Redigerer Aleksandra Kollontaj (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn ===
Kollontaj ble født som datter av en [[oberst]] i [[tsar]]ens armé, Mikhail Aleksejevitsj Domontovitsj, av [[Ukraina|ukrainsk]] [[kosakk]]familie<ref>[https://books.google.no/books?id=yq97EAAAQBAJ&pg=PA106&lpg=PA106&dq=mikhail+domontovitch+general+ukrainian+ancestry&source=bl&ots=0immyIzOlb&sig=ACfU3U2PDXmL9exbWoGc1M5bI_ouROq-Yw&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwi4toDnnNr6AhWnSfEDHRPKCKkQ6AF6BAgPEAM#v=onepage&q=mikhail%20domontovitch%20general%20ukrainian%20ancestry&f=false David R. Marples og Alla Hurska: ''Stalin: A Reference Guide to His Life and Works]</ref><ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 13), forlaget Ny Dag, Oslo 1946</ref> bestående av militære og godseiere, og Alexandra Masalin-Mravinskij, før paret rakk å bli gift. På 1870-tallet var oberst Domontovitsj militærinspektør ved [[kavaleri]]skole for tsarens [[livgarde]], beliggende ved Jekateringovskij prospekt i St. Petersburg, og familien bodde i en offisersleilighet like ved. Da Kollontaj ble født, var begge morens foreldre døde. Morfaren Alexander Massalin hadde vært en finsk bondegutt fra [[Savolax]] som gikk barføtt til St. Petersburg, hvor han slo seg opp på [[trelasthandel]] i tsarens raskt voksende [[hovedstad]], der gatene var «[[brolegning|brolagt]]» med tre. Morfaren lærte aldri å snakke skikkelig russisk, men som fremgangsrik forretningsmann ble han likevel gift med en russisk adelsdame, Krilova, som mente hun hadde giftet seg under sin stand. Kollontajs mor Alexandra giftet seg med ingeniør Mravinskij. Sammen fikk de en sønn og to døtre, men på et ball forelsket hun seg i gardeoffiseren Domontovitsj og lot seg skille. Dette var noe helt uvanlig i tsartidens Russland, og Kollontaj ble født før foreldrene var formelt gift.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 13-14)</ref>

Hun var fem år gammel da faren ble kalt ut i [[den russisk-tyrkiske krig 1877-1878|den russisk-tyrkiske krig]] våren 1877, og utnevnt til [[general]]. Ved fredsslutningen i 1878 ble Domontovitsj satt inn som tsarens stedfortreder i [[Bulgaria]], som landets første russiske [[guvernør]] og leder av arbeidet med ny statsforfatning. Våren 1878 bosatte han seg derfor i [[Sofija]] med sin kone, datter og de to døtrene fra konens første ekteskap, Adèle og Jenny. Familien bodde i et hus med rosenhage, og Kollontai utforsket området rundt, hadde eget [[esel]] og lekte med andre barn. Domontovisj var reformvennlig, og siden bulgarerne var positivt innstilt til russerne som hadde befridd dem for tyrkernes undertrykkelse, fikk han støtte fra fremskrittsvennlige bulgarere. Han utarbeidet en liberal forfatning bygd på et folkevalgt storting (''sobranja''), men dette var tsaren sterkt uenig i. I 1879 ble flere av ''sobrajaens'' liberale medlemer arrestert, og i 1879 ble den tyske prinsen [[Alexander av Bulgaria|Alexander av Battenberg]] innsatt som bulgarsk ''knjas'' ([[fyrste]]) og utnevnte en nokså liberal regjering, men like etter falt guvernør Domontovitsj i unåde og ble kalt tilbake til St. Petersburg. Familien fryktet de kunne straffes med forvisning, og levde i nagende usikkerhet.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 17-22)</ref>

