Redigerer Alf Prøysen (avsnitt)

== Biografi ==
=== Barndom og oppvekst ===
[[Fil:Portrett av Alf Prøysen (1914-1970).jpg|mini|Alf Prøysen som ung.]]
[[Fil:Prøysen - tunet.JPG|mini|[[Prøysenstua]].{{Foto|Øyvind Holmstad}}]]
Alf Prøysen ble født den 23. juli 1914 på [[husmannsplass]]en [[Prøysenstua]] på Rudshøgda i [[Ringsaker]] kommune i [[Hedmark]]. Plassen hørte til gården Hjelmstad, og faren til Alf arbeidet der som [[husmann]].<ref name="PHPS">[http://www.proysenhuset.no/pr%C3%B8ysenhuset/husmannsplassen-proysen/ Husmannsplassen Prøysen] {{Wayback|url=http://www.proysenhuset.no/pr%C3%B8ysenhuset/husmannsplassen-proysen/ |date=20140218121056 }} hos Prøysenhuset</ref><ref name="PHB">[http://www.proysenhuset.no/alf-pr%C3%B8ysen/biografi/ Biografi] {{Wayback|url=http://www.proysenhuset.no/alf-pr%C3%B8ysen/biografi/ |date=20140219222035 }} hos Prøysenhuset</ref><ref name="TV89" />

Faren het Olaf Andreassen (1880–1959) og kom fra Ringsaker. Mora het Julie Mathiasdatter (1879–1961) og kom fra [[Brøttum]], nord i Ringsaker. Olaf og Julie giftet seg i 1907 og fikk to barn sammen: Margit (født 1907) og Alf. I tillegg hadde Julie dattera Marie (født 1902) fra før, og de tok til seg Olaf (født 1911) som fostersønn da han var to år gammel.<ref name="PHB" /><ref name="TV89">Torhild Viken. ''Alf Prøysen''. 1989</ref>

Da Alf var liten, het han Alf Olafsen.<ref>Etternavnet ''Olafsen'' betød at han var sønnen til Olaf; slike etternavn som slutter på ''-sen'' kalles [[patronymikon]]</ref> Da han var 24 år gammel, i 1938, skiftet han til etternavnet Prøysen etter plassen som familien bodde på. Litt senere begynte foreldrene hans også å bruke det etternavnet.<ref name="NBL">[http://nbl.snl.no/Alf_Pr%C3%B8ysen Alf Prøysen] i [[Norsk biografisk leksikon]]</ref><ref>Røsbak 1992; side 141f</ref>

Alf Prøysen gikk på Furu skole fra 1922 til 1929.<ref name="TV89" /> Skolen lå tre kilometer unna Prøysenstua. Han kunne lese da han begynte på skolen, og var flink til å skrive og tegne.<ref name="PHB" /><ref name="TV89" /> Men han var ikke flink i tresløyd og gym.<ref>Kapitlet «Da klokka klang» i selvbiografien ''[[Det var da det og itte nå]]''.</ref> Etter at han hadde gått på syvårig grunnskole ble han konfirmert høsten 1929. Etterpå gikk han på [[Framhaldsskole|fortsettelsesskole]] i Veldre 1929–30. Vinteren 1931–32 gikk han på [[amtsskole]]n i Ringsaker.<ref name="PHB" /> Da han var ferdig der, håpet han å få begynne på [[Statens håndverks- og kunstindustriskole]] i Oslo, men han fikk ikke støtte til det av kommunen.<ref name="PHB" /><ref name="TV89" /> Derfor måtte han begynne å arbeide på gård. Fordi han var flink på skolen, hadde han likevel fått gå to ekstra år på skole, sammenlignet med de fleste av vennene og naboungene der han bodde.<ref name="PHB" />

Han arbeidet som gjetergutt og gårdsgutt. Først var han på gården Hjelmstad sommeren 1929. Siden arbeidet han på flere andre gårder i Ringsaker: Nordre Børke, Vik, Opsal, Vestre Løken og Rud.<ref name="TV89" /> I 1939 (på [[fløttardag]]en [[14. april]]) sluttet han i jobben på gården Ner-Skyberg i Ringsaker. Senere det året fikk han jobb på gården Lodding på [[Kløfta]] på [[Romerike]]. Da var han 25 år gammel.

De fleste fortellingene og sangene til Alf Prøysen foregår i et miljø som ligner på bygda hvor han vokste opp: store gårder og små husmannsplasser i 1920- og 1930-årene.

I løpet av 1930-årene, mens han bodde hjemme i Ringsaker, var han med i amatørteater.<ref name="TV89" /> Han skrev teaterstykket ''Gifting på Nautebakken''<ref name="TV89" />, og han skrev også revyviser for amatørrevyer.

