Redigerer Alexander IV (avsnitt)

== Biografi ==
Rinaldo Conti tilhørte samme slekt, grevene av [[Segni]], som pavene [[Innocens III]] og [[Gregor IX]]. Han ble gjort til [[kardinaldiakon]] i 1227 av sin onkel Gregor, og fire år senere til [[kardinalbiskop]] av [[Ostia]]. Gregor etterlot også [[fransiskanerordenen]] ved sin død, der Conti fikk 80 gode venner. Ved [[Innocens IV]]s død i [[Napoli]] den [[7. desember]] [[1254]] ble den aldrende kardinal Conti enstemmig valgt til hans etterfølger. Han tok da navnet Alexander IV.
[[Fil:8485 - Milano - San Marco - Fiammenghini - Alessandro IV istituisce gli agostiniani - Foto Giovanni Dall'Orto - 14-Apr-2007.jpg|miniatyr|200px|venstre|Alexander godkjenner [[augustinerordenen]]. Fresko i San Marco i Milano, utført av brødrene [[Fiammenghini]].]]
[[Matthew Paris]] har beskrevet Alexander IV som velvillig og religiøs men lett å forlede med smiger. Enkelte kardinaler forsøkte å overtale paven til å fortsette forgjengerens politikk mot keiser [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike]], inkarnert i sønnesønnen [[Konradin]] i Tyskland og sønnen [[Manfred av Sicilia|Manfred]] i [[Puglia]]; Fredrik II hadde blitt bannlyst og erklært avsatt ved det [[første konsil i Lyon]] i [[1245]]. ''Catholic Encyclopedia'' beskriver Alexanders politiske stillingstagen som "med hele gjengen av [[Huset Hohenstaufen|Hohenstaufere]] fortsatte han Innocens' tvilsomme politikk med å tilkalle franske eller engelske smådjevler for å slå ned de tyske satanene".

[[25. mars]] [[1255]] kastet han bannbullen på Manfred, og noen få dager senere undertegnet han en [[traktat]] med [[sendemann|sendemenn]] fra [[Henrik III av England]]. I denne overførte han vasallstaten [[Sicilia]] til prins [[Edmund Krokrygg]], kongens nest eldste sønn. I kampen om den tyske kronen som fulgte frafallet av [[Vilhelm av Holland]] i [[1256]] støttet paven [[Rikard av Cornwall]] mot [[Alfonso X av Castilla|Alfonso av Castilla]]. Denne støtten ledet til forbitring blant presteskapet og folket mot [[den hellige stol]]. Manfreds makt vokste for hver dag. Han ble kronet til konge i [[Palermo]] etter å satt ut et falskt rykte om at Konradin var død, og ble leder for [[ghibelliner]]ne i Italia. Alexander levde lenge nok til å bevitne dennes seier i [[Montaperti]] i [[1260]]; han ble tvunget til å forlate  Roma og slo seg ned i [[Viterbo]]. I nordre Italia var han mer fremgangrik, der korsfarerne hans omsider knuste tyrannen Ezzelino. I Roma, som ble styrt av [[magistrat]]er som hadde inngått allianse med Manfred, økte misnøyen.

Samtidig gjorde paven seg anstrengelser for å forene de kristne mot [[tartar]]-invasjonene. Men korstogsånden var forsvunnet, tiden for en forent kristenhet var forbi.

Som pave fortsatte han å vise fransiskanerordenen velvilje; et av hans førsta gjøremål var å helgenforklare [[Klara av Assisi]]. I et brev forklarer han at [[stigmata]] er et faktum; [[Bonaventura]] opplyser at paven i en preken har sagt at han har bevitnet slike. Under de voldsomme kamper som brøt ut ved [[universitetet i Paris]] beskyttet han munkene. I 1256 godkjente han [[augustinerordenen]].