Kollontaj fortalte senere at både hennes mor og den engelske [[guvernante]]n var strenge. Hun ble oppdradd til å rydde etter seg, lese lekser og behandle tjenerne med respekt. Foreldrenes venn Viktor Petrovitsj Ostrogorskij<ref>[https://openlibrary.org/authors/OL6827426A/Viktor_Petrovich_Ostrogorski V.P. Ostrogorskij]</ref> var [[huslærer]] for henne. Han syntes hun var flink til å uttrykke seg, og foreslo for henne å bli forfatter.<ref>[https://spartacus-educational.com/RUSkollontai.htm Aleksandra Kollontaj, ''Spartacus]</ref> Kollontaj snakket flytende russisk, finsk, engelsk, tysk og fransk.<ref>[https://www.peoplesworld.org/article/alexandra-kollontai-at-150-international-communist-leader-and-fighter-for-womens-liberation/ Jenny Farrell: ''Alexandra Kollontai at 150]</ref> Fransk snakket hun med sin mor og de to halvsøstrene, engelsk med sin guvernante, finsk med bøndene på landstedet de hadde arvet etter hennes morfar i Finland, og tysk lærte hun seg ved studier.

Sin barndoms somre tilbragte hun på sin morfars landeiendom Kuusan Hovi<ref>[https://www.europeana.eu/en/item/2024917/photography_ProvidedCHO_Arbejdermuseet___ABA_F20100831027 Landstedet Kuusan Hovi]</ref> i [[Mola]] på [[Det karelske nes]].<ref name="SvU">[[Svensk uppslagsbok]], 2:a upplagan, bind 16 (trykt år 1956), artikkelen Kollontaj, spalte 490-491</ref> Her ble hun vitne til de jevnaldrende torperbarnas trøstesløse fattigdom, der de kom barføtt inn fra skogene med [[markjordbær]], sopp, kreps og andre godbiter, og måtte takke pent for [[mynt]]ene husholdersken slengte til dem. Kollontaj ga dem mat hun hadde stukket til side fra egne måltider, og ble såret over at de ga den til grisen. Først senere ble hun klar over at torpernes eneste gris reddet dem fra sult gjennom den lange vinteren.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 26)</ref>

Kollontaj var ni år gammel da Sofia Petrovskaja<ref>[https://www.nytimes.com/2018/05/30/obituaries/overlooked-sophia-perovskaya.html Eva Sohlman: «Overlooked no more»] ''[[New York Times]]'' 30. mai 2018</ref> som den første russiske kvinnen ble henrettet ved [[hengning]], som leder for bombeattentatet som drepte [[Aleksander II av Russland|tsar Alexander II]]. Faren til Kollontajs halvsøstre, ingeniør Mravinskij, ble arrestert og sendt i forvisning til en fjern provins. Tidligere var han blitt hentet av politiet som sakkyndig for å undersøke en fuktig kjeller etter at det var funnet en tunnel gravd ut under en gate som tsaren ofte kjørte gjennom, og en kraftig sprengladning der. Mravinskij mente fukten skyldtes en lekkasje fra et vannrør, men fant ingenting. Etter drapet på tsaren mistenkte politiet at Mravinskij med dette hadde forsøkt å dekke over attentatgruppen.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 38-39)</ref>
[[Fil:AlexandraKollontai.jpg|thumb|left|Kollontaj i 1888.]]
Begge Mravinskijs døtre, Kollontajs halvsøstre, gikk på [[gymnas]]et, men Kollontaj fikk ikke lov av sin mor som fryktet lærestedenes revolusjonære krefter. Hun stolte bare på hjemmeundervisning, og nå flyttet hun med barna til familiegården Kuusan Hovi i Finland. Der streifet Kollontaj fritt omkring, og søkte tilflukt i morfarens [[bibliotek]]. Historikeren Alma Söderhjelm<ref>[https://375humanistia.helsinki.fi/en/humanists/alma-soderhjelm Alma Söderhjelm]</ref> bodde i [[Tervola]] og kjente Kollontaj fra hun var ti til hun var 16, og skriver i sine memoarer at hennes silkekjoler skilte seg fra de finske jentenes bomullsklær. Kollontaj ble også gjort narr av fordi hun foretrakk bøker for selskapslivet i St. Petersburg. En rise til Italia gjorde stort inntrykk. Halvsøsteren Jenny utdannet seg til operasanger og debutert som Gilda i ''[[Rigoletto]]''. I St. Petersburg fikk hun en lysende karriere under kunstnernavnet Eugenia Mravina, og traff nok av adelsmenn som foreslo å være hennes «velgjører». Men hun valgte å gifte seg med en fattig offiser som riktignok måtte si opp sin stilling, siden det var upassende for en militær å inngå ekteskap med en opptredende. Ifølge Söderhjelm hadde tronfølgeren [[Nikolaj II av Russland|tsarevitsj Nikolaj]] vært blant Jennys beundrere, men hun avviste også ham.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 41-48)</ref>

