grenseområdene og krigssonene.

En del historikere har forstått det slik at Alfonso manglet den oppriktige formålsrettede innstillingen som kreves av en hersker og som dessuten har den bestemtheten og det temperament som kreves for å stagge og blidgjøre adelen.<ref>Márquez, Francisco (1995): «Vita: Alfonso X» i: ''Harvard Magazine'', Jan.-Feb.: 54. Sitat: «Some historians have been only too quick to label him, most unfairly, as a brilliant intellectual who was bungling and inefficient in practical affairs.»</ref> Andre argumentert at hans anstrengelser var altfor ensrettet fokusert på diplomatiske og finansielle forberedelser som omga hans livslange anstrengelser på å bli tysk-romersk keiser. Alfonso var ingen populær konge. Hans forsøk på å fungere som en rettvis hersker framfor en føydal overherre fremmedgjorde adelen. Hans uforholdsmessige utgifter hjemme og i utlandet fremmedgjorde hver eneste skattebetaler. Hans eventyrlyst irriterte og forstyrret hans naboer. Hans vellykte stenging av den iberiske grensen framfor videre erobring av islamske områder etterlot hans riddere uten mening og uten sjanse til å gjøre seg rike på krigsbytte. På samme tid hadde de tidligere krigene mot muslimene forhindret utviklingen av middelklassen i byene Castilla. Han klarte også å gjøre sine egne geistlige fiendtlig stemt. «Det er paradokser her: kriger, men ikke de riktige for hans baroner; rikdom, men udugelighet til å formidle den effektivt eller å leve innenfor rammene av kongens andel; overdrevne titler og høy profil andre steder i Europa i kontrast til den inngrodde tilbøyeligheten til hans folk for en mer provinsiell eksistens.»<ref name="kapittel1"/>

[[Fil:Sancho IV de Castilla (Ayuntamiento de León).jpg|thumb|Sancho av Sevilla, maleri av José María Rodríguez de Losada, 1892-1894. I sitt testamente av 1283 bemerket Alfonso at han hadde gitt Sancho «større makt enn hvilken som helst annen konges sønn har hatt i sin fars levetid.»]]
[[Marīnidene|Marinide-emiren]] av [[Marokko]], påskyndet av muslimene i Granada, invaderte Spania sommeren 1275. De fikk en seier over kastiljanerne ved [[Écija]] i september. Den kastiljanske lederen Nuño González de Lara ble drept og deretter halshugget og i tillegg døde kongens eldste sønn Ferdinand de la Cerda.<ref>Díez, Gonzalo Martínez (2005): [https://books.google.es/books?id=KgiDVZfBipwC&pg=PA41&lpg=PA41&dq=%22batalla+de+%C3%A9cija%22&source=bl&ots=YnN6DoRvaq&sig=a1sqqC1Zgb0gRXibUjIP8lAg0zA&hl=es&ei=DYpLS_CTKcnu4gbX3qjyAg&sa=X&oi=book_result&ct=result#v=onepage&q=%22batalla%20de%20%C3%A9cija%22&f=false ''El condado de Castilla, 711-1038: la historia frente a la la leyenda''], bind 1, Marcial Pons Historia, s. 41</ref> I oktober møtte en andre kastiljanske hær, ledet av erkebiskopen av Toledo, et lignende nederlag, men ble reddet i siste liten av Alfonsos andre sønn [[Sancho IV av Castilla|Sancho IV]] som tok kommandoen. Han klarte å samle og omgruppere troppene i siste liten. Mot slutten av året var Alfonso X nødtvungen til å inngå en fredsavtale med marinidene framfor å møte dem på nytt i løpet av våren. Det etterlot det fremste problemet om etterfølgelse til tronen. Ferdinand de la Cerda hadde to sønner, men begge var småbarn. Hans andre sønn Sancho IV krevde å bli den nye arvingen, basert på gammel kastiljansk skikk om nærhet i slekt og slekt på farssiden. Alfonso foretrakk å etterlate tronen til sin sønnesønn, men Sancho hadde adelen på sin side.

En bitter [[borgerkrig]] brøt ut som endte med at Alfonso ble tvunget i [[1282]] til å akseptere Sancho som sin arving framfor de yngre sønnesønnene. Kun byene [[Sevilla]], [[Murcia]] og [[Badajoz]] forble lojale til ham. Da Alfonso forsøkte å forene nasjonen i et [[korstog]], gikk både hans sønn, adelen og de innlandske maurerne imot ham, og da han allierte seg med sin tidligere fiende, emiren av Marokko, ble han fordømt av sine egne som en fiende av den [[katolsk]]e tro. Han døde beseiret, desillusjonert og forlatt i [[Sevilla]] i [[1284]]. Han etterlot et [[testamente]] hvor han forsøkte å ekskludere sønnen Sancho. Det var invitasjon til fortsatt borgerkrig.

{{sitat|Historikere har generelt betraktet Alfonso som en svak leder til tross for hans effektive nyvinninger innen administrasjon. De framhever at hans tittel ''El Sabio'' ikke burde bære noe ekko av den ene mulige oversettelsen «den kloke». Og de bekreftet bedømmelsen til den jesuittiske historikeren Juan de Mariana at han grublet på himlene, men tapte jorden. Den bedømmelsen kan bli modifisert da historikerne nå begynner å gi den historiske siden av hans styre den manuskript- og kontekstsammenhengen som litterære forskere lenge har gitt hans kreative verker. Kanskje hans feilskjær var mindre personlige enn de var et produkt av omstendigheter. Under alle omstendigheter avsluttet han sitt liv på et hav av vanskeligheter, utstøtt i utlandet som keiser og detronisert hjemme i en borgerkrig ledet av hans sønn, samt sammenfallende med all misnøyen til sitt folk og av sine naboland. Mens hans fremste alliert var nå ironisk nok Marokko, døde Alfonso brått i april 1283 i den byen han hadde hjulpet sin far å erobre, Sevilla.<ref name="kapittel1"/>}}