Det første diktet hans som sto på trykk var «Røde geranier»; det sto i bladet ''[[Kooperatøren]]'' i 1938. Han fikk 20 kroner i betaling for det. (Det var mye penger; året etter fikk han 90 kroner i månedslønn på gården Lodding.) I 1938 fikk han også dikt på trykk i bladet ''[[Arbeidermagasinet]]''. Alf Prøysen hadde blitt venn med [[Knut Fjæstad]] fra Stange i 1932, da Fjæstad var handelsbetjent på samvirkelaget på Rudshøgda. Siden var de brevvenner. Det var Fjæstad som hjalp Prøysen med å få dikt på trykk i blad. Fjæstad arbeidet på kontoret til Norges Kooperative Landsforening i Oslo, og kjente redaktøren i bladet ''Kooperatøren''.<ref name="PHB" /><ref>Fjæstad 1979</ref>

=== 1940-årene – gjennombruddsårene ===
[[Fil:Leif Ørnelund Alf Prøysen på scenen 1954.jpg|thumb|Prøysen på scenen på [[Chat Noir]] i Oslo.{{byline|Leif Ørnelund, 1954}}<br /> 
----
<br />«Narrevise» fra 1951 er beskrevet som en «programerklæring»<ref>Sitat fra Over Røsbaks Prøysenbiografi, side 243. I [[Magne Lindholm (høgskolelektor)|Magne Lindholm]]s tekst på plateomslaget til ''[[Original Prøysen]]'', 1993 kalles Narrevise for «et kunstnerisk program og et sjølportrett». Det samme berøres av Hagen og Solhaug 1984; Helgesen 1993</ref> eller som et «indirekte sjølportrett».<ref>Sitat fra Magne Lindholms kåseri [http://home.hio.no/~magneli/skrifter/artikler_om_litteratur/artikler_om_alf_proysen/20001028_ironi_og_verdighet.html ''Ironi og verdighet''] {{Wayback|url=http://home.hio.no/~magneli/skrifter/artikler_om_litteratur/artikler_om_alf_proysen/20001028_ironi_og_verdighet.html |date=20140208234107 }} fra 28.10.2000; også trykt i ''Graset er grønt for æille''. 2002. Her gjengis hele teksen til Narrevise.</ref>
<poem>Så syng vi visa om ungdomsglea,
den høve best for en gammal nar.
Med blanke bjellkræinser kringom knea
kæin ingen vekse tel vaksin kar. 
Men har´n bjeller, så får dom låte, 
og har´n viser, så får dom fram.
Og itte kæille je det å gråte 
om aua vassflyg når´n tæk en dram.

I lange, lystige ungdomsnetter
je tralle viser ta mange slag, 
så freske jinter med svarte fletter
fekk trampe takta te lysan dag. 
Je kom med viser om leik og leven, 
og æiller stemte je tona ned,
om snart ´n Torvæill og snart ´n Even
fekk kyss på kjakan og itte je.</poem> 
Visa har i alt 5 vers.]]

Etter at Prøysen flyttet til Kløfta i 1939, arbeidet han i to år på forskjellige gårder på Kløfta og på [[Sørum]]. I 1941 solgte han ni revyviser til [[Dovrehallen]]<ref name="TV89" /><ref>Røsbak 1992, side 160–163</ref> og han skal han ha fått tilbud fra direktøren der, «Hansy Petra»<ref name="PHB" /><ref>Egentlig het hun Sibilla Johanne Marie Schmitz; se [http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Hansy_Petra Hansy Petra] hos lokalhistoriewiki.no</ref>, om jobb som fast husdikter. Uheldigvis brant Dovrehallen ned akkurat samtidig, og det ble ikke flere revyer der på lenge.

Høsten 1941 fikk han i stedet jobb som fjøsrøkter på Vøyen gård i Asker.<ref name="PHB" /><ref>[http://www.ableksikon.no/V%C3%B8yen Vøyen] {{Wayback|url=http://www.ableksikon.no/V%C3%B8yen |date=20140202162735 }} i ableksikon.no</ref><ref>Arnstein Kiste. «Markering av Alf Prøysens opphold på Vøyen gård». I: ''Årsskrift for Asker og Bærum historielag'' 1995.</ref><ref>Per Kristian Guntvedt. «Fra Dovrehallen til ''Dørstokken heme''». I: ''Prøysenårbok'' 2008. Detaljert om årene i Asker</ref> Like ved Vøyen lå Statens Småbrukslærerskole på gården [[Sem hovedgård (Asker)|Sem]]. Prøysen ble venn med elever og lærere der, og hjalp dem med å sette opp skolerevy høsten 1942, høsten 1943 og våren 1944.<ref name="TV89" /><ref>Karl Nilsen. «Alf Prøysen som "revyartist" og husdikter i Asker». I: ''Årsskrift for Asker og Bærum historielag'' 1984.</ref> Mens han bodde i Asker skrev han konfirmasjons- og bryllupssanger på bestilling for folk i bygda.<ref name="OR92168">Røsbak 1992; side 168–180</ref> I 1943 fikk han med en novelle i ei bok. Novellen het «Fanten» og boka het ''16 mann forteller''.