Søsteren Adèle fikk ingen flere ekteskapstilbud etter at hennes far var sendt i forvisning, men da hun var 20 år gammel, tilbød en 60 år gammel venn av familien henne ekteskap, noe hun takket ja til. Hun døde under den tyske [[beleiringen av Leningrad]] i 1941. Jenny døde alt i 1914.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 48)</ref>

15 år gammel opplevde Kollontaj en overveldende kjærlighetssorg. Sommeren 1888 tok moren henne derfor med til [[Stockholm]], der de bodde på hotell på Gustaf Adolfs torg, rakt imot [[Stockholms slott]]. Hun fant snart sitt favorittsted i Stockholm, [[Norrbro]] med [[Norrström]]s virvler.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 50)</ref>

Foreldrene nektet slektningen Vladimir Kollontaj fra [[Tiflis]] å komme på besøk da de fikk vite at deres datter Aleksandra ville gifte seg med ham, en fattig ingeniør. I 1893 ble det bryllup likevel, selv om presten stod på at Aleksandra var en mann som het Aleksander, for slik stod det i [[kirkebok]]en. Paret flyttet inn i en beskjeden leilighet med møbler som jevnlig måtte til pantelåneren. Aleksandras mor lånte dem familiens gamle hushjelp, for Aleksandra tok seg lite av husarbeid. Da hun ble gravid, reiste paret til hans familie i Tiflis, der Aleksandra tre år tidligere hadde bodd i guvernørens palass, der tsarens [[adjutant]] hadde fridd til henne.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 67-75)</ref>

===Revolusjonær===
Sønnen fikk navnet Mikhail («Misja») etter sin morfar. Barnestell fikk aldri Aleksandra taket på, og det var et velkomment avbrekk da mannen tok henne med på oppdrag i [[Narva]], der Estlands største bedrift, Krenholms tekstilfabrikker, skulle ha nytt ventilasjonsanlegg. På omvisning oppdaget hun arbeidernes vilkår med 14 timers arbeidsdag; bomullsstøv de ble syke av; brakkene der de sov på gamle filler, tett inntil hverandre; en månedslønn på 7 [[rubel|rubler]]. Småbarn krøp på gulvet, passet av en seksåring. Da Aleksandra bøyde seg over et urørlig barn, oppdaget hun at det lå der dødt i mylderet av levende småbarn. Dette ble et vendepunkt.<ref>[http://authorscalendar.info/kollont.htm «Alexandra Kollontai»]</ref> Hun engasjerte seg i tekstilstreiken i 1895 som kulminerte med 30.000 streikende sommeren 1896, ledet av kampforbundet [[Lenin]] hadde dannet. Dette tvang tsarregimet til å senke arbeidstiden fra 14 til 11,5 timer.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 76-89)</ref>

