Redigerer Aleksandr Pusjkin (avsnitt)

== Pusjkins liv ==
Pusjkins far stammet fra en av Russlands eldste adelsfamilier. Moren hans var sønnedatter av [[Abram Hanibal|Ibrahim Petrovitsj Gannibal]] (også kjent under navnet Abram Hanibal), en afrikaner, trolig fra [[Kamerun]] eller [[Abessinia]] (Etiopia).  Gannibal ble i barndommen tatt som slave og senere gitt i gave fra tsarens utsending i [[Konstantinopel]], og han ble [[Peter I av Russland|Peter den stores]] adoptivsønn. Oldefaren ble general og adelsmann under navnet Hanibal. På barndomsbilder er Pusjkins afrikanske trekk i utseendet tydelige.<ref name="DT2020">Mørch, Audun J.: Solid verk om Aleksander Pusjkin. ''Dag og Tid'', 18. desember 2020.</ref> Gannibal ble også omtalt som «Peter den stores araber». Pusjkin skriver i et dikt at Gannibal ble kjøpt av en russisk skipper for en flaske [[Rom (brennevin)|rom]]. Gannibal skal ha vært sønn av en etiopisk høvding og skal ha blitt tatt til fange av osmanske styrker, som tak ham med til Istanbul. Den russiske ambassadøren kjøpte Gannibal fri og ga ham som gave til Peter den store. Gannibals sønn, Ivan Ibrahimovitsj, ble offiser i tsarens marine og kommanderte en russisk flåte i krig mot den osmanske marinen, blant annet ved [[Navarino]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Puškin, Aleksandr | utgivelsesår = 1973 | tittel = Min bauta: og andre dikt | isbn = 8252102662 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012050408078 | side = }}</ref>

Pusjkin ble født i [[Moskva]] og publiserte sine første dikt da han var femten. Han ble uteksaminert fra det første årskullet ved tsarens lyceum i [[Pusjkin|Tsarskoje selo]] i nærheten av [[St. Petersburg]]. Etter avsluttet utdanning, kastet han seg inn i den livlige ungdomskulturen i hovedstaden. I 1820 ga han ut sitt første lengre dikt, ''Ruslan og Ludmila'', som ble svært kontroversielt på grunn av sitt tema og stil.

Pusjkin fikk tidlig et engasjement for sosiale reformer og sto frem som talsmann for litterære radikalere.{{tr}} Dette ergret tsarregimet, og de fikk ham flyttet fra St. Petersburg. Han havnet først i [[Chișinău]], der han ble til 1823.  Her skrev han, etter en sommervisitt til [[Kaukasus]] og [[Krim|Krym]], ''Fangen i Kaukasus'' og ''Kilden i Bachtschisaraj'', to dikt som gjorde ham viden kjent i Russland. Samme år flyttet Pusjkin til [[Odessa|Odesa]] i dagens Ukraina, der han igjen kom i konflikt med regimet, som sendte ham i eksil til morens eiendom Mikhailovskoje i nærheten av [[Pskov]] i 1824-1826. Han fikk imidlertid lov å besøke [[tsar]] [[Nikolai I]] for å søke om [[benådning]], noe som også ble innvilget. Uheldigvis for Pusjkin hadde enkelte medlemmer i [[dekabristopprøret]] i 1825 eksemplarer av hans verk, og disse ble brukt som påskudd for sensur og til å begrense Pusjkins bevegelsesfrihet. Han hadde på denne tiden skrevet stykket [[Boris Godunov (drama)|Boris Godunov]], et av hans mest kjente stykker, men publiseringen ble utsatt i ytterligere fem år på grunn av myndighetenes inngripen.

[[Fil:RR5009-0012R 1 рубль 1999 медно-никелевый 200-летие со дня рождения А.С. Пушкина реверс.gif|left|thumb|1 rubel-mynt, 1999]]
I 1831 ble han kjent med den andre store forfatteren i Det russiske imperiet på den tiden, [[Nikolaj Gogol]]. De to ble gode venner og støttespillere. Pusjkins prosa ble sterkt influert av Gogols komedier.{{tr}} 

Senere ble Pusjkin og hans kone, Natalja Gontsjarova, som han giftet seg med i 1831, del av hoffsosieteten. Da tsaren tildelte Pusjkin den laveste rangen i hoffet, ble poeten sint.{{tr}} At tittelen ble tildelt ham i den hensikt at hans kone skulle kunne komme inn på hoffball trodde han ikke på, og så det heller som en måte å fornedre ham på.{{tr}} På grunn av rykter om at hans kone skulle ha hatt et forhold med [[Georges d'Anthès]], anså Pusjkin sitt omdømme som så truet at han utfordret den påståtte elskeren til en pistolduell i 1837.{{tr}} Begge ble såret i duellen, og Pusjkin døde to dager senere av skadene.

Regimet fryktet en politisk demonstrasjon ved Pusjkins [[rekviemmesse]], og denne ble derfor flyttet fra Isakskatedralen til en mindre kirke nær dikterens bolig. Om natten ble kroppen hans diskret ført videre til morens eiendom Mikhailovskoje, og han ble begravet ved Svjatogorskij-klosteret like i nærheten.