Mens Prøysen bodde i Asker under krigen, arbeidet han også med de novellene som skulle bli den første boka hans, ''Dørstokken heme''. Under arbeidet med den, kalte han den både for ''Bygdefortellinger'' og  ''Livet og leiken''.<ref name="OR92168" /> Boka ble utgitt høsten 1945. Det var bokhandleren A.I. Vig på Høvik Bokhandel i Bærum som var forlag for boka. På den tiden var det vanlig at bokhandlere utga bøker.

På sankthansaften 1945 ble han kjent med Else Storhaug fra Rena. De møttes på en fest som hjemmefrontsoldatene arrangerte ved Leangkollen, der de holdt vakt.<ref>[http://www.ableksikon.no/Leangkollen Leangkollen] {{Wayback|url=http://www.ableksikon.no/Leangkollen |date=20140202160410 }} i ableksikon.no</ref> Hun hadde vært tjenestepike i Oslo fra 1934, og tok [[sykepleier]]utdanning på [[Aker sykepleierhøgskole|Aker]] i 1937. Prøysen sluttet i gårdsjobben sommeren 1945, fordi han ville prøve å tjene nok penger på å skrive. Alf og Else forlovet seg 17. mai 1946.

På vinteren 1946 fikk Prøysen spørsmål om å skrive viser til studentrevyen ''Ad Undas'' for [[Teater Neuf|Studentersamfundets Teater]]. Han skrev ei vise som parodierte [[Trygve Lie]]. Trygve Lie var nettopp blitt den første generalsekretæren i [[FN]]. Prøysen kalte visa «Når man ser det hele litegrann fra oven». Han ble også bedt om å synge visa under forestillingen. Denne sangen ble spilt på radio mange ganger i 1946, og det var det første tilløpet til at Prøysen var [[kjendis]].<ref name="PHB" /><ref name="TV89" /> I revyarbeidet ble han kjent med [[Mentz Schulerud]] – som var regissøren av revyen og også hadde bodd på Rudshøgda da han var barn, og [[Johan Vestly]], som laget kulissene. På den tiden var Johan kjæreste med søstera til Mentz, og Alf ble kjent med alle tre. Søstera het Anne-Cath. Hun skulle siden gifte seg med Johan og få navnet [[Anne-Cath. Vestly]].

På høsten 1946 spurte [[Lauritz Johnson]] i NRK om Prøysen kunne lage en ny julesang til [[Lørdagsbarnetimen|Barnetimen]]. Da skrev han «[[Musevisa]]». Det var det første han gjorde for NRK, men siden laget han mange ting for barn og voksne i radio. I april 1947 spilte han inn den første grammofonplata.<ref name="PHB" /> Den hadde to sanger: «Frøken gi meg himlens nummer» og «Bare pappa hadde tid». Han hadde ikke skrevet disse sangene selv. I september 1948 laget han tre nye plater, og denne gangen hadde han skrevet alle sangene selv: to plater med barnesanger som «Lillebrors vise», og en plate med to sanger for voksne: «Husmannspolka» og «På Hamar med slakt». I 1948 ga han ut ei bok med viser, ''[[Drengstu’viser]]'', som ble veldig populær. Han sang mye i radio og på turné det året, og kalte siden 1948 for «Det året je var sjenni» (''geni'').<ref name="PHB" /><ref>Kapitlet «Det året je var sjenni» i Elin Prøysens bok ''Pappa Alf'', 1989</ref>

De første bøkene til Prøysen solgte svært godt. ''Drengstu'viser'' (1948) ble solgt i 140&nbsp;000 eksemplarer; ''Lillebrors viser'' (1949) ble solgt i 60&nbsp;000 eksemplarer; ''Trost i taklampa'' (1950) solgte 100&nbsp;000 eksemplarer.<ref name="KIAPIO">Knut Imerslund. «Alf Prøysen – idylliker eller opprører?». I: ''Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap''. 1995</ref>