Ekteskapet var over etter tre år, i 1896, men så fulgte et par år med tidvise forsoninger. I 1898 gikk general Domontovitsj med på å betale datterens studier i politisk økonomi i [[Zürich]], der [[marxist]]en professor Heinrich Herkner (1863-1932)<ref>[http://www.biographien.ac.at/oebl_2/284.pdf Heinrich Herkner]</ref> foreleste. Utad reiste hun til [[Sveits]] av helsemessige årsaker. Mannen arbeidet i Sør-Russland, og sønnen ble etterlatt hos hennes foreldre. Først senere, da han vokste til, ble mor og sønn nære venner.<ref name="ReferenceA">Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 93-94)</ref> 
[[Fil:Congresso_Socialdem_1910.jpg|thumb|Internasjonal sosialistkongress, [[Skodsborg]] badehotell ved [[København]], 1910. Kollontaj tar [[Clara Zetkin]]s hånd. Bak dem står [[Rosa Luxemburg]].]]
Kollontaj ankom Sveits ved utbruddet av den store teoretiske striden mellom marxisme og [[revisjonisme]]. I januar 1899 utga [[Eduard Bernstein]] revisjonistenes kildeskrift, '' Sosialismens forutsetninger og [[sosialdemokrati]]ets oppgaver''. Bernstein mente klassemotsetningene var i ferd med å jevnes ut, og at småindustri og håndverk hevdet seg godt i konkurranse med storkapitalen. Dermed var revolusjon unødvendig, ettersom økt parlamentarisk innflytelse og fagforeningsarbeid ville gi [[arbeiderklasse]]n det den ønsket. Bernsteins arbeid danner grunnlaget for moderne sosialdemokratisk tenkning, slik [[Herbert Tingsten]]s arbeid kopierer Bernsteins argumentasjon. Men Lenin og [[bolsjevik]]ene tviholdt på revolusjonens nødvendighet, og [[Rosa Luxemburg]] utga en brosjyre mot revisjonismen, mens professor Herkner i Zürich sluttet seg til den, og utga et kampskrift mot bolsjevikene. Kollontaj studerte engelsk arbeiderbevegelse og kom til motsatt konklusjon av Herkner, det hun kalte revisjonistenes manglende evne til å fjerne de engelske klassemotsetningene ved hjelp av ''settlements''.<ref>Carsten Halvorsen: ''Alexandra Kollontay'' (s. 103-04)</ref>

Tilbake i Russland begynte hun å arbeide for [[Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti]]. Hun måtte flykte til utlandet i 1908, etter å ha publisert et skrift der hun oppfordret finnene til opprør mot tsardømmet. Frem til 1917 oppholdt Kollontaj seg i flere land, blant annet [[Sverige]] i 1912 og i 1914. Hun stod først [[bolsjevikene]] nær<ref name="AKL">[[Aschehoug]]s konversasjonsleksikon bind 11 (år 1958), artikkelen ''Kollontaj''</ref>, sluttet seg til [[mensjevikene]] 1908-14, men gikk i 1915 tilbake til bolsjevikene<ref name="zeit nachruf 1952">
Joachim Schwelien:[http://www.zeit.de/1952/12/alexandra-kollontai Nachruf auf Alexandra Kollontai] ''[[Die Zeit]]'', 20. mars 1952</ref> og agiterte mot [[første verdenskrig]].

Ingeniør Kollontaj døde i Leningrad i februar 1918. Hun beholdt [[etternavn]]et hans etter [[skilsmisse]]n.<ref name="ReferenceA"/>

===Politiker og forfatter===
Etter [[februarrevolusjonen 1917|februarrevolusjonen]] i 1917 kom hun tilbake til Russland og deltok aktivt i [[oktoberrevolusjonen]], hvorpå hun frem til 1918 ble [[folkekommissar]] for sosiale spørsmål. Hun var en kort periode gift med bolsjeviklederen [[Pavel Dybenko]].

Kollontaj var overbevist [[Sosialisme|sosialist]] og [[Feminisme|feminist]] og gikk inn for ekte arbeidermakt, kvinners frigjøring og det konvensjonelle ekteskapets avskaffelse. Hun tok imidlertid sterk avstand fra den borgerlige feminisme ettersom hun anså at man bare gjennom sosialismen kunne nå likestilling mellom kjønnene. Den type av feminisme som hun gikk inn for kunne best betegnes som radikalfeminisme, og hennes tanker fikk atter aktualitet innen feministisk forskning på 1970-tallet.<ref name="Boynton">{{bokref|efternamn=Boynton|förnamn=Victoria|titel=Encyclopedia of Women's Autobiography: K-Z|år=2005|utgivare=Greenwood Publishing Group|sid=326|url=http://books.google.se/books?id=W0pRCki6Jn8C}}</ref>

Kollontajs politiske kamp bestod i å forandre ekteskapet fra grunnen av, kollektiv oppdragelse og kvinnens seksuelle frigjøring. Hun møtte hard motstand fra konservative retninger innen [[Sovjetunionens kommunistiske parti|det kommunistiske parti]] som anså at hennes tanker ikke var realistiske å virkeliggjøre i et ungt Sovjetunionen som kjempet med økonomiske problemer, barns situasjon on prostitusjon.<ref name="Boynton" /> På grunn av sine politiske standpunkter ble Kollontaj tidvis stemplet som en fiende av partiet og en småborgerlig feminist.<ref>{{bokref|efternamn=Pleijel|förnamn=Agneta|författarlänk=Agneta Pleijel|titel="Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313)|år=1976|utgivare=Stockholm: Litteraturfrämjandet|isbn=91-7448-131-2|sid=300}}</ref>

Kollontaj var en av mange kommunister som var kritiske til det tiltagende autoritære styre i Sovjetunionen. Hun var medlem i opposisjonsbevegelsen [[Arbeideropposisjonen]] innen kommunistpartiet som stilte krav om desentralisering, arbeidermakt, like lønner, fri sykepleie, fri utdannelse og mer. På den 10. partikongressen (1921) ble samtlige av Arbeideropposisjonens krav forkastet, og partiledelsen fastslo at opposisjonsbevegelsen var kontrarevolusjonær samtidig som det ble besluttet at fraksjoner innen partiet stred mot [[Demokratisk sentralisme|den demokratiske sentralismens]] prinsipper og skulle forbys. Arbeideropposisjonen ble således en av de siste legale opposisjonsbevegelsene i Sovjetunionen.<ref>{{bokref|efternamn=Pleijel|förnamn=Agneta|författarlänk=Agneta Pleijel|titel="Alexandra Kollontay, kvinnofrigörelsen och realpolitiken i Sovjet". I Kollontay, Alexandra (1981), "Arbetsbiens kärlek" (s. 281-313)|år=1976|utgivare=Stockholm: Litteraturfrämjandet|isbn=91-7448-131-2|sid=293f}}</ref>

Hun skrev både politiske og skjønnlitterære bøker. Utover den digre [[biografi]]en skrev hun også et stort antall lengre artikler på svensk både under sin tid som [[ambassadør]] og før dette, blant annet i avisene ''[[Socialdemokraten]]'' og ''[[Stormklockan]].'' I [[Nazityskland]] ble Kollontajs verker ansett som upassende for [[Tysklands historie (1933–1945)|naziregimet]] og [[Nazisme|nazistisk ideologi]]. Hennes bøker ble således utrenset og brente i [[Nasjonalsosialistenes bokbrenning|bokbålene]] i 1933.