=== 1948–70 – årene som etablert kunstner ===
[[File:Visesangere - L0023 376Fo30141605130033.jpg|thumb|[[Visesanger]]ne Alf Prøysen, [[Margareta Kjellberg]] og [[Ulf Peder Olrog]] i 1953.{{byline|''[[Billedbladet NÅ]]''/[[Arkivverket]]}}]]
[[Fil:Rigmor Delphin Alf Prøysen med familie 1964.jpg|thumb|Alf Prøysen med familie hjemme i Stasjonsvegen i [[Nittedal]], 1964 {{Byline|[[Rigmor Dahl Delphin]]}}]]
Alf og Else giftet seg i juli 1948. De flyttet til Nittedal, hvor de leide et rom hos [[Borghild Rud]].<ref name="PHB" /><ref name="TV89" /> I 1952 bygde de hus i Askeladdveien i Nittedal. Alf og Else Prøysen fikk to barn: Elin (født 1949) og Ketil (født 1951)<ref>Knut Imerslund. «Ketil». I: ''Prøysenårbok 2008''. Intervju med Ketil Prøysen.</ref>. [[Elin Prøysen]] skulle siden bli en kjent visesanger selv. Huset i Askeladdveien var en tomannsbolig. Siden, i 1963, bygde de et nytt hus i Stasjonsvegen i Nittedal.

I 1955 bygde familien ei lita hytte på [[Tromøy]]a på Sørlandet.<ref name="TV89" /> Det samme året kjøpte Alf Prøysen barndomshjemmet sitt fra gårdbrukeren som eide det, slik at foreldrene hans slapp å bo i et hus som andre eide.<ref name="TV89" />

Fra 1950 til 1960 hadde han egen barneside i ''[[Kooperatøren]]'', medlemsbladet for [[Coop Norge|samvirkelag]]ene.<ref name="PHB" /> Fra 1951 til 1970 skrev han «[[lørdagsstubber]]» i ''[[dagsavisen|Arbeiderbladet]]''.<ref name="PHB" /> I tillegg jobbet han mye med NRK, både i [[Barnetimen for de minste]] og i [[Søndagsposten]] med viser for voksne. Noen forteller at han ofte dro til NRK-huset, som å «dra på jobben», og satt der i resepsjonen og arbeidet med tekstene sine.<ref>Kapitlet «Barnetimer og barnebøker – og søndagspost i NRK» i Elin Prøysens bok ''Pappa Alf'', 1989</ref>

Romanen ''[[Trost i taklampa]]'' utkom i 1950. Den ble en bestselger, men skapte også mye diskusjon om det var best å bo i byen eller på landet.<ref>Kapitlet «'Trost i taklampa – hans eneste roman» i Elin Prøysens bok ''Pappa Alf'', 1989. Sitat: «Romanen skulle handle om dem som reiste fra bygda og hvorfor de gjorde det.»</ref> Romanen ble gjort om til teaterstykke på [[Det norske teatret]] i 1952, den ble film i 1955 og musikal i 1963. Alf Prøysen laget også andre skuespill for barn og voksne. I tillegg til å synge sangene sine sjøl skrev han også sanger for andre: Han laget «Tango for to» til [[Nora Brockstedt]], og den ble en kjempeslager i 1957.<ref name="TV89" />

Prøysen ble med i en klubb som heter [[Visens venner]] i 1948.<ref>Velle Espeland. «'Ingen ville høre på andre enn ham'. Alf Prøysen i Visens Venner». I: ''Prøysen-årbok'' 2004</ref> Der samarbeidet han med [[Thorbjørn Egner]], [[Yukon Gjelseth]] og [[Kåre Siem]] om å lage tre store visebøker – i 1954, 1955 og 1970. I 1962 ble han kjent med den svenske visesangeren [[Carl-Anton Axelsson]], og i 1964 ble han venn med visesangeren [[Alf Cranner]]. Begge var yngre enn ham, og han samarbeidet godt med begge to, og hadde også en flittig brevveksling med dem.<ref>Elin Tinholt. ''Prøysen : ti stemmer om vennskap og viser''. 2004. Inneholder intervju med både Cranner og Axelsson</ref><ref>Knut Imerslund. «Visevennen fra Sverige, Carl Anton Axelsson». I: ''I: Det er så vemodig mange viser, samtaler om Alf Prøysen''. 2004.<br />''Brev fra Alf Prøysen til Carl Anton Axelsson''. I: ''Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen''. 2002</ref><ref name="JEVAC">Jan Erik Vold. «Alf Cranner om Alf Prøysen». I: ''Basar''; nr 1, 1975. Opptrykt i I: ''Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen''. 2002</ref> Carl Anton oversatte og sang Alf Prøysens sanger på svensk, mens Alf Prøysen skrev nye sanger for Alf Cranner.

Prøysen var syk den siste tida han levde, men arbeidet til det siste. Han døde av kreft på [[Rikshospitalet]] i Oslo, 23. november 1970. Da var han bare 56 år gammel. Alf Prøysen ble begravet i Æreslunden på [[Vår Frelsers gravlund]] i Oslo.<ref name="PHB" />