På grunn av sitt engasjement i Arbeideropposisjonen var Kollontajs politiske karriere på hjemmebane kraftig marginalisert. Hun unnkom fysiske represalier men kort etter Arbeideropposisjonens nederlag forlot hun landet.<ref name="Boynton" />

===Diplomat===
[[Fil:Alexandra-Kollontai-1923.jpg|mini|Kollontaj portrettert av [[Albert Engström]] i 1923.]]
Aleksandra Kollontaj ble [[ministerråd]] for Sovjetunionens [[gesandtskap]] i Kristiania (dagens Oslo) i 1923 og ble dermed en av de første akkrediterte kvinnelige [[diplomat]]er (den tredje) med formelt sendemannsoppdrag. Det var i stor grad hennes fortjeneste at Norge ikke bare anerkjent Sovjetunionen på et tidlig tidspunkt der aldre land holdt seg på distanse, men også inngikk en svært handelsavtale med hverandre.<ref name="zeit nachruf 1952" />
Hun forble i embedet frem til 1930 bortsett fra et år som diplomat i [[Mexico]] i 1926/27.

I 1930 ble hun Sovjetunionens sendebud (minister) i [[Stockholm]] – fra 1943 med ambassadørs rang. Hun hadde stor betydning for forholdet mellom Sovjetunionen og Sverige under den kritiske tiden under [[andre verdenskrig]] og gjorde ved flere anledninger Sverige gode tjenester. Hennes relasjon til utenriksminister [[Christian Günther]] var ansett som god, noe som hadde en gunstig innvirkning på opprettholdelsen av den svenske nøytralitetspolitikken. Rett etter krigen fikk hun ros fra utenriksminister [[Vjatsjeslav Molotov|Molotov]]s for at svenskene ikke støttet finnene.

Kollontaj førte ved flere anledninger viktige diplomatiske forhandlinger med representanter fra [[Finland]]. I året 1940 spilte hun en viktig rolle i forhandlingene som førte til [[Moskvafreden]]. Etter at [[fortsettelseskrigen]] brøt ut i 1941 fortsatte hun med å søke kontakt med finske politikere.<ref name="AKL"/> I slutten av april 1943 var hun muligens involvert i feilslåtte fredsforhandlinger med [[Hans Thomsen]], hennes tyske motstykke i Stockholm.<ref>{{cite journal|last=Mastny|first=Vojtech|author-link=|date=1972|title=Stalin and the Prospects of a Separate Peace in World War II|url=https://archive.org/details/MastnystalinAndProspectsOfSeparatePeaceInWorld|journal=The American Historical Review|language=|location=|publisher=American Historical Association|volume=77|issue=|pages=1365–1388|doi=|issn=|jfm=|jstor=|mr=|zbl=|id=|access-date=9. januar 2016}}</ref> Hun var også medlem av den sovjetiske delegasjon til [[Folkeforbundet]].

Hun traff i Stockholm de finske representantene [[Juho Kusti Paasikivi]] og [[Georg Achates Gripenberg]], i forhandlingene som førte til våpenstillstanden mellom Sovjetunionen og Finland i september 1944.

I Sverige var Kollontaj allment kjent som '''Madame Kollontaj'''.<ref>{{Kilde www |url=http://www.arbetarmakt.com/start/wp-content/uploads/2009/06/revkvinn.pdf |tittel=Revolutionära socialistiska kvinnor (sid. 20) |besøksdato=2019-01-04 |arkiv-dato=2015-06-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150604183713/http://www.arbetarmakt.com/start/wp-content/uploads/2009/06/revkvinn.pdf |url-status=yes }}</ref> Under andre verdenskrig leide hun Villa Kassman på [[Storholmen (Lidingö)|Storholmen]] nord for [[Lidingö]] som sommerbosted.<ref>{{Kilde www |url=http://arkiv.mitti.se:4711/2012/22/lidingo/MILI-20120529-A-005-A.pdf |tittel=Slottet kan vara bortom räddning/Inget som hindrar köparen från att riva Villa Kassman |besøksdato=2019-01-04 |arkiv-dato=2015-06-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150605040825/http://arkiv.mitti.se:4711/2012/22/lidingo/MILI-20120529-A-005-A.pdf |url-status=yes }}</ref>